Emanuele Crialese, kjent for sine tidligere filmer som Golden Door og Respiro, kommer tilbake etter over 10 års pause med et delvis selvbiografisk verk som vekker barndommens Roma til live. L’Immensità, oversatt til norsk som Min enestående mor, skildrer historien om en dysfunksjonell familie i 1970-tallets Roma, der både familien og byen gjennomgår sosiale og arkitektoniske omveltninger.
Da filmen ble snakkis på filmfestivalen i Venezia i 2022 var det ikke for filmen i seg selv, eller for den legendariske Penelope Cruz som spiller hovedrollen, men for filmskaperens identitet. Ikke mange visste fra før av at Emanuele Crialeses ble født biologisk kvinne. I en alder av 57 år snakket han åpent om at det kvinnelige likevel sannsynligvis var den beste delen av ham: «På et visst tidspunkt måtte jeg ta et valg… om jeg ville leve eller dø. Du velger ikke den slags reise. Du er bare født slik.»
Min enestående mor utforsker familieliv og identitetsdannelse ved å berøre en rekke tunge temaer som vold i familien, utroskap, fraværende farsfigur og utenforskap. Mor Clara (Penélope Cruz) søker tilflukt fra sin ondsinnete og voldelige mann, Felice (Vincenzo Amato), i kjærligheten til sine egne barn, men sliter med å ivareta seg selv i prosessen. Familiekonflikt skildres detaljert og kaster lys over hvordan det påvirker barnas oppvekst og utvikling. Crialese skaper paralleller mellom moras uanerkjente posisjon og datteras skuffelse over egen kjønnsinkongruens, og scenene er bygd slik at disse temaene utfyller hverandre på en gripende måte.
Adri (Luana Giuliani), som foretrekker å kalle seg selv Andrea, et litt mer maskulin versjon av sitt egentlige navn, strever med å få anerkjennelse for sin identitet i en verden som insisterer på å kalle ham Adri. Hans søken etter identitet er en utfordrende reise, der han møter motstand både hjemme og på skolen. Til tross for at han følger sin sanne identitet, møter Andrea fodommer og manglende forståelse fra omgivelsene. Den eneste personen som fullt ut aksepterer hans identitet er Sara (Penélope Nieto Conti), ei ung jente fra den marginaliserte rom- befolkningen som bor i nabolaget. Hun stiller ikke et spørsmål engang. Neste kvinnen som tar være på ham akkurat som han er, er Clara, mora hans.
I det kulturelle og sosiale klimaet på 1970-tallet, preget av begrenset informasjon og kunnskap om kjønnsidentitet, er Andrea mistolket og fremmedgjort. Som en måte å finne tilhørighet på, tyr han til fantasien og beskriver seg selv som en romvesen. Dette illustrerer både den indre konflikten han opplever og behovet for å finne en identitet som kan forklare hans situasjon.
Barnas avvikende oppførsel i filmen er et resultat av deres ulike måter å reagere på foreldrenes falske og voldelige ekteskap. Den eldste søker tilflukt i himmelen og venter på signaler ovenfra, noe som forsterkes av hans bakgrunn fra den katolske skolen. Nestemann kan finne trøst i å lage avføring utenfor toalettet, mens minstebarnet har en tendens til å lage kunstverk med maten sin på tallerkenen. Disse detaljene belyser ytterligere den komplekse dynamikken i familiens indre liv og barnas reaksjon på den dysfunksjonelle situasjonen de er født inn i.
Musikken fra 1970-talls Italia spiller en sentral rolle i filmen, og fungerer som et nostalgisk element for å skape stemning og for å illustrere karakterenes følelser og indre opplevelser som ellers ikke kommer til syne. Sangene til Raffaella Carrà uttrykker både Claras frustrasjon og gir glede i hverdagslige rutiner. Spesielt er musikken betydningsfull i å illustrere Andreas beundring for sin mor Clara, spesielt i de sangescenene hvor han får en visjon av en blanding mellom Raffaella Carra, Patti Pravo og mora si – Clara.
Gjennom filmens utviklingsfaser følger vi musikken til Raffaella Carra. Først blir vi introdusert til henne når Clara synger «Rumore» sammen med barna mens de dekker bordet. Sangvalget er heller ikke tilfeldig. «Rumore» handler om uro, og den nostalgiske trangen å reise tilbake til den tiden da den andre var tilstede. Dette viser at Clara er nostalgisk over tiden da hun og mannen sin hadde en varme og kjærlighet for hverandre.
