Hvordan ser en film ut om du dedikerer alle ressurser til CGI, og etterlater noen slanter til manus? Antakelig som denne.
I Kingdom of the Planet of the Apes følger vi sjimpansen Noa: Arvingen til en apelandsby som oppdrar havørner. Dessverre lider han også av bedragersyndrom og dårlig selvtillit. Når landsbyen blir plyndret og familien hans kidnappet av en ondskapsfull apeklan, tar Noa opp jakten for å finne familien sin og beseire den onde apekongen Koro. På veien får han hjelp av orangutangen Raka, som lærer ham om den politiske/spirituelle lederen Cæsar (ja, virkelig) som inspirerte apene for generasjoner siden. Budskapet? Mennesker, natur og aper må leve i harmoni.
Og litt ekstra kontekst: Vi befinner oss på en planet i fremtiden der et menneskeskapt virus har gitt aper evnen til å snakke, mens menneskeheten nærmest er utryddet etter at de mistet snakketøyet.
Ekstrem forutsigbarhet
Filmens store, altoppslukende synd er forutsigbarhet. Det finnes ikke et eneste unikt element å skue i verken manus, estetikk, virkemidler eller rollefigurer. Manuset er så forutsigbart og oppbrukt at publikum raskt skjønner hva som skjer. Når manusforfatterne har blitt lei av en scene, dropper de kontekstualisering og overganger: Scenen går heller til svart, og “bad guys” dukker opp av ingenting.
Og når vi først snakker om rollefigurer. Denne filmen stryker glatt på Bechdel-testen. De tre kvinnelige rollefigurene er redusert til stereotypiske og gjenkjennelige kvinneroller: Moren, søsteren og den romantiske interessen (om man i det hele tatt kan si det om en relasjon mellom en sjimpanse og et menneske).
Den kvinnelige birollen Mae (først referert til som Nova, en smertefull klisjé), er en fusjon av Lara Croft fra Tomb Raider og Katniss Everdeen fra The Hunger Games: En vakker, «annerledes» og litt småtøff jente som tradisjonelt nok fremkaller følelser i protagonisten Noa. Ikke bare har hun overlevd helt solo i en livsfarlig jungel, hun har til og med kommet utav det med nynappede øyenbryn, vippeløft, lipliner og ikke et eneste kroppshår. Imponerende!
Det fine med filmen er at filmprofessorer på landets mange universiteter endelig har funnet en film som demonstrerer samtlige av Hollywoods oppbrukte konsepter og dikotomier: Idealisme vs. pragmatisme, ond vs. god, natur vs. vitenskap, oss vs. dem, David vs. Goliat. Filmprofessoren får også bruke filmen til å poengtere skjønnhetsstandarder i Hollywood, the male gaze, manusrepetisjon, troper, one-linere og plotthull.
Visuelt imponerende
Men joda, det er noen positive sider også. CGIen er enormt smidig og det er flytende overganger mellom det ekte og det digitalt konstruerte. Det gjør filmen visuelt imponerende. Det er tydelig at estetikken bærer referanser fra filmer og serier som Pirates of the Caribbean, Game of Thrones, Avatar, Batman, Mad Max, Sinbad, Hunger Games, Jurassic Park og Tarzan (duh).
Dessuten er noen av actionsscenene imponert konstruert og koreografert, og skaper en spenning som får deg til å rette deg opp i kinosetet.
I postmodernismens alder er det kanskje ikke rart at Hollywood bygger et stadig høyere referansetårn, men det betyr ikke at at det blir bra film av det. Tvert i mot: Ber du Chat GPT skrive en actionfilm som skal inkludere alle typiske Hollywood-elementer, ender du opp med Kingdom of the Planet of the Apes. Nå som Planet of the Apes-franchisen består av hele ti filmer, kan man stille spørsmålet om hvor langt et konsept skal melkes før det blir latterlig.
Leter du etter en komfortabel, enkel og gjenkjennelig actionfilm, kan Kingdom of the Planet of the Apes antakelig falle i smak. Hvis ikke kan du bruke 2,5 timer på mer unike opplevelser.
