Våre favorittfilmer fra 2023

Madelen, Eirik og Thor røper sine favorittfilmer fra året som har gått.

2023 har bydd på mange gode filmopplevelser for alle som liker film. Her kommer Madelens, Eiriks og Thors favoritter fra 2023. Ettersom vi er tre vidt forskjellige mennesker kommer også våre favoritter til å være rimelig forskjellige.

Men alle tre er enige om at Oppenheimer definitivt er et av årets høydepunkter. Thor og Eirik er også samstemte i at The Creator er en av årets aller beste science fiction-filmer.

Madelen

For meg så har dette vært et ekstremt godt år ettersom min favorittsjanger er skrekk. Derfor er det ikke overraskende at tre av fem filmer på min liste nettopp er skrekk/slasherfilmer. Jeg er egentlig litt overrasket over hvor mye bra skrekk som har kommet i 2023. En av filmene er en oppfølger til en annen veldig god slasher, mens en annen rett og slett er ren svensk splatterglede. Det er heller ikke til å komme unna at jeg elsket både Oppenheimer og Barbie på hver sin måte.

Konferansen

Team-buildingen fra helvete? Sign me up! Den svenske Konferansen ble et velkomment tilskudd i sjangeren slasher/splatter/skrekk. Med en god dose mørk humor så er dette en av mine absolutte favoritter fra 2023. Plassert i de svenske skoger med innpåslitne kollegaer så er dette en film de aller fleste kan kjenne seg igjen i. Atmosfæren i filmen er også en av de tingene jeg husker aller best. Det er gøy, det er gjenkjennelig, det er blodig og det er god bruk av sjangerens klisjeer (det er jo en grunn til at de funker, ikke sant?). Konferansen er så å si alt det jeg ser etter i en splatterkomedie. Den velter seg i sjangerklisjeene, som filmen også til tider gjør narr av, og har mange skikkelige gode øyeblikk. Det er også gøy at den er svensk, da det har vist seg de siste tjue årene at folk som bor eller kommer fra norden er jækla gode på å lage skrekk.

Cocaine Bear

Cocaine Bear er en av filmene jeg ble aller mest overrasket over. I Cocaine Bear blir vi tatt med på et vanvittig eventyr basert på den sanne historien om en narkotikabelastet bjørn i 1980-tallets Kentucky. Regissør Elizabeth Banks leverer en strålende balanse mellom sjokkerende komikk og visuell estetikk, mens skuespillet og karakterutviklingen gir filmen en uventet dybde. Det er rett og slett en skikkelig godsak.

Historien er forøvrig også til tider litt gjenkjennelig for de av oss som har vokst opp på bygda og fått oppleve drita elger som har spist epler som har fått gjære litt vel lenge. Cocaine Bear er virkelig en undervurdert sak som jeg absolutt anbefaler flere å se.

Barbie

Å gå på pressevisning for å se Barbie sammen med en skokk andre filmjournalister er også et av høydepunktene fra 2023. Makan til film! Jeg ble umiddelbart dratt inn i en rosa verden som også endte opp med at jeg fikk tidenes største eksistensielle krise på vei ut av kinosalen for å gå til bussen. Filmen handler om så mye mer enn kun Barbie-dukken.

Den handler om medmenneskelighet, patriarkalske strukturer, feminisme, humanisme, og en dæsj eksistensialisme oppå der igjen. Er det noe jeg tar med meg fra denne filmen er det at alle kvinner prøver så godt vi kan, men at det absolutt ikke er enkelt når vi må bevege oss i samfunnsstrukturer som er bygd av menn, for menn. Barbie er nok en av filmene som overrasket meg mest. Jeg forventet ikke at den skulle være så dyp og ha et så sterkt budskap. Den fikk meg virkelig til å tenke.

Oppenheimer

Oppenheimer er den mest intense filmen jeg har sett på kino i hele mitt liv. Himmel og hav for en film! Som en som mener at filmer ikke burde være lengre enn 90 minutter (unntak: Interstellar og hele Ringenes Herre trilogien), ble jeg veldig positivt overrasket over hvor kort Oppenheimer føltes ut der jeg satt i kinosalen på Odeon Storo. Min samboer og jeg går helst på kino tidlig på søndager, da det er færrest folk som går på kino. Oppenheimer tok en halv dag. Det var en intens opplevelse for å si det mildt. Jeg har et svakt hjerte for Cillian Murphy etter seks sesonger med Peaky Blinders og han er virkelig ikke noe dårligere i Oppenheimer.

