Avatar

Det er bare å slå fast at årets mest opphypede film innfrir forventningene og vel så det. James Camerons avsindig mektige sci-fi epos er filmteknisk state of the art. ”Avatar” representerer på dette området et like stort sprang fra Steven Spielbergs ”Jurrasic Park” (1993), som det ”Jurrasic Park” i sin tid distanserte den gamle svart-hvitt-versjonen av ”King Kong” fra 1933.

Handlingen foregår i det 22. århundre, på den lille månen Pandora som kretser en gigantisk gassplanet et sted langt der ute i galaksen. Pandora er tett bevokst med jungel, og her bor det både vakre og ufyselige skapninger, blant annet en humanoid rase som kalles Na’vi. Na’vi-folkene er 3 meter høye, har blå skinn og hale, og er overlegent menneskene rent fysisk. Likevel regnes de som mer primitive enn oss, og de er også fredfulle med mindre de blir angrepet.

Militærkreftene på jorden vil utnytte resursene på Pandora, men mennesker kan ikke puste i den fremmede atmosfæren. Dermed tyr de til genetisk design og skaper en hybridrase kalt Avatar, som fysisk er lik Na’viene, men som mentalt styres av ”våre” militære myndigheter. Den invalide marinesoldaten Jake Sully blir rekruttert til å la seg transformere til en Avatar. Lite aner han at han snart skal befinne seg midt i en brutal krig mellom menneskene og Na’vi-folket, samtidig som han forelsker seg i den vakre og handlingskraftige Na’vi-prinsessen Neytiri.

Å påstå at ”Avatar” er visuelt overdådig, er å si det forsiktig. Filmen er som et eneste stort og glinsende sukkertøy for øynene. Du har garantert aldri sett noe som kan måles med James Camerons Pandora. Gjennom en 3D-projisering som skriver filmhistorie, taes vi med til en verdens som er så fargerik og pulserende at man blir nærmest stum av fascinasjon. Dette er bare så umåtelig fett. Ok, med James Cameron vil du aldri få den samme dybden og filosofiske tyngden til for eksempel en Stanley Kubrick eller en Andrei Tarkovsky, men ”Avatar” holder også mål historiemessig. Og de stereotype karakterene er tegnet med humor og sjarm, faktisk.
”Film handler ikke bare om teknikk” er et postulat som filmkritikere gjerne lever etter. Men la oss snu det litt på hodet og si at film gjerne kan dreie seg om teknikk også, i alle fall når den brukes til å ta oss et stykke forbi fantasiens grenseland, slik Cameron har gjort med ”Avatar”.

”Avatar” gir oss en brakavslutning på 2009. Gjør deg klar for kinofest. Gå og se den flere ganger. Det skal jeg gjøre.