I mørket skinner stjernene

Intervju med Mona Johanne Hoel om Natt.

Snøen lavet ned sidelengs i Oslo da jeg møtte Mona Johanne Hoel for å snakke om hennes nye film Natt (2023). Men før vi kommer til den nye filmen, la meg introdusere Mona for dere, i tilfelle dere ikke vet hvem hun er.

Mona har hatt selveste Bergman som mentor på filmskole i Stockholm og hun er kjent for å ha lagd Norges første og eneste sertifiserte dogmefilm, Når nettene blir lange (2000). Hun har selv skrevet manus til og regissert alle sine til nå 5 spillefilmer, som i tillegg til de to jeg allerede har nevnt er Noe beroligende (1995), Salto, salmiakk og kaffe (2004) og Skal dere gå allerede (2020). Hennes siste film, Natt, handler om partnervold og går på kino nå. Vi må nesten starte med Bergman.

Bergman

Da Mona startet på regilinja i Stockholm var ikke Bergman der. Hennes respons var: «Hallo, jeg har ikke kommet til Stockholm for å ikke møte Bergman. Vi skriver brev til han.» Det gjorde de, og Bergman ble deres regi-mentor første året. Mona beskriver Bergman som «nydelig, men brutal når noe ikke funka.» Mona siterer hvordan han reagerte på hennes første studioproduksjon, hvor de selv måtte stå for scenografi, lyssetting, manus og regi:

-«Fantastisk manus, fantastisk scenografi, fantastisk lyssetting, [her går Mona over til å sitere Bergman på Svensk] men vad fan har du gjort med skådespelarna, har du glömt dom? De ställer ju upp för dig Mona, du måste förstå det- att de är helt hutlösa, de är helt i dina händer, du måsta fatta det att dom behöver dig.»

men vad fan har du gjort med skådespelarna, har du glömt dom?

-Ingmar Bergman til Mona Johanne Hoel

Jeg døde jo da, jeg gikk gjennom gulvet og forsvant. Jeg kommer aldri til å glemme de ordene.  Jeg var så liten da. «Se på henne, hon står här, hon är till för dig. Och vad gör du? Du glömmer henne.» Det var så bra. Jeg tenker det er det beste som har skjedd meg.

Dette skjedde i 1986. Mona forteller at tre år senere, i 1989, vant hun hovedprisen ved den internasjonale skolefilmfestivalen i München med Huset, som var hennes eksamensfilm med skuespillerne Mona Malm, Loa Falkman og Jane Friedmann.

Da fikk jeg til særdeles god regi. Og det takker jeg jo Bergmann for.

Dogme

Når du ser Natt, hvis du ser den, så vil du kanskje legge merke til at den har noe av det vi kan kalle elementer av dogmefilm. Som, for eksempel, at den for det meste er filmet med håndholdt kamera. Jeg er nysgjerrig på Monas bakgrunn i dogmefilm og i hvilken grad Natt er påvirket av dogme, og starter derfor med å spørre henne om hva dogmefilm egentlig er, og hva det er hun liker så godt med dogmefilm.

Mona forteller at tanken bak dogme er å finne en måte å lage samtidshistorier på relativt lavt budsjett, som lener seg på at historiene er gode, snarere enn på musikken eller teknikken, og å klare å presse dem frem i et filmlandskap som ellers preges av store produksjoner, som tunge historiske dramaer.

Mona Johanne Hoel.

Dogmebrødrene, som Mona kaller dem, Lars von Trier, Kristian Levring og Thomas Vinterberg, kom frem til 10 regler.

Så de dogme-reglene da, det er regler som, for eksempel, kameraet må være håndholdt, det må filmes på lokasjon og ikke i studio, det må ikke lyssettes. Sjangerfilm er ikke tillatt, ikke vold eller blod, skuespillerne finner klær i egne garderober som passer til karakterene, og alle rekvisitter som bringes inn skal ha en funksjon i scenen. Filmen må foregå i samtiden, det er ikke lov å bruke filter eller legge på noen lydoverlapper eller musikk som ikke er en del av handlingen.

Mona forteller at hun først var skeptisk til de 10 reglene, men at det viste seg å være en gave «å slippe de tusen reglene som normalt dikteres av tungrodd teknikk på filminnnspillingen.» Istedenfor å vente i timevis på rigging, så har man mulighet til å sette i gang når impulsen kommer. Hun kaller det «lettfot». Det vil si fleksibelt.