Deretter ser vi Raffaella Carra synge sammen med Adriano Celentano på TV. I den tredje sangscenen erstatter både mor og sønn de artistene. Filmens avsluttende fase markeres med mammas solosang, etterfulgt av Andrea sin sang, hvor de begge synger «Gracie amore mio» og tar del for Patty Pravo og Johnny Dorelli. Denne bruk av musikk gjennom filmen gir en følelsesmessig dybde og en sammenveving av karakterenes historier gjennom lydsporet. Denne sangen vil skape ekstra dyp mening og en nostalgisk dimensjon for de voksne som husker den legendariske duoen, ved å se paralleller mellom den kjente kjærlighetssangen og Clara-Adri-relasjonen.
Det er flere lag å utforske i denne filmen. Raffaella Carra symboliserer opprør og mot, noe hun selv sto for i tiden – feminisme og kvinnefrigjøring som popidol. Solosangene tar plass i filmen etter at den ubryttelige unionen mellom Andrea og Clara blir brutt. De som ønsker dykke dypere inn i karakterenes følelsesliv kan lytte til sangene og vie mer oppmerksomhet til sangtekstene.
Her vil jeg gjerne fremheve Luana Giulianis fascinerende prestasjon som Andrea. Det er en imponerende oppgave å spille mot en legende som Penelope Cruz og samtidig klare å beholde sin egen tilstedeværelse og styrke på lerretet. Giuliani viser en imponerende dybde i sin tolkning av Andrea, og hennes skuespill fanger oppmerksomheten og engasjerer publikum på en unik måte. Hun bringer en egen energi og karisma til rollen som gir den nødvendige balansen og dynamikken i samspillet med Cruz. Det er virkelig en prestasjon å stå side om side med en så erfaren og talentfull skuespillerinne som Cruz uten å bli overskygget, og Giuliani gjør det med en imponerende selvsikkerhet og integritet.
Til tross for at noen filmkritikere har vært kritiske til at filmen virker noe fragmentert og episodisk, vil jeg understreke her at dette tilsynelatende fragmenterte narrativet faktisk gir en dyptgående utforskning av historien sett fra barnas perspektiv, spesielt gjennom Andrea sine refleksjoner. Det er viktig å merke seg kamerahøyden i filmen når den observerer hendelser. Det tilsynelatende avsporede og episodiske narrativet kan være en bevisst stilistisk beslutning, da det gjenspeiler den manglende flyten og kontinuiteten barn i dysfunksjonelle familier opplever i sin egen eksistens. På denne måten fanger filmen på en treffende måte opp den uforutsigbare og fragmenterte virkeligheten mange barn står overfor i slike miljøer.
L’Immensità er filmen som Emanuele Crialese alltid har ønsket å lage, men han utsettet den flere ganger. Det er helt forståelig. Å skape en hyllest til moren din, inspirert av din egen historie, er en oppgave som ikke er enkel i det hele tatt. Under filmfestivalen i Venezia delte både han og Penelope Cruz tanker om filmen, der Emanuele Crialese snakket om hvordan alle mødre fortjener en hyllest: «Fordi mødre er de som får oss til å vokse og overvinne de grensene som må passeres.» Han hevder at morskap og mødre alltid har vært sentrale temaer i hans arbeid.
Penelope reflekterer også over mor-sønn-forholdet i filmen, og hun tolker dette forholdet utmerket ved å si at disse to vet perfekt hvordan den andre føler seg og hva den opplever: «Men det er også ting de ikke snakker om sammen, fordi det ikke var tillatt den tiden, ikke fordi de ikke stoler på hverandre.»
Min enestående mor er en film som balanserer skjønnheten og smerten i en families kamp. Crialese gir oss en film som er både personlig og universell. Gjennom hans gripende portrett av en familie i krise, minnes vi om betydningen av empati, kjærlighet og støtte i våre egne liv og samfunnet rundt oss. Som vi nærmer oss Pride-måneden, er det en påminnelse om at vår innsats for å støtte mangfold og inkludering ikke bare er viktig, men også nødvendig for å skape en verden der alle kan blomstre og føle seg elsket.
