Under Arabiske filmdager, hvor Inshallah en sønn prydet plakatene til festivalen, tok vi et dypdykk inn i Mouna Hawas lidenskap for skuespill, hennes refleksjoner om kvinners rolle i samfunnet og hennes syn på demokrati.
Som en dyktig skuespillerinne og talsperson for kvinners rettigheter, deler Mouna Hawa ikke bare sine erfaringer som artist, men også sitt håp om å bruke scenen som et middel til å fremme likestilling og rettferdighet. Hun virker som en raus og helhjertet respondent og deler med oss til og med noen små og store hemmeligheter som vanligvis forblir bak kameraet. Gjennom levende fortellinger og tankevekkende innsikt dykker vi ned i hennes skuespillbakgrunn, teknikker og refleksjoner om samfunnet. Bli med på en reise gjennom tankene til en av filmverdenens mest engasjerende og karismatiske skikkelser.
Fra barndommens forestillinger til skuespillerens rampelys
Mouna Hawas skuespillerreise begynte i barndommen med forestillinger for familien, dans i lokale grupper og eget band. Etter å ha utforsket musikk, vendte hun seg gradvis mot teaterstudier, som tillot henne å kombinere sine talenter og arbeide med dypere aspekter av skuespilleryrket. Til tross for utfordringene føler hun en dyp tilfredshet med sitt arbeid, samtidig som hun ser det som en plikt å bruke sin stemme til å representere de stemmeløse, spesielt kvinner, i kampen for frigjøring.
På spørsmålet hvordan det var for henne som palestiner å vokse i Haifa i Israel, svarer hun med å si at hun ser på seg selv som en representant for flere minoriteter som palestiner og som kvinne under Israel. Mouna mener at frykt er arvelig og forgifter generasjoner. Hun forteller engasjert om besteforeldrene hennes som opplevde Nakba og generasjoner etterpå som hadde lært seg å være forsiktige og ikke engasjere seg politisk:
–Jeg måtte gjøre uavhengig arbeid med meg selv. Jeg måtte også utdanne meg selv og vite hva som skjedde, fordi jeg ikke kom fra denne typen hjem,[politisk bevisst familie. Journalist] og, og til slutt, dessverre, kommer jeg til dette punktet i dag, etter denne krigen i Palestina i dag som pågår, der jeg føler at denne frykten er ekte.
Mouna reflekterer over utfordringene med å være filmskaper i Palestina, der filmindustrien ikke er etablert. I den israelske filmbransjen føler hun man blir lettere begrenset og stereotypisert som arabisk. «Det ikke er frihet uten kvinners frihet,» legger hun til.
Skuespillerkarrieren hennes viser en bemerkelsesverdig allsidighet, fra å legemliggjøre sterke og uavhengige karakterer som Laila i In Between til å portrettere mer sårbare og undertrykte skikkelser som Nawal i Inshallah en sønn. Hun deler med Filmmagasinet hvordan hun mentalt og følelsesmessig forbereder seg på slike kontrasterende roller:
–For meg handler det om å først forstå karakterens verden og motivasjon. Deretter fokuserer jeg på de ytre aspektene av karakteren hvordan hun holder en sigarett, hvordan hun ser på menn, og hvordan hun bruker stemmen sin. Etter å ha forstått dette, går jeg inn i sannheten, søker i meg selv etter de ulike delene som skal bringes til liv. For meg er sannhet avgjørende, da det er det som gjør karakteren troverdig. Når det gjelder karakteren Nawal, som et eksempel, er det den vanskeligste rollen jeg noensinne har hatt på grunn av dens kompleksitet.
Teater eller film? Kjærlighet til begge kunstarter
Mouna innrømmer at hun er forelsket i både teater og film, og setter pris på de unike utfordringene og gledene de bringer:
-Du er fri og levende, du puster og du reagerer på, du er her og nå. Så dette er grunnen til at jeg elsker teater. Og teater for meg er grunnlaget for alt jeg gjør. Så jeg gjør også barneforestillinger, dukkteater i barnehager, musikaler, deler hun.