Christopher Nolan viser oss igjen hvorfor han regnes som en av de aller beste regissørene i moderne tid. Syns jeg at Nolan er dårlig til å skrive kvinneroller? Absolutt, men jeg forventet dessverre heller ikke at filmen skulle ha et feministisk budskap i bunnen (selv om jeg skulle ønske at han brukte bittelitt mer tid på karakteren til Florence Pugh, Jean Tatlock og litt mer tid på Kitty Oppenheimer). Det var også gøy å se selveste Trond Fausa Aurvåg i en film av Nolan. Jeg foreslår at Fausa Aurvåg blir Nolan sin nye stjerneskuespiller. Det er heller ikke til å komme unna at filmmusikken i Oppenheimer er noe av det som gjør filmen ekstraordinær. Svensken Ludwig Göransson har virkelig utmerket seg som en av de aller beste innenfor filmmusikk.

The Wrath of Becky

The Wrath of Becky skulle jeg egentlig se på Ramaskrik i år, men jeg rakk den ikke. Det irriterte meg lenge, da jeg absolutt skulle ønske jeg fikk se den i en kinosal. Men det finnes jo heldigvis strømmetjenester hvor man kan leie filmer, så det endte jeg opp med å gjøre. The Wrath of Becky er oppfølgeren til filmen Becky som kom i 2020. Man trenger ikke å ha sett den første filmen for å se oppfølgeren, men det anbefales sterkt. Dersom du liker å se unge kvinner banke neo-nazier/Proud Boys med en god dose humor og hevn, ja, da er dette filmene for deg. Filmen er i aller høyeste grad en oppvisning i hvordan man lage en god og morsom film om hevn.

Manuset, skrevet av Matt Angel, Suzanne Coote og Nick Morris, er solid og balanserer smidig mellom sjangre. Jeg elsker sjangerblandinger og denne filmen er intet unntak. Dialogen er fylt med subtile humoristiske nyanser, og filmen tar publikum med på en fornøyelig reise. The Wrath of Becky gir en enkel, men sjarmfull opplevelse, og i en tid hvor originalitet kan mangle, stiger denne filmen frem som et forfriskende pust av kreativitet. Et absolutt velkommen tillegg til årets filmutvalg. The Wrath of Becky er en perle som appellerer til de som søker en morsom og overraskende filmopplevelse. Og hvis du liker å se noen banke dritten ut av neo-nazier. Det er gøy, det er blodig og det er brutalt.

Vi har ikke anmeldt denne filmen, men her er traileren:

Eirik

Det har vært et temmelig uvanlig år for filmbransjen. Kvaliteten på mange av årets filmer synes påvirket av streikene blant skuespillere og manusforfattere. Sommeren var dominert av de tungtveiende blockbusterne Barbie og Oppenheimer, to filmer som står i sterk kontrast til hverandre, men som sammen skapte fenomenet “Barbenheimer”.

Likevel har året også gitt oss noen virkelig fremragende filmer. Her er mine personlige favoritter:

Guardians of the Galaxy Vol. 3

James Gunn leverte en heftig “mic drop” da han forlot det noe svekkede Marvel Cinematic Universe for å bli sjef for superhelt-konkurrenten DCU. Den tredje og siste delen av Guardians of the Galaxy-trilogien ble ikke bare min nye Marvel-favoritt, men min store “pathos-film” for 2023. Filmen traff meg rett i hjertet, og jeg husker godt hvordan jeg med tårer i øynene satt og nærmest vred meg i setet på pressevisningen.

Filmen er dyrevennen James Gunns slag for våre firbente venner og en krass kritikk mot blant annet dyreforsøk og annen dyremishandling. Og som dyrevennen jeg er, er dette et budskap jeg helhjertet støtter. Her spiller James Gunn på alle hjertestrengene med humor, glede, sorg, kjærlighet og masse herlig superhelt-action. Dette er en film som blir sett igjen og igjen.

The Creator

På overflaten er ikke Gareth Edwards’ The Creator spesielt nyskapende. Det er en film om farene rundt kunstig intelligens, og handler om en krig mellom mennesker og maskiner. Vi har sett det før. Filmer som dette er rett og slett forventet i disse dager med stadig nye teknologiske utviklinger i hvordan maskiner kan tenke for oss. Men denne gangen er historien snudd på hodet og levert med så mye ektefølt empati at The Creator bør gå rett inn på enhver liste over science fiction-klassikere.