-Alle de tingene ble en enorm frigjøringsprosess for meg, å kunne konsentrere kun på skuespillet og formidling av historien. […] Normalt venter man på lyssetting – og det trengs flere folk – da flyr dagene. Mens her er det intuitivt. Det er det største for meg. En supergave: Intuitiv filmskapning.

Mona trekker frem Skal dere gå allerede? som et eksempel på at dogme muliggjør at man kan ivareta filmer når de kommer og dermed behandle dem som den ferskvaren de er:

-Når jeg har impulsen, da starter vi. Og så er jeg fotograf og sjåfør og får tak i en leilighet. Maler den dyp grønn sammen med skuespillerne.

Jeg spør om hun anser Skal dere gå allerede? som en dogmefilm.

Mmm, nei, den ble omtalt som det. Men egentlig så er ikke jeg så opptatt av de definisjonene lengre. Men den er definitivt inspirert av det at jeg kan underkaste meg teknikken med dogme, at jeg har den impulsiviteten og tar vare på den underveis i hele prosessen.

Det er det beste ved dogme hun har tatt med seg videre, forteller Mona. Også til hennes nye film Natt, som «har den samme fleksible og lettfot måten å bli laget på.»

-I Natt er det Anders Hoft, filmfotografen, og meg og skuespillerne.

I dogmefilmens ånd er Natt også en nær samtidsfortelling, «til stede i samtiden». Natt er dog «mer regulert estetisk», den er blant annet lydetterarbeidet og har musikk av Nils Petter Molvær lagt på.

Vold

Natt handler om partnervold, og jeg spør Mona hva som motiverte henne til å lage denne filmen. Mona forteller at det er egne voldsoffererfaringer som ligger til grunn, men at hun brukte mye tid da hun skrev manus på å gjøre det til et troverdig drama som fanger opplevelsen av vold på en gjenkjennelig måte:

-Jeg har kunnet bruke den erfaringen, og så ta noen valg, kunstnerisk, for å få det forbi den egne erfaringen og over i noe som kan oppleves som autentisk for alle andre. Og hvor det, på en måte, er rom for både den psykiske volden og fysiske volden – alle de som opplever de tingene.

Selv om filmen handler om vold, så får vi ikke se action- og voldsscener utspille seg i nevneverdig grad. Vi får heller høre om dem i etterkant. Da jeg spør hvorfor hun valgte å fortelle historien på denne måten, svarer Mona kontant:

-Fordi det er ikke det tabloide ved vold som interesserer meg, det finns ikke noe interessant med blod og slåtte neser og utslåtte tenner. Det er ikke den konkrete volden, det er den mekanismen inne i mennesket – hvordan kan Emma akseptere? Og det er det jeg utfordrer, det vil jeg vite i retten. Da tar jeg i bruk retten fordi jeg selv også trenger det. Jeg trenger å forstå hva jeg mangler, hvilken skrue er løs og må strammes til.

…det er ikke det tabloide ved vold som interesserer meg, det finns ikke noe interessant med blod og slåtte neser og utslåtte tenner.

-Mona Johanne Hoel

«Noe i samtiden møter filmen»

Jeg spør Mona om dette er en viktig film. Hun sier at «viktig» er et dårlig ord. Hun vil heller si at det er en relevant film.

-Noen tendenser i samtiden tiltrekker filmens oppmerksomhet. Akkurat nå er det et stort engasjement for vold i nære relasjoner.

Mona forteller at voldstallene har eksplodert etter pandemien. Hun forteller også om den nye voldserstatningsloven som akkurat har tredd i kraft. Advokatforeningen skriver i en artikkel fra november 2022 at denne vil svekke rettsvernet til voldsutsattte og at de er sterkt bekymret. Mona sier den nye loven bare er for å spare penger. Mona ønsker at filmen skal endre noe.  Hun ønsker å skape debatt og bidra til folkeopplysning.

-Hvor går jeg? Hvem henvender jeg meg til? Hva gjør jeg? […] Det her skambelagte det går dels på at man ikke vil at noen skal vite, men også at man frykter – hva gjør offentligheten med meg hvis jeg innrømmer at jeg er en sånn? Tar de barna mine? Alle de spørsmålene tenker jeg, i tillegg til filmens egen kraft og hvordan den påvirker, starter prosessen og så kan vi etter filmen pøse på med informasjon.

