Skamløst utforsker Bella en verden hun ikke forstår, i et viktoriansk samfunn hvor hun ikke skjønner de sosiale kodene. Drevet av en hunger etter nye opplevelser søker hun ut nye mennesker, kulinariske nytelser, alkohol og ikke minst sex. Hun legger ut på en surrealistisk odyssé for å forstå verden og seg selv, men en dag vil den mørke fortiden hun ikke husker innhente henne.
Poor Things starter forvirrende: En mystisk, ung kvinne kaster seg i døden fra en høy bro. Filmen blir ikke mer forståelig når vi i det viktorianske London møter Bella Baxter (spilt av Emma Stone), som lever i en innestengt, underlig verden sammen med adoptivfaren Dr. Godwin «God» Baxter (spilt av William Dafoe) og husholdersken Mrs. Prim (spilt av Vicki Pepperdine).
Bella er en underlig skapning, og hennes sinn er som et barns: skamløs, utforskende og leken. Klønete, med dårlig kroppskontroll, stavrer hun rundt i huset der de bor, omgitt av kuriositeter og bisarre hybrid-skapninger skapt av Dr. Godwin (her snakker vi gåsehunder og grisehøner!)
Emmas Stone som Bella Baxter (©Searchlight Pictures)
Dr. Baxter fremstår som en blanding av Dr. Frankenstein og Frankensteins monster. Vansiret av eksperimenter utført på ham i barndommen, er han et groteskt skue. Han er en fremragende lege og en anerkjent anatomi-instruktør ved det lokale akademiet. Blant sine legestudenter rekrutterer han Max (spilt av Ramy Youssef) for å observere og dokumentere Bellas utvikling.
Max blir forferdet da han oppdager den morbide sannheten om Bella, at hun er enda et av Godwins uortodokse vitenskapelige eksperimenter. Bella er nemlig sin egen mor og datter! Da Godwin fant en død, gravid kvinne som hadde tatt sitt eget liv, transplanterte han det ufødte barnets hjerne inn i morens kropp og vekket den til liv igjen. Resultatet er intet mindre enn enn unikt.
Poor Things er regissert av Yorgos Lanthimos, anerkjent for filmer som Dogtooth (2009), The Lobster (2015), The Killing of a Sacred Deer (2017) og The Favourite (2018). Manuset er forfattet av Tony McNamara (på bestilling fra Lanthimos), basert på boken med samme tittel av den skotske forfatteren Alasdair Gray. Lanthimos hadde lenge ønsket å realisere dette filmprosjektet etter å ha blitt inspirert av boken. Som en prisbelønt regissør er han kjent for å skape særegne og absurde filmverdener som, til tross for sine merkelige utgangspunkt, opprettholder en velfungerende intern logikk. Emma Stone, som spiller hovedrollen, har også bidratt som produsent i filmen.
Willem Dafoe som Dr. Godwin Baxter. (©Searchlight Pictures)
Da det begynner å oppstå søt musikk mellom Bella og Max, stikker Godwins kvinnebedårende advokat Duncan Wedderburn (spilt av Mark Ruffalo) kjepper i hjulene for de bugnende forholdet. Han blir umiddelbart betatt av Bella og tar henne med storm. Etter han forfører Bella klarer de sammen å overbevise Godwin om å la ham ta Bella med ut på reise, for å «lære mer om verden».
Wedderburn vil ha henne for seg selv, men innser fort at han har tatt seg vann over hodet. Bellas seksuelle appetitt, hunger etter nye opplevelser og kunnskap er ikke lett å holde i tømmene. Hva skjer når mørke skygger fra Bellas ukjente fortid plutselig dukker opp? Hvordan vil denne bisarre odysséen ende for Bella? Det tror jeg det er få som vil klare å gjette seg til.
Emma Stone briljerer i rollen som Bella og har allerede mottatt (og vil trolig fortsette å motta) flere priser for sine skuespillerprestasjoner i denne filmen. Bella opplever verden helt uten filter, følger sine impulser og bryr seg IKKE om sosiale normer. Kombinasjonen av en sterk seksuell drift og en umettelig nysgjerrighet gjør at hun tiltrekker seg oppmerksomhet fra mange ulike mennesker. Gjennom filmens gang blir vi vitne til en gradvis utvikling og modning av hennes karakter. Bella begynner sakte, men sikkert å forstå mer av verdenen rundt seg, men hun aksepterer ikke alltid det hun oppdager – og noen ganger kan man spørre seg om hun virkelig burde det.
Willem Dafoe er en skuespiller som sjeldent skuffer, og i denne filmen fortsetter han å imponere. Hans tolkning av Godwin, en vitenskapsmann med en smertefull barndom, skildrer hvordan han har omskapt fortidens lidelser til en form for kjærlighet, selv om han fortsatt navigerer verden via et tvilsomt etisk kompass i sine medisinske eksperimenter. Dafoe fremstiller Godwins skrudde faderlige beskyttelse overfor Bella med en fin blanding av varme og vitenskapelig avstand. Mark Ruffalo er festlig i rollen som den listige og sleske advokaten Duncan Wedderburn – en mann drevet av nytelse og erobringer, som opprettholder en verdensmanns fasade som skjuler en mykere, mer sårbar kjerne.
Poor Things er en surrealistisk, absurd og svært visuelt vakker film. Estetikken i filmen synes sterkt inspirert av Salvador Dalís kunstfilmer og Frida Kahlos kunstneriske stil, med sitt surrealistiske, drømmeaktige og fargesterke univers. Det er flittig bruk av fiskeøye-effekter, som gir inntrykk av at noen scener betraktes gjennom et kikkehull eller en kikkert. Filmen starter i svart-hvitt, men går over til farger da Bella får mulighet til å utforske mer av verdenen utenfor hjemmet. Samtidig bærer Dr. Godwin og hans hjem preg av en atmosfære som minner om bøker som «Frankenstein» og «The Island of Dr. Moreau», en herlig blanding av det gotiske og groteske.
Poor Things er definitivt ingen film for barn. Den er spekket med seksuelle scener, uvanlige emosjonelle landskap, og noen groteske obduksjonsscener innimellom. Filmen utfordrer også moralske grenser, særlig med tanke på at Bella engasjerer seg i omfattende seksuell aktivitet, mens hun mentalt fortsatt fremstår som et barn. Med en spilletid på 2 timer og 21 minutter kan filmen oppleves som lang for noen, og jeg mener at enkelte sekvenser kunne vært ytterligere strammet inn. Til tross for dette, betrakter jeg filmen som et mesterverk. Disse små bemerkningene påvirker ikke min totale oppfatning av filmen i særlig grad, selv om de er verdt å nevne.
Vil du ha en unik filmopplevelse og synes en blanding av Frankenstein, Dalì og viktoriansk kostymedrama høres interessant ut? Da er dette en film for deg! Få regissører er like gode som Lanthimos til å få absurde premisser til å fungere på film. Poor Things er uten tvil en av hans absolutt beste filmer så langt, og byr på en herlig skrudd filmopplevelse du sent vil glemme!