Regissør Gareth Edwards, kjent fra filmer som Rogue One: A Star Wars Story, Godzilla fra 2014 og indie-filmen Monsters, tar oss med på en fascinerende reise gjennom Asia, der menneskelignende maskiner er på desperat flukt fra en invaderende amerikansk overmakt. Med et budsjett som er en brøkdel av det lignende filmer opererer med, benytter Edwards mange av de samme kreative metodene han anvendte i Monsters, og skaper dermed en science fiction-verden som føles både naturlig og overbevisende.

Past Lives

Om du spør meg om hvilke filmer jeg vanligvis ser på, vil jeg ofte svare at det går mest i science fiction, fantasy og fandom, med en og annen grøsser nå og da. Det er sjelden kjærlighetsdramaer imponerer meg, men Celine Songs Past Lives traff meg dypt og vekket et virvar av kompliserte følelser i meg.

Filmen forteller historien om to barndomsvenner fra Korea som blir skilt fra hverandre som 12-åringer, da jenta flytter til USA med familien sin. Tolv år senere kommer de i kontakt igjen via Facebook og Skype, og gamle følelser blusser opp. Men livene deres fortsetter, og tiden går. Tolv år til går før de endelig møtes igjen. Nå er hun gift, og de har hver sine liv.

Past Lives er en vakker og ærlig film som grep meg og nektet å slippe. Det er en fortelling om de menneskene som betyr mest i livene våre, og om båndene, enten det er vennskap eller kjærlighet, som vokser frem mellom oss.

Vi har ikke anmeldt filmen i Filmmagasinet, men du kan lese min anmeldelse på min Letterboxd-side her.

Og her er traileren:

American Fiction

Denne geniale satire-komedien, regissert av Cord Jefferson, kommer strengt tatt ikke til Norge før over nyttår. Men jeg fikk sett den i høst som en del av mitt arbeid som stemmegiver i Golden Globe Awards. Filmen er nominert for beste komedie, og Jeffrey Wright er nominert for sin fantastiske rolle som den drittleie forfatteren Thelonious “Monk” Ellison.

Filmen er en treffsikker kommentar på medienes identitetshysteri. Vi følger den frustrerte forfatteren Monk, som motvillig innser at hans bøker ikke selger godt med mindre han skriver om det hvite mennesker oppfatter som «the black experience». Som en svart mann, føler han at han må «skrive svart» – noe som hvite, belastet av en kombinasjon av arroganse og generasjonell skyldfølelse, forventer av ham. Så, under et pseudonym, skriver han den svarteste, mest overdrevne gangsta-romanen, fylt med vold, dop og sex, og hevder at den er basert på hans eget liv. Resultatet? En bestselger.

American Fiction er en svært smart, tankevekkende og til tider rørende komedie som gir et slag under beltestedet til krenkehysteriet og identitetskulturen. Jeffrey Wright er strålende i filmen og leverer hva som kan betraktes som hans beste rolle til nå.

Vi har ingen anmeldelse av filmen ennå, men jeg har anmeldt den på min egen Letterboxd-side, som du finner her.

Og her er traileren:

Oppenheimer

Så, “Barbeinheimer”… Hvor var du da Oppenheimer og Barbie ga verden sitt Frankensteinmonster av et avkom? Så du fenomenet på kino? Sjelden har vi opplevd en så voldsom sjanger-whiplash. Disse to filmene ble “must-watch” opplevelser, og de kunne ikke vært mer forskjellige. Og sammen reddet de kinosommeren, hvis vi skal tro våre venner i kinobransjen.

Jeg ser at både Madelen og Thor også har Oppenheimer på sine lister, så jeg skal ikke skrive så mye om den her. Men…

Oppenheimer er historien om atombombens far fortalt på en måte bare regissør Christopher Nolan og hans store stall av stort sett britiske, tungt sminkede (og antagelig genetisk fremstilte) eliteskuespillere kan få til. Cillian Murphy gjør sin beste rolle i en allerede imponerende karriere, og filmens fantastisk skremmende slutt surrer fremdeles rundt i hodet mitt nå over et halvt år etter at jeg så filmen.