Mona forteller at hun har fått en «politigjenger» med seg for å skape debatt og bidra til opplysning: Astri Johanne Holm, Seksjonsleder for etterforskning av vold i nære relasjoner og seksuallovbrudd ved enhet øst i Oslo politidistrikt.

-Astri Holm, hun er verdens gladeste dame. «Det er vanskelig, man blir litt forelsket i en fyr som slår og plutselig…». Hun representerer det i politiskjorte, så hun gjør seg selv veldig ufarlig. Kjempebra for de i publikum som tenker at politi er det farligste i verden.

Vill fugl

Jeg spør Mona om hun har hatt noen spesiell inspirasjon når hun har lagd denne filmen. En spesiell regissør eller film for eksempel?

-Nei, ikke Natt. Den er en vill fugl. Og det er så spennende for meg etter både Nettene [Når nettene blir lange] som hadde 12 og Salto [salmiakk og kaffe] som hadde 10 – hovedkarakterer liksom – så er det veldig spennende å lage et kammerspill. Veldig spennende å fordype seg i én karakter.

Guri Glans som Emma

Mona beskriver hvordan hun og Guri Glans, som spiller hovedkarakteren Emma, handlet klærne til Emma på Fretex Alnabru, mens de pratet om Emma. Der er nemlig klærne sortert etter farge og de fant et helt stativ med klær i grønnskjær, og innså straks at «det er Emma».

-Og da har vi allerede jobbet frem ganske mye mer av karakteren. Og det er en teknikk utover dogme som jeg bruker. Fordi jeg syns det er veldig spennende og helt nødvendig at karakteren har en livshistorie, ned i minste detalj og den fasen å forarbeide karakterene med skuespillerne er nydelig.

Jeg har lest at Natt opprinnelig var tenkt for Kjersti Holmen? Stemmer det? 

Det var opprinnelig sånn, det var karakterene fra Salto som var utgangspunktet, hvor Kjersti Holmen spiller Iris. Men i 2010 ble hun syk, så da ble det ikke henne. Men det er jeg veldig glad for nå, for da hadde ikke filmen hatt samme alvor og dybde. For Kjersti og jeg vi går automatisk inn i humor selv om den er nattsvart. Det går liksom ikke an å flikke bort det. Selv om hennes karakter er veldig annerledes i Salto, og veldig sort, så kan du fortsatt le. Og det er fordi hun er en stradivarius å spille på, om jeg skulle definere skuespillerne som mitt instrument. Hun håndterte alle nyansene på en mesterlig måte. […] Guri Glans, hun jobber fysisk og er trent for det fysiske teateret, og tilfører en helt annen kroppslighet og et helt annet fysisk nærvær. Hun har en nydelig stemme også, er fantastisk med replikkene. Hun har det fysiske – hvordan hun bruker kroppen, hvordan hun strekker ut hånden – hun vet eksakt hva det fysiske virkemidlet betyr i fortellingen. Og det føler jeg kommer så godt frem – når hun bare legger seg baklengs i senga og skal lese med Dina, minstemann. Så glad for at det ble henne, veldig glad.

Guri Glans og Mona Johanne Hoel.

Det er for øvrig Guri Glans sine egne barn som spiller i filmen. «Fantastisk for meg», sier Mona:

…det blir noe helt annet – et uslitelig bånd – og en sånn intimitet i måten de snakker med hverandre på, tillit og lek, at de kjenner rommene, kattene mine som vandrer rundt, det betyr selvfølgelig masse for troverdigheten.

Emma

Filmen starter med at Emma finner ut at hun bare har ca. 2 måneder igjen å leve. Emma fremstår på mange måter som uselvisk. Det eneste det handler om er at barna skal slippe å leve med deres voldelige far etter at hun dør. Hun bare står i den situasjonen hun befinner seg i og er egentlig løsningsorientert. Jeg spør om dette er en hyllest til den sterke kvinnen som tåler alt og bare tenker på at andre skal ha det godt. Mona beskriver det som et overlevelsesinstinkt som kvinner har måttet ha gjennom tidene.

-Hun slipper ikke kontrollen før hun er i vaskerommet, da kommer det kanskje to tårer, men hun må bare samle seg. […] Det overlevelsesinstinktet tror jeg kvinner har måttet ha helt siden heksebrenningen – på en måte i hele kristendommen.

