Kanskje har ideen vært at historien bør være så forutsigbar og forenklet som mulig, for dermed å kunne la det politiske budskapet skinne tydelig. Resultatet er heller en film som er både kjedelig og uengasjerende, og der hvert lite problem kjennes som nettopp det – et lite problem.
Veiene til to urfolk-kvinner med vidt forskjellige bakgrunner krysses når gravide Rosie blir utsatt for et voldelig angrep av kjæresten, og Áila finner henne på gata og tilbyr å hjelpe.
Når filmen er over er det ikke som om tåken letter og du skjønner alt, men som om tåken endelig har tvunget deg til å forlate skogen for å oppsøke en mer forståelig verden.
Henrik M. Dahlsbakken må vel sies å være en av Norges aller mest produktive regissører, som gjerne slipper en film på kino i året og har flere jern i ilden løpende. De Fredløse er tydelig inspirert av Terrence Malick, men blir påtrengende poetisk og drukner i egne visjoner.
Mest av alt lurer jeg på hva jeg skal med denne filmen. Jeg sitter ikke igjen med stort annet enn å tenke at barselgrupper ser utelukkende slitsomt ut, og lite hyggelig. På toppen av dette virker Vi er her nå å være preget av svakt håndverk på den audiovisuelle fronten.
Det er ikke sånn at jeg ikke vet hva jeg kan forvente her. Men Swingers er bare morsom de få gangene den ikke prøver å være det. Skylden er delt mellom manuset og skuespillerne.
Kombinasjonen kong Arthur, nazister, troll, og hemmelige agenter var mer enn hjernen min klarte å romme.