De kommer som perler på en snor: Ghoufran (f.1998), Rahma (f.1999), Eya (f.2003) og Tayssir (f.2005) blir en søsterflokk som deler alt og støtter hverandre gjennom sine tidlige år. De er døtre av tunisiske Olfa Hamrouni: En streng og konservativ mor med bein i nesa. Hun slår døtrene sine, truer dem, kaller dem horer, misliker at de er progressive og vil leve et moderne liv. I det verste tilfellet anklager hun dem for å ødelegge forholdet med kjæresten hennes, etter at det insinueres at han har utsatt dem for seksuelle overgrep. På kort tid presenteres publikum for en kompleks og vond familiedynamikk, som preges dypt av en mørk historie.
Søsterflokken vokser opp i et Tunisia i endring: I 2010 gjennomgikk landet Sjasminrevolusjonen mot den daværende presidenten. Revolusjonen regnes av mange som startskuddet i den arabiske våren, som skapte massive kulturelle og samfunnsmessige konflikter og utvikling i hele den arabiske verden. I kaoset ser ekstreme og konservative muslimer sin mulighet: De begynner å forfølge og trakassere jenter som ikke går tildekket i gatene.
En av disse jentene er Ghoufran. Nærmest over natten virker hun å gå fra å være en obsternasig gother, til å dekke seg fullstendig til i niqab. Så følger Rahma etter. Og derfra går det bare én vei med de to eldste søstrene.
Regissør Kaouther Ben Hania syr smidig og kreativt sammen tradisjonelle dokumentarelementer med dramatiseringer med skuespillere fra familiens liv og historie. Slik blir vi både kjent med de tre gjenværende familiemedlemmene, og de to radikaliserte og forsvunnede døtrene, som har vervet seg i IS (Daesh). Mens to skuespillere spiller Ghoufran og Rahma, spiller Eya og Tayssir seg selv. Regissøren viser også hvordan skuespillerne blir kjent med familien og diskuterer deres historie. Spesielt tør skuespiller Hend Sabry, som spiller Olfa, å utfordre henne og kritisere henne for hennes valg som mor, og de utdaterte normene det tunisiske samfunnet tviholder på.
Dramatiseringene med skuespillerne kunne gjerne vært lengre, da de ofte avbrytes etter kort tid. Nettopp dette er en av filmens svakheter: Det blir litt mye «tell» og lite «show». Selv om Olfa, Eya og Tayssir forteller godt og deler hjertelig, blir det vel mange scener som består av at de forteller hva som har skjedd til kameraet. Filmen er på sitt beste når det veves inn klipp fra nyhetssendinger, dramatiseringer, reportasjoner og annet materiale, med et av familiemedlemmene som lydspor over. Flere detaljer om radikaliseringens årsaker ville løftet filmen flere hakk og tydeliggjort hvordan radikalisering faktisk utvikler seg.
Spesielt Eya skiller seg ut som en dyktig og dedikert historieforteller. Til tross for sin unge alder og traumatiske oppvekst, klarer hun å beskrive og analysere morens handlinger, patriarkatets undertrykkelse, radikaliseringen og emosjonelle relasjoner mellom de fem familiemedlemmene. Hun har en egen evne til å la morens giftige kommentarer og holdninger prelle av, og konfronterer henne med latter, omsorg og forståelse i stemmen. Olfa selv går det litt trått med, men i filmen blir hun stadig mildere innstilt, og virker å omfavne noen av døtrenes meninger. Hun skildres som en tunisisk kvinne av sin generasjon, som selv har blitt formet av vold og undertrykkelse. Blant annet ler kinosalen når hun lattermildt forteller om da hun knakk nesen til ektemannen på bryllupsnatten, for å vise fram et neseblodfylt håndkle som bevis for fullbyrdet ekteskap.
Regissør Kaouther Ben Hania går for langt i gjenskapningen av flere viktige scener, hvor de to yngste søstrene må gjenoppleve forferdelige traumer. Blant annet gjenskaper de en psykotisk episode og eksorsisme av eldstesøster Ghoufran, radikaliserte Rahmas pisking av Tayssir, og konfrontasjonen av sin stefar som har utsatt dem for seksuelle overgrep. Eya gjentar flere ganger at hun er «over det» og har snakket situasjonen i hjel hos psykolog, men yngstesøster Tayssir gråter og forteller opprørt at hun ikke klarer å hate sin stefar, selv etter hva han utsatte henne for. Det er uforståelig hvorfor så unge kvinner skal måtte gjenoppleve denne hendelsen for underholdningseffekt. Her burde også de yngste søstrene fått skuespillere, slik Olfa blir erstattet av skuespiller Hend Sabry.
Dette er en fortelling om radikalisering, patriarkat, misogyni, kultur, familie og bånd mellom søstre, døtre og mødre. Den er både estetisk og innholdsmessig vakker, men vond og frustrerende. Ved filmens slutt sitter man igjen med en klar påminnelse om at forebygging mot radikalisering, ekstremisme og vold må starte i hjemmet. Slik blir Olfas eget sitat en lærdom for alle foreldre:
Jeg lærte dem å sikte, og så skjøt de meg.
