Dette er Rockets historie. Kanskje har Guardians of the Galaxy-filmene egentlig alltid handlet mest om denne lille, våpenfikserte vaskebjørnen med et selvtillitsproblem. Men aldri før har det vært like tydelig som i denne nyeste og siste delen av trilogien. I min bok er dét helt topp!
Dette er også James Gunns historie. Som regissør kan man ikke akkurat kalle James Gunn A4. Han legger alltid sin egen stil og sin drøye form for humor på alt han lager. Hans holdninger og standpunkter om det meste skinner ofte gjennom, og sjeldent har det vært så tydelig som i Guardians of the Galaxy Vol. 3.
Vi kommer tilbake til hvem sin historie som fortelles, men først noen ord om forskjellen mellom Marvel og DC Comics. Når folk spør meg om disse to konkurrerende superheltuniversene, pleier jeg å gi mitt vanlige svar: DC Comics handler ofte om mektige eller overnaturlige figurer som forsøker å leve normale liv, mens Marvel handler om normale figurer som forsøker å forsone seg med å bli mektige med superkrefter. I en samtale med den norske skuespilleren Rune Temte, som selv har spilt i 2019-filmen Captain Marvel, forklarte han det på en annen, og etter min mening mye bedre, måte: «Marvel har hjerte.»
Og dette er sant for Guardians of the Galaxy Vol. 3 mer enn for noen annen film i Marvel Cinematic Universerse: Guardians of the Galaxy Vol. 3 er full av hjerte og sjel.
Historien denne gangen starter kort tid etter den briljante Disney+-filmen Guardians of the Galaxy Holiday Special, der Drax (spilt av Dave Bautista) og Mantis (spilt av Pom Klementieff) drar til Jorda for å kidnappe Kevin Bacon som en julegave til Peter Quill (spilt av Chris Pratt), som er deprimert etter at Gamora (spilt av Zoë Saldaña) døde i en tidligere film, men kom tilbake som en dust.
Vel, Peter Quill er fremdeles drittlei alt sammen, og tilbringer dagene i Knowhere (det avkappede hodet til en Celestial, eller en slags «gud» for de som ikke snakker MCU) døddrukken og deprimert. Han er også hissig når Rocket (med stemme av Bradley Cooper og «performance capture» av Sean Gunn) låner musikkspilleren hans. Drax og Mantis er der også, og har tilsynelatende levert tilbake Kevin Bacon. Og Groot (spilt av Vin Diesel) har kommet ut av puberteten, eller hva nå enn det kan kalles når man er et tre. Gamorra er sur, slem og aldeles ikke den Peter Quill husker. Og ute i gata krangler Kraglin (spilt av Sean Gunn) og den russiske romhunden Cosmo (spilt av Maria Bakalova) fordi Kraglin kalte Cosmo en «slem hund» – en dødelig fornærmelse… om man er en hund! Tilsammen er de en sliten, traumatisert og dysfunksjonell familie. Ikke noe uvanlig, med andre ord.
Så bryter helvete løs når en gyllen superhelt kommer flyvende gjennom verdensrommet og krasjer rett inn i Knowhere. Jeg er ikke helt sikker på hvilken side han står på, da jeg ikke kjenner denne karakteren så godt fra tegneseriene. Hans navn er Adam Warlock (spilt av Will Poulter), og han er langt fra vennligsinnet. Adam er der for å kidnappe Rocket, og dette fører til en intens og voldsom kamp. Våre helter klarer å jage bort Adam Warlock, men Rocket blir dødelig såret. Dermed starter jakten for å finne en måte å redde ham på.
I Guardians of the Galaxy Vol. 3 kommer det frem at Rockets fortid er knyttet til den megalomane High Evolutionary (spilt av Chukwudi Iwuji), som hadde ambisjoner om å skape det perfekte samfunn bebodd av den perfekte rasen, der han selv spilte gud. Dette fører til at våre helter må konfrontere Rockets fiende og hans dystre fortid, og det oppstår en voldsom konfrontasjon som utfordrer dem på alle nivåer.
Guardians of the Galaxy Vol. 3 er en film som tar opp sterke og tydelige temaer, noe som er gjenkjennelig fra de to tidligere filmene i serien. Filmen fokuserer på familie og feirer dette uansett hvor utradisjonell eller dysfunksjonell den måtte være. Den feirer det som er annerledes, det merkelige, det uperfekte og evnen til å akseptere og til og med elske det. Regissørens kjærlighet og omtanke for dyr er også fremtredende i denne filmen, mer enn i noen annen film James Gunn har laget. Med andre ord er dette en film som er full av idealisme og kjærlighet. Hvis du er en dyrevenn som meg og lett blir rørt, er det stor sannsynlighet for at du vil gråte deg igjennom store deler av filmen.
Spesielt rørende var scenene fra Rockets fortid, der han treffer sine beste venner – andre mislykkede eksperimenter i High Evolutionarys megalomane plan. Disse scenene, en knusende kritikk mot dyremishandling og dyreforsøk, viser oss mer sjel og hjerte enn noe annen Marvel Cinematic Universe-film har klart, og James Gunn har selv sagt at han lagde filmen for dem: Rocket, oteren Lylla (spilt av Linda Cardellini), kaninen Floor (spilt av Mikaela Hoover) og hvalrossen Teefs (spilt av Asim Chaudhry).
Er dette en bra film? Ja, det er det definitivt. Hvordan man ser på superheltfilmer avhenger mye av ens personlige preferanser for sjangeren og om man har en favoritthelt eller ikke. Jeg vil likevel påstå at alle de moderne og «offisielle» filmene og seriene i Marvel Cinematic Universe er godt håndtverk. Sant nok, noen av dem kan være mer rotete enn andre, og noen forsøker å fremme ulike budskap for hardt. Men for hver fan som digger Rocket, Doctor Strange og Captain America (jeg rekker opp hånda her), er det alltid noen som har Spider-Man, Ant-Man, og Iron Man som sine favoritter. Og nettopp dette er et av de fantastiske aspektene ved fandom.
Jeg trodde aldri jeg skulle skrive dette etter de fantastiske Avengers: Infinity War og Avengers: Endgame, men dette er antagelig den mest tilfredstillende og hjertevarmende filmen i Marvel Cinematic Universe til nå. Den fikk meg til å føle på noe så innmari ekte!
Den siste Guardians of the Galaxy-filmen er ikke bare den beste i trilogien, men også blant det aller beste vi har sett fra Marvel Cinematic Universe!