Filmen har fått en haug med Golden Globes-nominasjoner, og kommer uten tvil til å bli nominert i alle mulige Oscar-kategorier.

Thor

2023 har vært et utmerket år på filmfronten, med gode filmer i mange sjangre, noe som reflekteres i filmene jeg har valgt ut til mine topp 5.  Selv om jeg ofte er den som ser og anmelder de rareste, mest absurde og mest ubehagelige filmene for Filmmagasinet, er det storfilmene som dominerer lista mi i år. På tross av dette er det ingen overraskelse at nettopp årets rareste film topper lista mi. Jeg er også fornøyd med at ingen av dem egentlig faller i samme sjanger, så her er det kanskje noe for enhver smak?

Her er mine fem favorittfilmer fra 2023:

Poor Things

Yorogs Lanthimos surrealistiske nye mesterverk er den rareste og mest fascinerende filmene jeg har sett i år. Emma Stone lever en fantastisk skuespillerprestasjon som det underlige vitenskapsprosjektet Bella Baxter. Bella legger ut på en surrealistisk og absurd odysse for å forstå en verden og et samfunn hun ikke skjønner noe av. Willem Dafoe er (som vanlig) utmerket i rollen som den gale vitenskapsmannen Godwin “God” Baxter, som med sitt groteske utseende er en slags blanding av Dr. Frankenstein og Frankensteins monster.

Det er også festlig å se Mark Ruffalo som man aldri har sett ham før, i rollen som den sleske, forføreriske advokaten Duncan Wedderburn. Ramy Youssef spiller medisinstudenten Max, som ender opp som Godwins assistent, og ender opp med i romantisk trekantdrama med Bella og Wedderburn.

Bella har særs dårlig kroppskontroll og ser verden slik et barn gjør. Hun vil prøve alt, smake på alt, gjøre alt! Særlig ha sex. Det er mye sex i denne filmen. Jeg har sett denne filmen bli omtalt som en “Kåt Frankenstein-film”, og de tar ikke feil! Det viser seg imidlertid at det finnes en høyst oppsiktsvekkende grunn til at Bella er som hun er: hun på sett og vis er sin egen mor og datter.

Da skygger fra Bellas fortid (som hun overhode ikke husker) plutselig dukker opp, tar ting en mørk vending. Filmen er full av svart humor, merkelige omstendigheter, vakker visuell stil og surrealistiske virkemidler. Og jeg er ganske sikker på at de fleste vil slite med å gjette seg til hvordan Bellas unike reise ender. Se den, dette er en film du sent vil glemme!

Oppenheimer

Oppenheimer var definitivt en av årets absolutt sterkeste filmopplevelser! Hvis du fortsatt ikke har rotet deg til å se den, er det bare å skjerpe seg og gjøre noe med det! Det er ingenting som et langt og mektig filmatisk epos på 3 timer for å inspirere eksistensiell angst og den høyst aktuelle frykten for atomkrig. Hvis du klarer å se scenen da de gjennomfører den alle første prøve-detonasjonen uten å føle noe som helst, vil jeg bli særdeles overrasket. Dette er heavy shit!

Jeg kjedet meg ikke et øyeblikk gjennom filmen, som handler om et av menneskehistoriens absolutt viktigste og farligste øyeblikk. Her er det til og med mulig å lære noe!
Cilian Murphy leverer som vanlig varene på skuespillerfronten, og det samme gjør et stort ensemble av dyktige skuespillere i rollene som vitenskapsmennene som var med i Manhattan-prosjektet, samt Oppenheimers kone (spilt av Emily Blunt). Overraskelsen var også stor når noske Trond Fausa Aurvåg plutselig dukker i filmen.

Oppenheim er en bunnsolid filmproduksjon, med god regi, cinematografi, skuespill, musikk og historiefortelling. Det historiske øyeblikket da den første bomben ble detonert forandret verden for alltid, og denne filmen gir deg innsikt i hvordan vi har endt opp med atomtrusselen vi fortsatt lever med i dag. (Inline til anmeldelse og podcastepisode?)

The Creator

Redd for at ChatGPT skal gjøre deg overflødig eller at roboter skal ta over jobben din? Vi er forhåpentlig ikke i nærheten av tilstandene i denne filmen, hvor den kunstige intelligensen av mange sees som den store fienden. Verden er splittet mellom de som vil ødelegge og de som vil samarbeide med AI. Er dette en visjon av fremtiden vår?