– For meg er film et annet yrke. Da jeg begynte med film, visste jeg ikke hvordan jeg skulle stå foran kameraet fordi i kinoen er det vakre at hvert øyeblikk, hvert øyebryn som beveger seg, har betydning. Alt er så nøyaktig og så minimert og så lite, og du har mikrofoner overalt. Og det er som kameraet kan være her, dekker hun ansikt med hånda si:
– Så er du veldig detaljert og presis. Så hvis teateret er stort og høyt og med plass og med bevegelse, er filmen som et finhåndverk. Så jeg kan ikke bestemme meg for hvilken jeg elsker mest. Fordi jeg elsker dem begge. Jeg elsker å jobbe med kameraet, men jeg kan savne å være på scenen, å føle treverket. Jeg er glad i å gjøre prøver og å svette, det er hardt arbeid. Men så elsker jeg å gjøre noe veldig nøyaktig som film, og glemme det. Og et år etter må jeg gå på den røde løperen. Og tenke, liksom, hva er det vi gjorde? Jeg må huske, smiler hun bredt og deler en hemmelighet fra In Between (2016):
-For eksempel, vi skjøt den siste scenen av filmen den første dagen. Og så måtte jeg være alt dette følelsesmessig fanget og inneha kompleksiteten av den siste scenen, fra begynnelsen av innspillingen. Det krever at du trykker på knapper inni i deg for å aktivere den tilstanden du trenger å være i, allerede fra starten. Ja, så det er litt sinnsykt og utfordrende, avslutter hun.
Inshallah en sønn, COVID-19 og samarbeid med Amjad Al Rasheed
Som vi begynner å bli enige om at samtalen mellom oss er engasjerende, bestemmer vi enstemmig å utvide den utover den opprinnelige avtalen. Vi nærmer oss til hovedtemaet filmen Inshallah en sønn. Mouna forteller oss om castingprosessen til filmen og samarbeidet med reggissøren Amjad Al Rasheed.
–Jeg vil si ett par ord om Amjad. Han er en av de fantastiske mennene jeg har kjent i livet mitt. Han har en høy emosjonell inteligens. Veldig høy. Han tar opp viktige spørsmål i filmen sin, fordi Amjad som liten gutt var omgitt av sterke kvinner. Filmen er basert på en av hans slektninger. Da hennes mann døde, sa manns familie at de tillater henne å fortsette å bo i huset sitt. Amjad reagerte på det: « Dere tillater henne å bo i sitt eget hjem?» Og det må bemerkes at manuset ble utviklet i samarbeid med andre sterke kvinner.
–Da Amjad først snakket med meg, elsket jeg manuset. Jeg følte at dette var en stor mulighet! Teknisk sett, er det et veldig godt skrevet manus, spesielt handlingsmessig. Jeg følte at dette var som en gave som kom mot meg, og jeg måtte håndtere den veldig forsiktig. Jeg har aldri vært så stresset i hele mitt liv med en rolle, fordi jeg følte at hvis jeg mislykkes, vil denne filmen også mislykkes.
Hun beskriver kontraster mellom seg selv og karakteren Nawal, og hvordan hun har jobbet for å forstå henne:
–Nawal var så fjern fra meg. Det er tekniske forskjeller, selvfølgelig; hun er en mor og lever et konservativt liv i mye større grad enn meg. Hun er en kvinne med hijab. Hun ber den islamske bønnen, og hun bor med en mann i øst i Jordan, som er et helt annet miljø som er så langt fra mitt. Jeg måtte prøve å forstå denne kvinnen, vet du. Først begynte jeg å lese Koranen. Jeg lærte hvordan man ber i Jordan. Fordi filmen er jordansk og jeg er palestinsk, måtte jeg også lære aksenten. I filmen snakker jeg med en jordansk aksent. Det er også likt, men det er annerledes på en måte. Det ord som vi sier som de ikke sier. Jeg måtte jobbe med dette, og så gikk jeg og møtte datteren min [Seleena Rababah, journalist] for å føle meg komfortabel med henne. Jeg hadde faktisk på meg en hijab, den som hun har i vesken sin, og gikk på markedet for å kjøpe ting til Nawal’s leilighet. Jeg fant nøkkelavheng med navnet til datteren min for leiligheten. Jeg kjøpte ting til kjøkkenet. Jeg snakket med kunstavdelingen: hva kan jeg bringe? Så jeg tok med meg Koranen og teppet for å be. Jeg var involvert i dette for at jeg skulle føle meg hjemme.
