John Krasinski har gitt Michael Sarnoski regiansvaret for neste film i A Quiet Place-serien, og (midlertidig?) skiftet over til en litt annen sjanger, nemlig barne- og familiefilm. Fantasivenner (org. tittel If) er The Office-stjernens nyeste regiprosjekt som han også har skrevet, og i likhet med tidligere filmer står familien også denne gangen i midten av fortellingen.
Vi følger den unge jenta Bea (Cailey Fleming) som for en kortere periode må bo hos sin bestemor (Fiona Shaw) i New York mens faren (John Krasinski) gjennomgår en hjerteoperasjon på et sykehus i byen. At Beas mor døde i ung alder gjør situasjonen ekstra vanskelig for Bea som forsøker å følge farens råd om å la seg distrahere av byen og eventyr. En kveld i nabolaget får hun plutselig øye på en fantasivenn, og følger etter opp til toppetasjen i samme bygg som bestemoren bor i. Hun møter snart Cal (Ryan Reynolds) som sammen med fantasivennene Blossom (Phoebe Waller-Bridge) og Blue (Steve Carell) jobber med å finne nye barn til glemte fantasivenner. Det er litt matchmaking, litt headhunting og mye eventyr, og Bea blir snart med i det viktige arbeidet som fører på kryss og tvers av New York.
Mens de to heltene tar tak i problemet med “barnløse” fantasivenner får Bea et innblikk i viktigheten av å ha noen som er deg – spesielt som barn. Bea er selv i alderen hvor barnsligheten blir forsøkt lagt på hylla til fordel for en sterkere voksenfølelse, men arbeidet med å lytte til fantasivenner og andre barn endrer også hennes eget perspektiv på det å ha noen å lene seg på, enten de er ekte eller fantasi. Krasinski våger i denne filmen å la det være litt trist også, mer enn i den typiske barnefilmen. Beas traumer av foreldre på sykehus kombinert med Beas opplevelser sammen med Cal blir et grunnlag for hennes vekst i løpet av filmen, og dette er den virkelige historien Krasisnki ønsker å fortelle.
Likevel sliter filmen litt med å treffe skikkelig. Med en litt tyngre emosjonell kjerne enn det man kanskje skulle trodd er ikke dette helt en film for de minste barna, men det er heller ikke en film de fleste voksne relatere sterkt til heller. I tillegg bærer dessverre filmen litt preg av å være “vannet ut” i humoren. Den skal gjerne passe for flest mulig med sine vitser, rollefigurer og sekvenser, men den samme halvhjertede Hollywood-humoren som mange kjenner igjen er det eneste som egentlig kommer frem. Kun Krasinskis litt mer dystre bakteppe gjør at filmen peker seg frem på noen måte.
Fantasivenner er uansett en spennende utvikling i Krasinskis filmografi, og det er fint å se regissører ta risikoen med å totalt skifte sjanger mellom prosjektene sine. At det er en original familiefilm fortjener den litt poeng for, og med oppfinnsomt designede fantasi-rollefigurer (som jeg gjerne skulle sett enda mer av) og en fortelling om familie og sorg, så er det vanskelig å tråkke helt feil. Noen revolusjonerende er det langt ifra, men det trenger det ikke nødvendigvis å være heller for at barn og unge kan finne glede i den. Du får det du forventer med Fantasivenner, så det er i det minste ikke noen risikosport å dra med seg familien til kinoen de kommende ukene.
