The Lightouse kan ligne en fabel, men det som er spennende er at vi ikke vet sikkert hvor tett Eggers holder på realismen. Ser Ephraim syner, eller er han inne på noe?
Wild Rose oser av kvalitet i alle ledd. Jessie Buckleys sanseløs sterke og emosjonelt involverende rolletolkning støttes opp av solide prestasjoner i samtlige øvrige roller.
Det er noe eget ved barneskuespillere som virkelige funker, tilfellene der det ikke bare er smart regi eller fiks klipping som skaper en virkelig god prestasjon.
Teemu Nikki (regi og manus) har tatt i bruk kreative, enkle grep til formidling av dette dramaet, som i stødig fart utvikler seg til å bli en intens, mørk thriller som til tider er direkte smertefull å bivåne, samtidig som den har en gjennomgående livsbejaende, varm tone.
Rian Johnson, som tidligere har gjort store titler som Looper og Star Wars: The Last Jedi, leverer med Knives Out en mordkrim som går Agatha Christie en høy gang.
Us beviser at Jordan Peele er en av de mest spennende amerikanske filmskaperne for tiden.
Alita: Battle Angel er regissert av Robert Rodriguez (Sin City, El Mariachi), men er i stor grad en James Cameron-film.
Verdens vakreste gutt er en vellykket tilbakeskuende odyssè over et begivenhetsrikt, men problematisk liv. Formen er til tider litt rotete og forvirrende, men i kjernen ligger det et hudløst ærlig og dypt interessant portrett. Filmen er ikke minst et faretruende varsel for vår tid, der berømmelse er mer tilgjengelig enn noensinne.
Sovekupé nr. 6 er ikke en actionpakket road movie, men en meditativ reise, en fortelling om å komme videre, både fysisk og følelsesmessig - om å være alene sammen med andre. Filmen er fantastisk fotografert og iscenesatt, og gir en tydelig fornemmelse av å bli tatt med på en autentisk transsibirsk reise tilbake til 90-tallets Russland.
Digitaliseringen av hverdagen tar oss igjen, noe hovedpersonene i Olivier Assayas’ nyeste voksenkomedie får føle på – i både fascinasjon og frustrasjon.
Godt nyttår, Chile! er skrevet og regissert av talentet Dominga Sotomayor, og er hennes internasjonale gjennombrudd. Filmens verdenspremiere var i den mindre kjente, men innflytelsesrike festivalen Locarno, og utrolig nok ble hun den første kvinnen til å vinne festivalens pris for beste regi.
Hadde dette vært en tradisjonell film, hadde et uventet vennskap blomstret mellom den plagede skuespilleren og den unge kvinnelige sjåføren. Å kalle det vennskap blir nok å strekke det litt langt, men en interessant relasjon oppstår i det minste. Dette er en annerledes road movie, som tar seg god tid til å bli kjent med karakterene, uten å bli overdrevent poetisk. Manuset (som vant prisen for beste manus under årets Cannes-festival) vier tid til et bredt spekter av temaer og følelser, det fokuserer på gråsoner, mennesker som hverken er sympatiske eller det motsatte, og stiller spørsmål det ikke finnes enkle svar på. Drive My Car er rett og slett en klok og rørende film, og er den massive spilletiden verdig.