Natt handler om Emma som har en voldelig eks, Falk (spilt av Jørgen Langhelle), som hun fortsatt er gift med. Da Emma drar nordover for å få han til å signere skilsmissepapirene finner hun seg omringet av natur. Det store havet, fjell, rein, og en vei som er så øde at GPS-en virker. Jeg spør om vi skal forstå det sånn at det er fra denne ville naturen Falks mørke kommer fra. Nei, sier Mona:

-Reinen er knyttet til henne. Hun møter det utemma – for hun er regulert. Hun er også regulert inn i dette – «overleve, overleve, overleve» – «få det til, få det til» – klesvasken, også inn med frokost, opp med barna. Det er til henne jeg gir det. Denne historien er ikke hans. Han er veldig viktig, men han er også ganske uviktig. Den vinden som hun får når hun går ut av bilen, det er til henne, det er for å sette i gang henne, hennes prosess som hun er så fjern fra når hun drar fra Oslo. Da har hun ingen tanke om at hun skal havne oppi det hun havner oppi. Da skal hun bare få de skilsmissepapirene signert. Det begynner å skje noe med henne når hun setter seg inn i flyet – hun har plutselig tid – den gir henne akkurat det pusterommet. Når GPS-en slutter å funke, så er det for at hun skal få den natta der ute i vinden og høre og kjenne vinden på kroppen. Og på en måte våkne opp av han fiskeren. Den vinden er kjempe viktig for hennes prosess.

Guri Glans i Natt.
Guri Glans som Emma i Natt.

Det pusterommet Emma får når hun befinner seg langt ute på havet på en fiskebåt beskriver Mona slik:

-Emma har gått ut av den sonen hvor alarmen er på konstant, med barna og alt det der som ligger og ulmer i bakgrunnen. Og som hun dekker så fint over når hun jobber fordi hun er lege. Hun hjelper andre og dermed så slipper hun å hjelpe seg selv på jobben, så en veldig fin måte å dekke opp for den smerten. «Jeg må videre jeg har en ny pasient om 10 minutter», ikke sant.

Dette med å jobbe og jobbe, i omsorgsyrker, for å flykte fra de utfordringene de har, går igjen i flere av Monas filmer. Både i Salto, salmiakk og kaffe og Skal dere gå allerede? møter vi en mor som ikke har tid til datteren sin fordi hun er så opptatt med jobben sin på sykehuset. Mona trekker frem karakteren Iris i Salto, salmiakk og kaffe, spilt av Kjersti Holmen, og forteller at Iris og Emma er «veldig like i arketypiske trekk». De deler en arbeidsnarkoman flukt, som Mona tror mange kvinner kjenner seg igjen i. Hun beskriver det som et overlevelsesinstinkt i en dysfunksjonell familie.

-De har den arbeidsnarkomane – den flukten – og jeg tror det er veldig, veldig gjenkjennelig. Jeg tror ikke bare det er det for vestlige kvinner, jeg tror det er det for kvinner over hele verden. Også moren i Når nettene er lange er en sånn arbeidskvinne. Når jeg var i India og viste den filmen, så var det en kvinne som kom frem og sa til meg, «har du vært flue på veggen hjemme hos meg? For det er akkurat sånn det er med min alkoholiserte mann og familien».

Guri Glans i skygger.
Guri Glans.

Disse kvinnene jobber i omsorgsyrker, men paradoksalt så utviser de ikke omsorg for egne barn, med unntak av Emma?

-Det siste Emma ønsker er at barna skal bli knyttet til vold. Det er hit, men ikke lengre. Det med bevegelse er en flukt, at man har en klokke å følge, man må hele tiden videre. Som når datteren til Iris kommer til sykehuset og har vært med på et blodig ran, så besvimer Kjersti Holmen. Men det skulle jo så mye til før alarmen gikk. Da faller hun sammen og så kommer omsorgen. Den alarmen starter Natt. Jeg tenkte, «hvordan skal jeg knekke henne, så vi får henne dit hun skal?». Og da var jo den kreftdommen helt vesentlig. Og det er noe man blir advart mot hvis man skriver drama i tre-akt-struktur- aldri gå så høyt ut, men jeg elsker å bryte regler. Jeg driter i om det er 1500 reinsdyr eller 5 katter, 7 hunder eller masse unge som man også advares mot å ha med på film. Jeg elsker det og sånn er livet. Derfor tenkte jeg, nå starter vi her. Nå skal vi gå rett opp i opera. Og så skal vi begynne å dale. Og se hva det gjør med Emma og dette dramaet.

