Ingen vil noensinne tro en påstand om at Natalie Portman overgår seg selv etter mesterverket Black Swan. Det må likevel påstås at som popstjernen Celeste i Brady Corbets andre spillefilm er hun på millimeteren nær.
Når Solnedgang i Budapest tar slutt, er det riktignok med en av årets mest minneverdige avslutninger, et knallsterkt bevis på hvilket grep László Nemes har om filmmediet.
Dette kunne lett ha vært en deprimerende film, men filmskaper Jon S. Baird behandler dem med såpass respekt og ærefrykt at filmen aldri føles elegisk, og filmen er åpenbart laget med respekt og kjærlighet.
Elsk, nyt – og løp for livet! er løst basert på regissørens egne opplevelser som student.
Happy Ending kjennes umotivert, som om man lager film bare for å gjøre det. Inntrykket hjelpes ikke av at de fleste scenene utspiller seg i rom som fremstår så ordinære at det knapt kjennes som om regissøren har gjort annet enn å låne ferdig møblerte hjem.
Us beviser at Jordan Peele er en av de mest spennende amerikanske filmskaperne for tiden.
Finske Baby Jane er en filmatisering av Sofi Oksanens 2005-roman ved samme navn og skildrer purunge Jonnas forelskelse i mer rocka og erfarne Piki.
Jeg ser deg er en god dokumentarfilm, det er det viktigste. Filmen er kompetent fotografert og regissør Maria Salazar er flink til å komme under huden på folk – både de som medvirker i filmen og oss som sitter og se på.
Selv om enkelte sekvenser er interessante, som når vi i åpningsbildet senkes ned i en fullsatt bar og etter hvert finner Julianne Moores ensomme skikkelse, gjør Lelio få virkelig spennende valg som filmskaper.
Tankene går til Taken-serien, men Cold Pursuit har heldigvis litt mer glimt i øyet.
Jeg sliter med å peke ut hvem som kan ha glede av dette, så det blir med en avbefaling: Yomeddine er en esel-roadmovie som gir sandsmak i munnen.
Shazam er en superheltfilm med glimt i øyet, et forfriskende pust for de som har sett seg lei av den sjarmløse Avengers-serien og uinspirert action.