Albert Eistein skriver tidlig i andre verdenskrig brev til USAs president, Franklin D. Roosevelt, hvor han uttrykker bekymring for at Tyskland skal utvikle kjernefysiske våpen. Så stor blir USAs begymring at de selv starter utviklingen. En utvikling som Oppenheimer ender med å lede til kjent suksess. En suksess som på godt og vondt for all tid stempler ham som atombombens far.
En ung mann sliter psykisk samtidig som han studerer fysikk i det som for oss er mellomkrigstiden. Han er ikke god på laboratoriearbeid eller matematikken som kreves, men han har en intuitiv forståelse av kjernefysikken som går over i metafysikken. Som dessverre igjen går over i å fortrenge andre tanker og hvile. Oppenheimer har en tøff start på karrieren, men finner til slutt sin plass innen teoretisk fysikk. Etter en tid i utlandet flytter han tilbake til USA for å undervise. Her blir han, på tross av sine kommunistiske bindinger, rekrutert til å lede USA sitt arbeid med å utvikle kjernefysiske våken, også kjent som Manhattan-prosjektet.
Manhattan-prosjektet var USAs storskala-satsning på utviklingen kjernefysiske masseødeleggelsesvåpen under andre verdenskrig. Med opptil 130 000 ansatte på det meste og et prosjektbudsjett av en annen verden kom USA først i mål med atombomben. Dette sammen med historien til mannen som endte med å lede prosjektet er en naturlig gjenstand for filmatisering. Noe som har skjedd flere ganger. Den aktuelle filmen er basert på den prisvinnende boken, American Prometheus (2005).
Det er flere historier som fortelles i filmen: Oppenheimer sitt liv, Manhattan-prosjektet med ensidig fokus på Los Alamos Laboratories, og feiden mellom politikeren Lewis Strauss og Oppenheimer. Fortellingene er flettet inn i hverandre og den siste vises i svart-hvitt. Selv om den ene fortellingen er skilt ut ved å være i svart-hvitt er sammenflettingen mer kunstnerisk enn didaktisk.
Vi får se forskere med kvaler om hva de bistår utviklingen av, absurditeten og suksessen med å lage en by ute i ingensteder og vi får se noe av teknikken til atombomben når den settes sammen. Filmen har sitt klimaks ved Trinity-prøvespregningen da krigingen i Europa og Japan ikke er i fokus.
(©Universal Pictures)
Filmen er stjernespekket med Cillian Murphy i hovedrollen. For det norske publikum er han muligens best kjent fra TV-serien Peaky Blinders eller kanskje fra filmen Inception (2010). Murphy bærer filmen med synlig overskudd, og vi får mange, lange nærbilder av ham. For meg kommer hans ansikt fra nå av alltid til å dukke opp når jeg hører navnet Oppenheimer. Skuespillerlisten fortsetter med bl.a. Robert Downey Jr., Matt Damon, Emily Blunt, Kenneth Branagh, Rami Malek, Jack Quaid, David Dastmalchian, Josh Hartnett og Gary Oldman. Ingen av dem skuffer heller.
Regissør Christopher Nolan har skrevet manus selv og filmen har sine ben godt plantet på jorden sammenlignet flere av hans andre filmer. Som vanlig bruker han minimalt med datagenerert grafikk. Heller ikke Trinity-prøvespregningen er datagenerert.
Filmmusikk er komponert av svenske Ludwig Göransson. Han har bl.a. komponert musikken til TV-serien Mandalorian og Nolans film Tenet for å nevne bare noe. Musikken føles som om den hører hjemme i en sci-fi-film og sammen med glimt av kunstneriske fremstillinger av universets minste bestanddeler som er flettet inn i filmen gir det en følelse av hvor tankene til rollefigurene er og hva forskningen i Los Alamos faktisk berører.
Med sine 180 minutter er Oppenheimer en lang film, men det uten å være oppblåst. Den er full av gode skuespillere som alle gir gode prestasjoner, og vi blir tatt med gjennom nøkkeløyeblikkene i utviklingen av atombomben, Oppenheimer sitt liv og det politiske etterspillet. Historiefortellingen er dog litt hulter til bulter, men sci-fi-filmmusikk og glimtene av det underliggende universet setter samtidig stemningen for en ferd inn i det ukjente og farlige.
Oppenheimer er en stjernespekket storfilm som gjør inngangen til atomalderen til allemannseie. Den gjør for øvrig god bruk av kinoens lydanlegg og bør nytes der.
Jon Christian Brekke
