Det er en skikkelig 90-talls klassiker som nå, 30 år senere, får sin oppfølger. Tilbake i 1994 kom nemlig Nattevakten og skremte livskiten av oss skandinavere . Samtidig viste filmen at også vi her langt oppe i nord sannelig kunne lage skummel film.
Filmen fikk til og med sin egen amerikanske remake i 1998, også denne regissert og skrevet av originalens Ole Bornedal. Oppfølgeren har også Bornedal bak roret, noe som føles både trygt og godt, og som en aldri så liten lettelse. Det er nemlig ikke første gang at en oppfølger liksom skal gå enten “nye veier,” moderniseres, og/eller finne på noe særegent sprell, og slik fort mister både koblingene til originalen, samt stilen og uttrykket som jo kobler filmene sammen og viderefører kvalitetene. Man får heldigvis tidlig en “here we go again”-følelse i denne oppfølgeren, noe som skaper gjensynsglede og vekker til live gode skrekkminner.
Det har også gått 30 år siden forrige gang i Nattevakten – demoner går i arv. Emma er datter av førstefilmens hovedroller Martin (Nicolaj Coster-Waldau) og Kalinka (Sofie Gråbøl). Sistnevnte er død etter selvmord, og datter Emma sliter med å forstå farens uvilje mot å snakke om det som skjedde tilbake på 90-tallet. Etter å ha kommet over noen ting fra sin avdøde mor, velger hun å selv begynne å grave i saken. Emma oppsøker så blant annet drapsmannen fra 1994, Petter Wörmer, som i 30 år har sittet isolert på en celle på psykiatrisk avdeling. Han er både blind og kraftig redusert, men Emmas besøk vekker noe helt bestemt i ham. Når Emma attpåtil bevisst tar seg jobb som nattevakt på samme likhuset som faren jobbet, akter hun å komme til bunns i traumene som enda plager familien hennes.
I hovedrollen som Emma står regissørens egen datter, Fanny Leander Bornedal. Mange av de øvrige rollefigurene i Nattevakten 2 er forholdsvis typete og åpenbart formet slik at det skal være flest mulig mistenkelige personer iblant Emma, faren og hennes venner. Folk er sære, merkelige, og/eller sliter åpenlyst med noe på den personlige fronten. Her har vi en litt ustabil og hissig politietterforsker, en litt passiv-aggressiv psykolog, veldig rare venner av Emma, den skumle Wörmer, samt en mentalpasient som er stor fan av ham, og selvsagt vender også den quirky Jens (Kim Bodnia) også tilbake.
Enkelte nick til Nattsvermeren og andre psykologiske thrillere fra 90-tallet, fargelegger også sjarmen her, og man har bakt inn flere av de minneverdige elementene fra førstefilmen godt inn i historien. Samtidig føles også filmspråket litt smått gammeldags. Måten nevnte rollefigurer er overdrevet skrevet og spilt på, samt i flere av grepene regissør Bornedal gjør, kommer et snev av ulogiske handlingsmønstre og brister som er et litt gjennomgående element i filmen. Legger man derimot godviljen til, er ikke dette noe som plager nevneverdig dog.
Mot slutten gjøres det grep innen historien og i avsløringen av morderen som for undertegnede oppleves litt befriende friskt. Det er noe sjangermessig ambisiøst over slutten, hvor man, i 2024, sitter og tenker litt – “Endelig…!”. Enkelte scener er også veldig kult regissert, med overraskelser og visuelle godbiter som burde gi passelig med frysninger nedover ryggen.
Vi får også et (gledelig?) gjenhør med den creepy danske klassikeren “Lille Lise lett på tå” som nærmest ble morderens kjenningsmelodi tilbake i 1994. Slike ting er gledelige trekk, i en film som også skal ha stor kudos for… ja, nei, det kan jeg jo ikke røpe hva er her. Det får du eventuelt se selv. Nattevakten 2 ivaretar med andre ord sjarmen, trekkene og kvalitetene til førstefilmen, samtidig som dette også delvis kan føles ørlite grann smått utdatert. Men som genrefilm klarer den uansett å makte oppgaven med å både være spennende og creepy, og på veien altså tilføre noen beundringsverdige grep som kjennere av sjangeren virkelig bør sette stor pris på.
