Det er ikke et rent lite godstog som har vært i drift når regissørlegende Martin Scorsese har laget film om menneskelig overtramp gjort mot den amerikanske urbefolkningen. Denne virkelige historien om Osage-folket og måten de ble utnyttet og drept på, er en både sterk skildring og et knakende gjennomarbeidet drama.
Det står selvsagt også store navn på plakaten her, deriblant to av Scorseses gjengangere og travere, nemlig Robert De Niro og Leonardo DiCaprio. Førstnevnte er den mektige William Hale, en mann med enorm innflytelse i Oklahoma-områdene eid av Osage-folket. Igjennom årevise forhandlinger og ikke minst tette vennskapsbånd med urfolket, opparbeider han seg en stor vennekrets, mange kontakter, og stor makt innad i blant dem.
En av hovedgrunnene til dette er at han har fått hvite menn til å gifte seg med de rike indianerne, urfolk som igjen har gjort god business grunnet de store oljeforekomstene i områdene. Utnyttelsen foregår først ubemerket og under radaren for urfolket, men når de begynner å bli drept, én etter én, starter et drapsraid som skal ende i enorme omveltninger og senere avsløringer.
I sentrum for handlingene står Hales nevø i Ernest Burkhart (DiCaprio), en nyttig smådum idiot som han utnytter for mange av planene sine. Burkhart gifter seg fort med Mollie, en fremtidig arving av en stor formue, og etter hvert blir ekteparet vitne til at nære og kjære blir drept, før så Mollie til slutt er den eneste som står igjen. Har Ernest Burkhart også en bevisst finger med i spillet, eller er han bare utnyttet av den utspekulerte onkelen sin?
Det er, nærmest som alltid, en fryd å se De Niro og DiCaprio utfolde seg på det store lerretet. De passer begge rollene sine ypperlig, samtidig som samspillet også oppleves som godt og stødig. De Niros sjarmerende fremtoning skjuler altså en forbrytelse styggere enn støggen sjøl, mens DiCaprio… ja, han er seg selv lik, dog solid og dedikert som vanlig. Mot dem står også en haug med kjente og mindre kjente navn, i det som er en meget karakterdrevet historie, vel så mye som handling og ytre faktorer.
Det som imidlertid imponerer mest er omfanget i historiefortellingen til Scorsese. Her bakes det svært mye inn i hovedhistorien og de mange bihistoriene, parallelt med at det brukes lang og god tid på å etablere karakterer, koblinger, forhistorie og midtdel. I filmens siste del går vi så over på det som ble den første store etterforskningen og FBI-saken under ledelse av J.Edgar Hoover. (Funfact: DiCaprio spilte selv Hoover i filmen J.Edgar, regissert av Clint Eastwood, tilbake i 2011).
Scorsese maler med andre ord et innfløkt, steinsolid og innholdsrikt menneskedrevet krimdrama, med en veldig grell og brutal historie fra virkeligheten. Filmen er dog ikke på langt nær så grufull som handlingene var, noe som illustrerer regissørens hensikt i først og fremst ikke å gjøre spenningsthriller ut av historien, men altså heller fortelle disse menneskenes skjebne. Dette er selvsagt beundringsverdig og ikke minst respektfullt, men likevel skaper det en veldig drama-drevet historie som ikke nødvendigvis føles like bergtagende all the way, ei heller voldsomt spennende, som krim og thriller.
Og da har vi kommet til det punktet hvor det må minnes på at Killers of the Flower Moon er hele 3 timer og 26 minutter lang. Filmens dypskildrende drama tjener selvsagt godt på å være såpass lang, men underveis føler man også at Scorsese drar ting veldig ut, repeterer seg selv innimellom, samt tilfører flerlagsskildringer som ikke er av voldsom interesse, for å si det mildt. Følelsen av en regissør som har litt problemer med å drepe sine darlings, kommer dermed seilende underveis. Og, hadde en mindre kjent og legendarisk regissør fått holde på slik i nesten tre og en halv time? Man undres…
Killers of the Flower Moon er blitt en svært imponerende skildring av grell amerikansk historikk, hvor (igjen) griske hvite menn begår overgrep mot befolkningen. I likhet med massakren i byen Tulsa i 1921, hvor svarte innbyggere ble angrepet, beskutt og drept, er også historien om Osage-folkets stygge skjebne viktig å minnes. Filmen er steinsolid i alle ledd, troverdig og overbevisende som bare dét. Underveis må man likevel ta seg i å smågjespe litt, mest grunnet gamlefar Scorseses litt gammelmodige stil, form og utdragning, hvor spenningen og thriller-elementene i stor grad er tonet kraftig ned. Dette blir til slutt en type film man er glad man så, og anerkjenner de enorme kvalitetene dens underveis, men som man trolig kun ser én gang.
