Once Upon a Time… In Hollywood
USA 2019
Regi: Quentin Tarantino
Med: Leonardo DiCaprio, Brad Pitt, Margot Robbie, Dakota Fanning, Al Pacino, Kurt Russell
Genre: Komedie/drama
Premiere: 16. august
Det er noe helt spesielt med en ny Tarantino-film på trappene. Det er som om verden kollektivt har ventet, og at tiden mellom hver utgivelse er litt ekstra lang. Jeg vet også at dere, kjære lesere, kommer til å innløse billett til Once Upon A Time…In Hollywood uavhengig av hva jeg triller på terningen og mener. Sånn er det med Tarantino – han besitter en ur-egen stil og appell overfor konsumentene, og vi må jo bare anerkjenne denne makten. Heldigvis innfrir OUATIH, etter månedsvis med nydelige teaser-klipp og bilder. Ikke minst er det tilfredsstillende at Tarantino dyrker film i filmen, og etterlater nok et bevis på at han er en ekte cineast, med det største hjertet for filmrullen.
Igjen har Tarantino tatt for seg ekte historiske hendelser, men som med storverket Inglourious Basterds, kommer ikke OUATIH uten regissørens helt egne vri. Dette er jo et av de mange aspektene ved Tarantinos filmformidling som er så gøy: han tar seg friheten til å skrive historie akkurat slik han vil, ofte med utfall vi gjerne skulle sett fremfor det som i realiteten skjedde. I hans nå niende film kan det være til stor fordel å ha litt forkunnskap om Charles Manson og hans ugjerninger på slutten av 60-tallet, da spesielt saken om Roman Polanskis kone, skuespilleren Sharon Tate. Om man altså går inn helt blank, vil visse poenger gå tapt. Kjør gjerne et Google-søk eller to.
Kort oppsummert befinner vi oss i et hippiefisert Los Angeles i 1969, og vi følger TV-stjernen Rick Dalton (DiCaprio) og hans stunt double Cliff Booth (Pitt) med karrierene smått på hell. Tidene i industrien forandrer seg, og Rick føler spesielt på motgangen, og at han ikke har like mye game som før. Cliff tar det meste i livet med knusende ro, og det er helt umulig å ikke elske det fleipete trynet til Brad Pitt. Begge spiller dritten ut av karakterene sine, men det gjør samtlige av skuespillerne i de mindre rollene også. Til tross for litt liten skjermtid, briljerer Margot Robbie med sin tolkning av Sharon Tate – en viktig, karismatisk og svært vakker spiller i dette universet. Castingen er generelt til å juble av, og det samme kan sies om den tidsriktige estetikken når det gjelder kostymer, hår, rekvisitter og scenografi. Charles Mansons harem med unge kvinner kledd i denimshorts og heklede topper er som snytt ut av 60-tallet, et av mange bevis på at alle fagfunksjonene i produksjonen tar detaljene på alvor.
Filmens rytme er på en måte litt utypisk til et Tarantino-verk å være. Han tar seg god tid, og det er tydelig at den modne regissøren storkoser seg med å brette ut en ekte Hollywood-historie. Han har åpenbart et nært forhold til perioden, western-sjangeren som er tungt representert og industrien som en helhet. Til tross for noen få flate partier, kan jeg ikke gjøre annet enn å erklære mesterverk-status for Once Upon A Time…In Hollywood, hvis tålmodige oppbygging gir en helvetes avkastning i hva som må være årets mest «batshit» klimaks. Bravo!
Pernille Risbråthe Middelthon