COVID-19 forsinket prosjektet, men ga teamet mer tid til førarbeid. Amjad og Mouna har blitt gode venner. De forberedte seg på Zoom, diskuterte hvordan de ønsket å spille inn og de snakket mye om karakteren og lokalsamfunnet:
–Amjad ga meg referansefilmer å se på for å forberede meg. Og jeg isolerte meg litt fra vennene mine og fra alt annet. Slik at jeg bare kunne konsentrere meg nå i denne verdenen og være i Nawal sin sinnstilstand, helt til punktet der jeg faktisk gikk med på å gjøre en ekte blodprøve i filmen.
Mouna ble så revet med i rollen at hun isolerte seg og ønsket ikke å være sosial mellom opptakene: –Jeg ville ikke le. Jeg ønsket å være konsentrert. Og jeg følte meg veldig dårlig, faktisk. Og da jeg gjorde blodprøven, ba jeg dem å sjekke det fordi jeg følte meg så utmattet. Alle blodverdiene var lave. Jeg sympatisere med karakteren. Men jeg følte at jeg mistet meg selv, og jeg følte at det kunne være en skadelig prosess. Og dette er hvor jeg midt i opptakene, stoppet og sa, ok, Mouna, du vet hvordan hun snakker, hvordan hun fungerer. Bare la det være teknisk. Og så begynte jeg å komme tilbake til meg selv.
Når jeg ber henne om å ta avstand fra karakteren og presist fortelle oss hvem Nawal er:
–Det er en kvinne som oppdager sin kraft, som overrasker seg selv over hvor mye hun kan løfte med sin hånd. Hun kan løfte en hel generasjon. Men hun vet ikke dette ennå. Så dette er prosessen i filmen som jeg jobber med. Det er en historie om motstand, en historie om frigjøring. Hun motstår patriarkatet. Hun prøver å kontrollere sitt eget liv… Hun prøver å være et eksempel, for å gi håp til datteren sin. Hun kan være veldig sjenert til et punkt der øynene hennes langsomt begynner å åpne seg, og hun innser at hun må beskytte seg selv. Fordi hvis hun ikke handler, vil de spise henne levende.
Patriarkat og kvinnerettigheter
Mouna og jeg håper at Inshallah en sønn kan bidra til å utforske æreskultur og øke bevisstheten om kvinners rettigheter:
– Jeg kommer også fra et patriarkalsk samfunn. Jeg vet hvordan det føles når du går i gatene og føler deg utrygg. Jeg kommer også fra et sted der bestefaren min ga all eiendom til mennene i familien, fordi kvinner er bundet til sine ektemenn, så det er ingen grunn til å gi dem noe. Jeg kan forstå lidelsen til Nawal som en kvinne som vokser opp i et patriarkalsk samfunn. Og patriarkatet er globalt, vet du? Inshallah en sønn snakker om viktige temaer som arvelov, økonomisk uavhengighet, retten til å ha abort. Hun har ikke engang rett til å fortsette et normalt liv etter mannen sin dør. Hun kan ikke gifte seg med en annen mann fordi hun vil miste datteren sin. Vet ikke om mange kan om dette. Etter at mannen dør, har ikke kvinnen rett til å arve sitt eget barn, noe som jeg finner veldig galt. Nawal kan ikke ha følelse av tid, hun handler ut fra overlevelsesmodus.
Mona synes at revolusjon starter fra våre hjem:
–Når vi snakker om patriarkatet, snakker vi om kolonialisme og okkupasjon. Disse er koblet sammen lag på lag, flere lag av undertrykkelse… Jeg vil snakke om Gaza-kvinner, fordi vi hører om dem som ikke har tilgang til sanitetsprodukter. De må lage egne bind og jeg er litt usikker på om de har til og med verktøyene til å gjøre det. Vi hører om alle kvinnene som føder uten noen medisinsk hjelp. Kvinner dør mens de føder, de har ikke melk eller mat bare for å amme barna sine. Sykdommene sprer seg.
Hun mener at vi trenger samfunn som er fri fra patriarkatet. På spørsmålet hvilken stilling kultur og kunst har i dette, sier hun:
– Kunst åpner et annet perspektiv. Den viser deg den andre siden av ting, den tvinger deg til å tenke, til å føle, fordi kunst blir som et solid øyeblikk i historien, som et bilde. Du fryser, du fryser et øyeblikk. Et sånt kunstverk er veldig solid i historien. Det tar deg gjennom tiår, det følger deg og det er åpent for tolkning angående sannhet og hva som skjer rundt deg. Så det blir en vakker kollektiv prosess for å prøve å forme kanskje bevisstheten din.
