Regissøren, manusforfatteren og produsenten døde 9. mai i en alder av 98. Som produsent hadde han om lag 500 filmer(!) under sitt belte, deriblant Death Race, Saint Jack og The Little Shop of Horrors.
Som regissør er han kanskje mest kjent for sine filmatiseringer av Edgar Allan Poes fortellinger, der han samarbeidet jevnlig med horrorikonet Vincent Price. Sammen lagde de de klassiske grøsserne The Raven, The Masque of Red Death, The Fall of the House of Usher, The Pit and the Pendulum, Tales of Terror, The Oblong Box, og The Tomb of Ligeia – og dette i en periode på bare fem år.
Som mentor banet Roger Corman vei for noen av de fremste regissørene i amerikansk film. Under hans veiledelse kunne unge filmskapere som Francis Ford Coppola, Ron Howard, James Cameron og Martin Scorsese teste seg frem og høste uvurderlig praktisk erfaring som man kanskje ikke kunne fått noen andre steder. Ikke mange produsenter turte gi unge lovende slike sjanser, men Corman omringet seg med ungt talent for en billig penge. Som han selv beskrev det: «Om du gjorde en god nok jobb for ham, trengte du aldri jobbe med ham igjen.»
He was the only one to really give you a chance to direct when you were like 22 years old and give you the money and say ‘bring back a movie’
George Lucas
Som en hyllest valgte flere regissører som hadde hatt Corman som mentor å gi ham små roller i filmene sine. I Jonathan Demmes Nattsvermeren spilte han en FBI-direktør, mens han i Gudfaren II hadde en rolle som senator.
Mange av filmene Corman produserte kan imidlertid ikke sammenlignes med et mesterverk som Gudfaren II. En vesentlig andel av filmografien hans besto nemlig av halvdårlige kalkuner; billige og produsert i en fei, noe som på sikt har gjort at navnet hans assosieres med B-filmer. Men det gjorde ikke noe for Corman, for i det minste var det et resultat og noe som ble produsert. Det tror jeg er fine verdier å ha med seg i kunstnerlivet om det nå måtte være film, tegning eller skriving det gjelder. Å bare få laget noe. Han var innom alle sjangere, og selv om ikke alle var av lik produksjonsverdi som de store filmene, klarte han likevel bestandig å underholde. Tross magre budsjett var det klare og herlige filmuttrykk. Han kunne han også briljere med regien på filmer somThe Intruder og Bucket of Blood .
Denne drivkraften som lot ham produsere billigst mulig gjorde at han godt kunne produsere så mye som ti filmer på et år, og om han hadde produksjonen på en eksotisk filmlokasjon kunne han like gjerne finne på å skyte to filmer i samme slengen for å få mest valuta for pengene. Han var en rebell som brøt med det etablerte studiosystemet, og formet sin egen karriere på en måte som aldri var gjort før. Med sine mangfoldige lavbudsjettsproduksjoner ble han en viktig brikke og et slags ansikt utad for den uavhengige filmbransjen.
Som distributør var han et talerør for utenlandske filmer inn til USA, og distribuerte noen av filmene til mestere som Werner Herzog og Ingmar Bergman.
I tillegg til filmskapere var det en rekke skuespillere som hadde sin start hos Corman. Jack Nicholson, Dennis Hopper, Peter Fonda, Sandra Bullock, Bruce Dern, Ellen Burstyn, William Shatner og Robert De Niro, bare for å nevne noen. Alle skulle i etterkant ha forrykende og glamorøse karrierer, men ingen glemte Corman og mulighetene han ga dem. Som Bruce Dern beskrev sin tid med han, “None of us ever finished college, but we went to the University of Corman”.
Selv om han nærmet seg 100 år ga han likevel jernet til det siste. Han anså seg aldri som en auteur eller en stor regissør, men simpelthen en filmskaper, en som var god i sitt fag. God var han, og hans innflytelse og drivkraft vil fortsette å være en inspirasjonskilde i lang, lang tid fremover. Uten ham hadde den vestlige filmverdenen vært mye fattigere.