Moonlight vant Oscaren for beste fi lm i 2017, og at ikke Barry Jenkins nyeste er en av favorittene til å vinne årets pris, er et lite mysterium.
Modernitet og nostalgi på samme tid er noe som kjennetegner Miyazakis arbeid. Imidlertid er Laputa – Himmelslottet adskillig mer vilter i tegningene og i enda større grad preget av surrealisme.
Komedieregissøren Todd Phillips gjør mildt sagt en helomvendig med dette bekmørke portrettet av en antihelt.
En familie på fire bor i en sliten kjellerleilighet, bretter pizzaesker for en restaurant for å tjene minimalt til livets opphold, og stjeler internett fra naboen. Drømmen om bedre levestandard er stor, og skal vise seg å ikke være så fryktelig langt unna. Du behøver ikke vite mer om Parasitt før du innløser billett (for det skal du!).
To britiske soldater blir sendt gjennom ingenmannsland og fiendtlig territorium for å advare en bataljon om at de er i ferd med å gå rett inn i en felle. Filmen er fortalt hovedsakelig i «real time», som ett langt sammenhengende take. Det er både en ypperlig teknisk prestasjon og et effektivt fortellergrep.
Filmen følger Alexia, en ung kvinne med en særlig fascinasjon for biler. Hun er en beinhard og selvstendig dame, som ikke lar seg pille på nesen av noen, uansett hvor tøft miljø hun befinner seg i.
Ingen vil noensinne tro en påstand om at Natalie Portman overgår seg selv etter mesterverket Black Swan. Det må likevel påstås at som popstjernen Celeste i Brady Corbets andre spillefilm er hun på millimeteren nær.
Vi befinner oss i et hippiefisert Los Angeles i 1969, hvor vi følger TV-stjernen Rick Dalton (DiCaprio) og hans stunt double Cliff Booth (Pitt) med karrierene smått på hell.
Portrett av en kvinne i flammer er et kostymedrama med handling lagt til en øy i Bretagne på slutten av 1700-tallet, altså i en tid da menn kontrollerte verdenen, og kvinnenes liv og skjebne var prisgitt det å finne en god (og så velstående som mulig) make.
Temaene kjennes relevante, vanskelighetene gjenkjennelige, og humoren treffende. Samtidig balanseres følelsene millimeterpresist, og ofte følges tårene umiddelbart av et smil, eller motsatt. Allerede i januar har vi fått en sterk kandidat til årets beste kinofilm – brava!
Dette er en filmopplevelse som setter seg i kroppen, og kommer til å føre til skjelvende knær og stive kjevemuskler hos flere publikummere – inkludert hos meg, når jeg endelig ser den igjen.
Landstrykeren finner en liten baby i et smug, og tar ham til seg som sin egen sønn. Fem år senere har guttungen blitt en mini-Chaplin og «pappas» kompanjong i de mange lureriene de driver med for å få endene til å møtes. Chaplins akrobatikk er velkjent og fortsatt morsom i sin tidløshet.