The Creator er definitivt en av de mest originale sci-fi-filmene jeg har sett på lenge. Den er stilren, med et sterkt visuelt uttrykk og veldig godt design. Jeg synes å ane noe inspirasjon fra den mørke anime-serien Neon Genesis Evangelion (1995-1996), noe jeg ser på som et pluss.
Filmen tar opp interessante etiske problemstillinger i forhold til bevissthet og menneskets destruktive natur i møte med det nye og ukjente. Samtidig som den forteller en overordnet historie av episke proporsjoner handler filmen også om det “mellommenneskelige” i fortellingen om infiltratør-soldaten Josh Taylors personlige reise og hans forståelse av en kompleks verden, hvor alt kanskje ikke er som han har blitt fortalt. En visuelt vakker, tankevekkende og storslått film!

Killers of The Flower Moon

Killers of The Flower Moon er Scorseses nye storfilm. Og når jeg sier storfilm, mener jeg langfilm, med sine 3 timer og 26 minutter. Filmen er basert på de historiske hendelsene rundt oljefunnet i Osage-nasjonen i USA i 1920, hvor Osage-folket midlertidig ble det rikeste folket i verden. Det tar ikke lang tid før hvite menn kommer for å utnytte seg av dem og tjene penger på all velstanden, ofte ved å gifte seg med Osage-kvinner. Da flere og flere Osage-indianere plutselig blir funnet drept sendes FBI for å finne ut sannheten bak drapene. Hmm…kan det være en sammenheng der, mon tro?

Leonardo DiCaprio leverer godt i rollen som den kjipe, trauste men likevel kyniske Erneste Burkehart, men den aller beste prestasjonen vil jeg si kommer fra Lily Gladstone som spiller Burkeharts kone, Osage-kvinnen Mollie. Hun klarer å uttrykke en emosjonell dybde og et komplekst følelsesregister revet mellom kjærlighet til mannen og sitt eget folk. Robert De Niro er også utmerket som den tvilsomme gamle onkelen William “King” Hale, en mann med skitne fingre i alt for mange paier.

På tross av sin lange spilletid er filmen i mine øyne aldri kjedelig, forteller en interessant historie og er godt laget på alle mulige måter. Filmen vi imidlertidg ikke gi deg mer tro på menneskeheten, da den viser mye grådighet, hensynsløshet og egoisme. Og på grunn av lengden er dette ikke en film for folk med kort konsentrasjonsevne eller liten blære..hehe.

Lars er LOL

I løpet av året er dette filmen som overrasket meg mest, men sin relaterbarhet og emosjonelle slagkraft! Jeg hadde ikke noe forhold til boka (skrevet av Iben Akerlie) før jeg skulle anmelde filmen, men jeg lot meg fort overbevise om at dette var en svært spesiell film og en sterk historie. Vi har alle gått på barneskolen og opplevd folk som har vært kjipe mot oss, og Lars er LOL viser hvor hjerteskjærende og grusomme barn kan være mot hverandre.

Amanda (spilt av Lilly Winger Smith) går siste året på barneskolen og får i oppdrag av læreren å være fadder for den nye gutten som skal begynne i klassen. Han heter Lars og har downs-syndrom. Filmen tar opp temaer som utenforskap, mobbing og gruppepress på en veldig overbevisende måte. Da det viser seg at noen av de “populære” jentene i klassen til Amanda har en mobbe-blogg om Lars, gjør Amanda noen valg hun ender opp med å angre på, bare for å passe inn.

Unge Lilly Winger Smith gjør en fantastisk jobb i rollen som Amanda, og skuespillerprestasjonene til alle de unge skuespillerne er veldig bra. Filmen følger tett på karakteren Amanda, slik at man føler alt som skjer tett på kroppen når man ser den. Regissør Eirik Sæter Stordahl, som også har skrevet manus sammen med Iben Akerlie, har gjort en utmerket jobb med å få det beste ut av de unge skuespillerne. Lars er LOL er en film som virkelig river i følelsene dine. Dette er en film både barn og voksne har godt av å se, særlig de som mobber eller har mobbet andre. Av og til trenger man en emosjonell reality-check!

Da gjenstår det bare å ønske alle godt nyttår. Det er mange gode filmer å glede seg til å 2024!