Etter mange år i Oslo har kunster Lena og den unge sønnen hennes flyttet tilbake til hjembygda i Nord-Norge for å jobbe med et prosjekt om kjønn i samisk kultur. Hun møter og forelsker seg i reindriftsutøveren Matthe, men er kjærligheten deres nok til å overvinne misbilligende svigermødre og urgamle tradisjoner på tundraen?
Tale as old as (Life)Time: den moderne alenemoren vender tilbake til bygda etter flere år i storbyen og forelsker seg i den landlige nabo-hunken i flanell-skjorte (eller i dette tilfelle, på snøscooteren.) Men dette er ingen rom-com, dette er en historie om å presset på å bevare kultur og tradisjoner rammet inn i en noe uinteressant kjærlighetshistorie. Kan den moderne urbane samiske identiteten (Lena) og den tradisjonelle hjemmeværende (Mátthe) få det til å funke?
Det er vanskelig for et utenforstående publikum å få en tydelig definisjon på hva som telles som “godkjent” samisk kulturidentitet, og filmen skal få slippe å ha ansvar for å beskrive en hel variert befolkning for oss. Det er tydelig at det er store forskjeller mellom Mátthe og Lena som er vanskelig å forsone seg med, men ved første øyekast så virker det ikke som at Lena er den rake motsetningen til Mátthe.
Hun er ikke akkurat den klassiske rom-com outsideren som har byttet inn snøscooteren for en Tesla og pelsen for Prada. Vi får ikke inntrykk av at hun flyttet hjemmefra på grunn av noe traumatisk, eller at hun var en outsider i det lille samfunnet fra start. Publikum får heller ikke inntrykk av at hun har gruet seg til å flytte hjem, det er ikke noe hun har blitt tvunget til, men faktisk ser frem til å gjøre som en del av prosjektet sitt. Dessuten har hun heller ikke flyttet hjem for alltid, og hun forsikrer sønnen om at de skal bli værende der “til sommeren.”
Altså ingen outside, heller ganske autentisk etter det fleste målestokk å dømme. Hun har kanskje ikke vært så ofte hjemme på en stund, men både hun og sønnen snakker språket flytende, hun vinner joike-konkurransen på lokalpuben første helg tilbake, og gjennom kunsten hennes får vi se at Lena har en sterk tilknytning til sin egen samiske identitet. Lenas plass i samfunnet minnes litt om den gamle scooteren hun har stående i garasjen: ikke vært ute på tundraen på lenge, men alltid vært tilstede.
Likevel ser vi tydelig at bygdedyret har noe uoppklart med den unge blonde kunstneren, og det både hviskes høyt om hennes tilstedeværelse og rynkes på nesa av porteføljen hennes. Med unntak av Mátthe er mottakelsen til Lena rimelig kjølig, og det er tydelig at Lena ikke er helt akseptert av sine egne. Det holder ikke å ha et forhold til kulturarven, eller språket i behold: man må helst ha egen reindrift, planer om å bli boende en stund, og tradisjonelle kjønnsnormer også, slik som Mátthe.
Tema om tolkning av kulturarv er både viktig og en svært interessant problemstilling når gjort riktig på film, og i dette tilfelle klarer regissøren å legge frem debatten på en forståelig måte ved å gjøre den om til en kjærlighetshistorie.
Dessverre så er ikke karakterene eller selve historien like interessant som debatten rundt samisk identitet, og vi blir aldri godt nok kjent med Lena, Mátthe, mødrene deres, den lille sønnen, eller han kompisen til Lena som hadde kjøpt puben året før nok til å være særlig investerte i om hvordan det går med dem til slutt. Vi blir kjent med deler av identiteten deres, kulturen de deler, men ikke selve personligheten, hvem de er i tillegg til samisk.
Filmen er en lavmælt og behagelig fremstilling av samisk hverdag, med en nydelig solfylt arktisk setting. Etter mye True Detective: Night Country og Hannibal var det forfriskende å se en annen tolkning av snølandskap og gevir-kunst, og filmen er en fin påminnelse om at Norden ikke er ubebodd eller uvennlig.
