På midtsommeren 2011 kom den tunge nyheten om at et av århundrets største musikalske talenter var gått bort, kun 27 år gammel. Amy Winehouse døde av alkoholforgiftning etter en kort periode som rusfri. 13 år senere kommer filmen om 9 år av hennes altfor kort liv, oppkalt etter hennes andre (og beste) studioalbum: Back to black.
Vi starter i 2002, når en 16 år gammel Amy har begynt å bli populær på musikkscenen i sin bydel i London. Småfrekk, selvsikker og med en klar forståelse av hvem hun er, erklærer hun at hun “ikke er noen Spice Girl”. Og så tar det fart: Karrieren tar av, kjærlighetslivet blir dramatisk og alle vil ha en smakebit av the next big thing.
Hovedrolleinnehaver Marisa Abela gjør en svært solid jobb i å etterligne Amys gjenkjennelige fakter og personlighet, om enn noe teatralsk til tider. Her har det blitt gjort god research for å gi publikum en så virkelighetsnær opplevelse av Winehouse som mulig. Hun synger også store deler av sangene selv, så godt at det ofte ikke er mulig å vite når hennes stemme slutter, og Winehouse sin stemme begynner.
Filmen er på sitt beste når Amys personlighet, frekke humor og brilliante tekster får skinne. Vi får små elementer av hennes jødiske bakgrunn, foreldrenes skilsmisse og den nære relasjonen til bestemoren Cheryl. Og det skulle det vært mer av! Filmen mangler sårt alt som ikke var vondt, sårt og destruktivt i Winehouse sitt liv. Vi får heller ikke bli virkelig kjent med Winehouses venner eller andre kjærester hun hadde underveis.
Regissør Taylor-Wood har for dårlig tid når hun kjapt vil fram til Winehouses nedgang. For det blir mørkt. Fort. Jenta, sangeren og musikeren Amy forsvinner i paparazziblitz, vodkaflasker, hardt dop og bulimi. Og enda mer ned i kjærlighetssorgen. Filmen sentrerer seg mer om den giftige og medavhengige relasjonen til kjæresten/ektemannen/eksmannen Blake Fielder-Civil enn musikken som ble skapt som et resultat. Til tross for fine momenter med store hits som Back to black, Rehab, Valerie og Tears Dry on Their Own, er fokuset alltid på problemene Amy hadde, og ikke den utrolige suksessen hun oppnådde.
Filmen avsluttes brått og litt uventet når Amy faktisk begynner å få litt medgang. Men dette reflekterer bare de faktiske forholdene av hennes liv, som endte for tidlig og brutalt etter en periode som rusfri. Med et siste sitat fra Amy om at hun vil bli sett for jenta hun egentlig var, takker hun for seg med den oppløftende “Tears Dry on Their Own” og et tekstbudskap om at hun ble lagt til hvile ved siden av sin kjære bestemor. Noe klisjefylt, men en velkommen opptur etter en tung siste halvdel.
Regissøren gir et litt vel fordelsaktig bilde av faren Mitch Winehouse, og gjenoppretter vel mye av karakteren til Blake Fielder-Civil. Manuset kunne også blitt rensket for unaturlig dialog. Filmens store svakhet er at den ikke presenterer noe nytt eller annerledes som ikke har vært offentliggjort tidligere. Det gjør at de vonde sannhetene fremdeles får stjele oppmerksomheten som musikken til Amy fortjente.
Filmen kan oppsummeres med Fielder-Civils replikk til Amy:
You’re always on the edge, so it’s not hard to push you over»
En solid biopic som har sine mangler, men absolutt er verdt å få med seg om en av de viktigste musikalske karakterene fra det 21. århundre.