Det vakre med filmen er at den egentlig begynner når folk forlater kinoen
Mouna gjør oss oppmerksomme på symbolbruken i filmen. Vi starter med måten sløret brukes i filmen:
–Husker du hvordan vi bruker sløret i filmen er som å sette det på, ta det av, sette det på, ta det av. Vi gjør dette med vilje i filmen. Det var faktisk veldig vanskelig, med veldig mye teknisk øving til det punktet der du føler det er nesten meningsløst. Jeg tror at kvinner har rett til å bruke hijab hvis de vil. Men måten vi bruker den i denne filmen er metaforisk, det representerer skjulingen av tankene, kanskje, for eksempel, som Nawal ikke viser sitt virkelige selv til samfunnet. Det er som en maske.
Så diskuterer vi Nawals fantastiske hår:
–Det er som et tegn på frihet. Det er et tegn. Det er min karakter. Det er en del av hvem jeg også er. Nawal viser ikke håret foran samfunnet, så det er veldig private øyeblikk når vi ser henne gre det. Det eneste øyeblikket hun viser håret utenfor hjemme er det når hun glemmer samfunnet og hun åpner håret sitt foran Hassan i bilen. Men hun er som, hva gjør jeg?! Du vet jo reglene, Maka. Hun blir minnet at hun kan miste alt. Det også som et øyeblikk av svakhet.
–Selv broren hennes, som støtter henne i begynnelsen, står senere ved svoger sin side, så han ikke vil bli mindre av en mann i samfunnets øyne. Alle er ofre for undertrykkelsen med Nawal som det største offeret!
Den siste symbolske scenen er hvor Nawal begynner å kjøre pickupen. Er det håp der ute for henne? Spør jeg.
–Å kjøre bilen er så symbolsk, selvfølgelig, å kjøre sin egen vei, kjøre sitt liv, ta kontroll over sin skjebne, faktisk. Og så hvis det er håp, er det et stort spørsmål fordi hun vant denne kampen, men hun vant ikke krigen. Hun får et barn til i denne harde virkeligheten, men hun vet ikke om det er en gutt eller en jente. Dette er et annet problem. Disse alle spørsmålene er for folk å tenke på det etter at de har sett filmen. Det er det vakre med filmen, den egentlig begynner når folk forlater kinoen. Du begynner å stille spørsmål og tenke på det, fordi vi stiller disse spørsmålene som, hva om loven ikke er på din side? Ville du gjøre det? Hva om en kvinne sier nei? Hva er hennes alternativer? Hva vil samfunnet gjøre mot henne? Hva hvordan vil hun handle? Og så jeg elsker at slutten er åpen, men samtidig kontrollert. Men vi satte frø av håp, det stemmer.
Mounas første Oslobesøk
Avslutningsvis snakker vi om hvordan hennes opplevelse av Arabiske dager var:
–Det er faktisk første gangen min i Oslo. Jeg liker alltid miljøet på filmfestivaler fordi jeg møter filmskapere, og ser filmer som jeg vanligvis kanskje ikke har sjansen til å se. Og spesielt fordi det er Arabisk Filmfestival. Her har du muligheten til å undersøke sosiale strukturer og å se på den andre og kanskje prøve å bli kjent med den andre. Derfor er det virkelig rørende for meg å være her. Det er en ære å være her. Jeg liker Oslo. Jeg liker folket. De er veldig hyggelige. Været er solfylt.
Mouna er godt informert om hvor heldig hun er med været. Vi ler. Hun er sjarmert med sjølandskap under månen og vuderer å besøke noen museumer i nærheten, hvis hun rekker det.
Til slutt gir hun råd til unge skuespillere:
– Jeg råder dem først til å gå og studere, som å lære teater og film og ikke bare å stole på talent, fordi talent er veldig viktig, men å kunne tolke karakterer handler også om å forstå seg selv og nesten, du vet, som en studie, fordi teaterstudier er som terapi, det er som å kle av deg lag for lag for å være nøytral, for å prøve å forstå og alltid søke sannheten. Hver av oss har noe å si, forskjellige synspunkter eller erfaringer i livet. Så grave dette. Du må grave i deg selv for å være en god artist!