I en tid hvor intensiteten, urolighetene og fremtiden virker mer usikker og ubehagelig enn på svært lenge, kommer regissør Alex Garland med dette skarpe USA-portrettet, og smeller oss rett i trynet!
En liten gruppe journalister og fotografer legger ut på en reise fra New York til Washington. Det er brutt ut borgerkrig i USA og journalistene skal til hovedstaden for å dokumentere en enorm gruppe soldater som er i ferd med å innta Det hvite hus for å styrte presidenten.
Garland står fra før av bak også andre dystopiske skildringer av vår rase, som virusmarerittet 28 dager senere (2002), kunstig intelligens-dramaet Ex Machina (2014), og selve mannen (som i Mannfolk) i Men (2022). Denne gang er det altså mer spesifikt de (u)forente amerikanske stater og dette landets evinnelige polariserte samfunn og kultur som har ledet folket ut i en stadig eskalerende og hissig borgerkrig, hvor fraksjonene står og stanger mot hverandre, over alt.
Historien er riktignok lagt til nær fremtid, men vi skal bare drøyt tre år tilbake før noe liknende faktisk skjedde, i stormingen av den amerikanske kongressen. Og Civil War er helt sikkert også kraftig inspirert av denne hendelsen, samtidig som ulike onde krefter i det amerikanske samfunnet selvsagt har vært der hele tiden, men kanskje særlig har eskalert de senere årene.
Her følger vi altså krig, opprør og tidvis livsfarlige situasjoner, med skuddvekslinger, bomber og granater, og fra fotografenes synsvinkel. De befinner seg regelrett midt i kampene, og risikerer sine liv for å få de beste blinkskuddene. Samtidig blir de bindeleddet mellom virkeligheten og alle oss andre – de er dem som dokumenterer sannheten. Filmen blir slik en stor hyllestberetning til journalister og fotografer, og deres roller i krig og jævelskap.
I sentrum står en usminket og solid Kirsten Dunst i rollen som Lee, en erfaren og beinhard fotograf som sammen med et knippe andre legger ut på denne reisen. På veien insisterer også den 23 år unge spirende fotografen Jessie på å være med, noe Lee først er veldig imot. Nølende får Jessie være med, og sammen blir de et bilde på hva både det unge, ivrige og uredde i oss mennesker kan være, samt det mer voksne, realistiske og erfarne innen dette yrket.
Skuespillet er jevnt over helt topp her, samtidig som den narrative utviklingen etter hvert føles noe oppkonstruert og episodisk. Våre venner kjører nemlig fra den ene “scenen” og stedet, til det andre, og spesielt én fatal enkeltscene oppleves både kunstig skrevet og gjort, samt direkte mindre realistisk. På den annen side speiler flere av disse enkeltscenene fragmenteringenes og kontrastenes USA, noe som vel også har vært ettertrykkelig meningen, og sånn sett funker det veldig godt.
Civil War begynner riktignok å bli småkjedelig her og der innimellom, men så skjer det plutselig noe som igjen tar tak i oss og putter oss midt i kampens hete sammen med fotografene. Filmspråket sparer oss for øvrig lite, for dette er rått, blodig og brutalt, og ikke for sarte sjeler. Regissør Garland gjør også noen små fine regigrep underveis, som å bruke stillhet og ro, fremfor bråk og støy. Tematikken, historien, enkeltskjebnene og det skildrende USA her, er både imponerende godt gjort og svært viktig som selvrefleksivt portrett av vår tid.
Her kunne Garland puttet inn scener og betraktninger også utenfra, fra andre land og verdenshjørner, politikere og kritikere, men han gjør det ikke. I stedet lukker han alt rundt kun det amerikanske samfunnet, og gir oss en svært så dystopisk diagnose på et land som virkelig er helt på trynet, både i dag, og vel egentlig alltid har vært det.
Til slutt eskalerer handlingen til et crescendo i hovedstaden Washington, og tankene våre blir slik tatt rett med tilbake til januar 2021. Civil War tar veldig mye på kornet og skaper et skrekkelig fremtidsscenario, hvor de voldsomme sluttscenene bør få enhver amerikaner til å gjøre i buksa! At mange kanskje tror dette “bare” er en tøff actionfilm, og ikke så tung og selvkritisk som den faktisk er, oppleves faktisk også utrolig kult. Det er nemlig mange som har godt av å se denne filmen, for til høsten er det presidentvalg igjen, og hvem vet hva fremtiden vil bringe etter dette. La oss derfor håpe at Garlands varselskudd av en film gjør inntrykk også der den bør gjøre det, som blant blasserte og selvsentrerte amerikanere.
