I The Creator blir vi med til en nær fremtid formet av en en alternativ fortid. I denne fortiden ble roboter allemannseie allerede på 50- eller 60-tallet, noe som la grunnlaget for rask adopsjon av AI (som også er kjent som KI i Norge). Menneskeaktige roboter ble en naturlig utvidelse av dette teknologiske landskapet, og «simulerte» mennesker—eller «simmer» som de er populært kalt—fulgte ikke langt etter, takket være banebrytende metoder for å kartlegge menneskehjernen.
I et samfunn der mennesker og maskiner lever side om side, kunne man tro at alt var fredelig. Men en atombombe detoneres i Los Angeles, og millioner av liv går tapt på sekunder. Amerikanske myndigheter peker umiddelbart på robotene som skyldige og igangsetter en utryddelseskampanje. Mens vi har sett robotopprør i andre fortellinger, vender The Creator tabellen. Her er det robotene som blir utryddet, i alle fall i den vestlige verden.
På den andre siden av kloden tenker New Asia annerledes. Denne fremtidige blokken, som omfatter tidligere land som Kina, Thailand, Korea og Japan, nekter å følge USAs utryddelsesagenda. De fortsetter å utvikle og likestille AI, noe som utløser krig. USA responderer ved å sende sin massive flygende krigsmaskin, «Nomad», inn i konflikten.
La oss ta et øyeblikk for å utforske spørsmålet om originalitet i filmverdenen. I en tid der originalitet synes å være en sjeldenhet, spesielt i filmer med høyere budsjetter, blir spørsmålet presserende. Mange av filmene vi ser i dag er ikke nye konsepter. De er ofte oppfølgere, remakes, prequels, eller del av en større franchise. Mangelen på originalitet betyr ikke nødvendigvis at filmen er dårlig, men det legger et visst press på de få som er originale. Det er derfor en tankevekker at en film som The Creator – en «original science fiction-film» faktisk må fremheve sin originalitet i markedsføringen. Kan dette være et symptom på en filmindustri som er i ferd med å tørke ut kreativt?
Vi blir introdusert for Joshua, en amerikansk spesialsoldat spilt av John David Washington. Han bor i New Asia med sin kone Maya, som er spilt av Gemma Chan. Selv om kjærligheten mellom dem er ekte, er resten bare en fasade. Joshua er egentlig undercover, og målet for hans oppdrag er også Maya. Situasjonen tar en brå vending når amerikanske soldater, støttet av kampstasjonen Nomad, dukker opp på stranden der de bor. Maya mister livet da Nomad avfyrer et masseødeleggelsesvåpen mot fienden.
Senere blir Joshua med på et nytt oppdrag inn i New Asia. Det viser seg at Maya kanskje ikke er død, og det amerikanske militæret bruker dette til å overbevise den nå pensjonerte spesialsoldaten om å bli med inn for å ødelegge et nytt våpen fienden har utviklet. Alt går selvfølgelig galt, og Joshua ender på flukt fra begge sider med simulant-barnet Alfie (glimrende spilt av unge Madeleine Yuna Voyles).
I The Creator blir vi med Joshua og Alfie på rømmen gjennom Gareth Edwards’ fremtidsvisjon av Asia. Her lever mennesker og roboter side om side i likestilling og harmoni, noe som gir en ny vri på det klassiske temaet. I stedet for å falle for de vanlige klisjeene som sprang ut fra filmklassikere som Terminator, Blade Runner og The Matrix, tar The Creator en annen retning og viser oss et mer likeverdig samfunn der roboter lever egne liv med dyp kultur, ekte følelser og til og med religion.
Gareth Edwards demonstrerer nok en gang sin ekspertise i science fiction med The Creator. Hans signaturstil er åpenbar gjennom hele filmen, både i de storslåtte asiatiske landskapene og i filmens mer følelsesladede øyeblikk. Filmen skiller seg ut nettopp fordi den utfordrer forventningene våre på så mange måter. For min del minner The Creator meg mye om Edwards’ indie-film Monsters i måten han fester det ekte og det ektefølte til lerretet. Hans Zimmers musikk er med oss gjennom hele filmen og forsterker både det episke og det intime, uten å bli forstyrrende eller overveldende.
Edwards har også med seg den Oscarvinnende fotografen Greig Fraser, kjent fra filmer som Rogue One: A Star Wars Story, Dune og The Batman. Fraser er spesielt dyktig til å balansere det storslåtte og episke med det menneskelige og ekte. På den pressekonferansen jeg deltok på, fortalte Edwards om hvordan han og produksjonsmannskapet reiste til land som Thailand, Libanon og Nepal, ofte med små produksjonsmannskap. Her filmet de ekte steder og mennesker, for deretter å bruke spesialeffekter til å legge regissørens fremtidsvisjon direkte over både landskap og mennesker. Denne metoden, som Edwards også benyttet i Monsters, gir filmen en følelse av det autentiske og ekte.
Det er godt mulig The Creator er den perfekte science fiction-filmen. Det som iallefall er helt sikkert er at Gareth Edwards har gitt oss noe helt spesielt – en film som vil bli regnet som en av tiårets beste filmer i sjangeren. The Creator er tankevekkende, storslått og ikke minst ektefølt. Men som jeg nevnte innledningsvis, har normen nå blitt filmer som er basert på noe annet, så når noe så originalt som dette kommer, er det nesten vanskelig å finne noe å sammenligne den med. Gareth Edwards forteller at han har hentet inspirasjon fra mange andre filmer som har betydd mye for ham, slik som Blade Runner og dens fantastiske oppfølger, Blade Runner 2049, Terminator, E.T., Apocalypse Now, Akira og Rain Man og det er lett å se, både på handlingen og det visuelle. Visuelt sett minnet det meg også mye om arbeidet til Neil Blomkampf, da spesielt District 9 og den særdeles undervurderte Elysium.
Så utgjør kunstig intelligens egentlig en fare for samfunnet? Jeg tror ikke det, iallfall ikke med det første. I og med at denne filmen handler om kunstig intelligens, tenkte jeg at jeg skulle være litt vittig å la ChatGPT skrive hele anmeldelsen for meg, for å si innrømme det på slutten med å si «Wow, nå er det snart ikke bruk for oss mennesker lenger,» men jeg forstod raskt på resultatet at slike chatbots og andre lignende tjenester fremdeles har et stykke å gå før det kan ta over min jobb iallfall.
Samtidig leser vi om mennesker som innleder romantiske forhold med chatbots som Replika og ChatGPT (link her om du vil lese mer om det). Kanskje vi heller skal spørre oss selv om hva dette sier mer om? Oss eller teknologien vi har utviklet?