Et av grepene dine er at Emma er en ressurssterk kvinne?

Nettopp, det er helt bevisst. Jeg vil at Emma skal være en lege. Jeg vil bryte de forutinntatte ideene om at dette bare rammer en viss samfunnsklasse, at det handler om narkotika, rus, psykoser, sånne ting. Jeg vet hvor mange voldsutsatte som sitter rundt omkring i landet vårt og er veldig ressurssterke og gode på å hjelpe andre, men som ikke makter å komme seg ut av voldsspiralen. Og det er jo også på en måte grunnen til at jeg bruker disse yrkesaktive omsorgskvinnene. Jeg tror vi blir oppdratt til å tenke at kjærlighet er omsorg – eller nei, mere sånn sykepleie – altså pleie –[…]– At, «ja, han drikker mye, men bare jeg elsker han, så…».

Mona beskriver dette som et gammelt kvinneperspektiv vi har lært gjennom flere generasjoner.

-Jeg elsker boken Menn forklarer ting for meg [Solnit, 2014, red.anm.]. Jeg tenker at vi har så mye med oss som vi må håndtere. Vi skal prøve å komme oss ut av de rollemønstrene.

Natt Guri - Emma, Falk og barn.
Emmas barn i Natt spilles av Guri Glans sine egne barn.

Relasjonslappen?

Menn som gjør livet vanskelig for kvinner går igjen i filmene til Mona. Men det gjør også gode, omsorgsfulle menn, som den varme politimannen Asbjørn i Natt (spilt av Henrik Rafaelsen). Mona bekrefter at problemet definitivt ikke er at menn er kjipe. Problemet er heller at kvinnene, og spesielt omsorgskvinnene i filmene, er dårlige til å velge menn.

-Mange av disse omsorgskvinnene går litt i blinde når de skal finne seg partnere, rett og slett. Mange av de er oppdratt i dysfunksjonelle hjem og har dårlig rollefigurs-innsikt. Så når de finner seg partnere, så er det gjenkjennelses-greier som skjer helt intuitivt.

Maria i Salto, salmiakk og kaffe, for eksempel, påpeker Mona, er veldig treg til å få innsikt om hva som skjer med mannen hennes. Sånn er det med vold også, sier Mona.

-Man forelsker seg for det første aldri i en voldsperson, man forelsker seg i et menneske. Og gjenkjenner kanskje noe i voldsutøver som minner om en kraft fra barndommen som ikke nødvendigvis er sunn, men forelskelse blinder.[…] Og det er også en kunst med voldsutøvere at de sparer på de dårligere sidene. Så er det ikke sånn at svusj, så kommer det, men det kommer ganske gradvis. Og det kan være mindre ting, som Emma forklarer oss, som nesten kan forstås som «jøss, skjedde det?», «det var et uhell», liksom. Så har man den bagasjen man har, og den kombinasjonen er veldig dårlig. Man har kanskje rett og slett i den dysfunksjonelle familien blitt oppdratt til en viss toleranse for grenseløshet. Og det tror jeg veldig mange har gjennom familier. Fordi familie i seg selv er en lojalitetsfelle hvor helt abnorme handlingsmønstre inntreffer og så blir man rett og slett nummen, man får dempet reaksjonsevne.

Kanskje vi skulle hatt en relasjonstest, foreslår Mona:

-Når man skal kjøre opp og ta lappen så må man trene på sånne ting som høyreregler og sånt. Så kanskje man burde ha en liten førerprøve, man kan kalle det noe annet selvfølgelig, en relasjonstest eller en veiviser «Her lyser det en varsellampe, her gjelder det å svinge til høyre i full fart.»

Man forelsker seg for det første aldri i en voldsperson, man forelsker seg i et menneske.

-Mona Johanne Hoel

I mørket skinner stjernene

«Natt» går igjen fra filmtittelen Når nettene blir lange. Men tross mørke utfordringer, så får hverdagsomsorgen fremtredende plass i filmene til Mona. Selv i Natt, som er den tyngste eller alvorligste filmen, så blir ikke hverdagsomsorgen til barna slukket. Istedenfor å bruke plass på voldsscener, så er det båttur og hyttetur med barna. Den kjærligheten er der allikevel. Jeg spurte Mona om dette og tenkte kanskje hun ville si noe sånt som at natten varer ikke evig, men blir alltid etterfulgt av en ny dag. Men isteden sa hun dette:

-Det mørket er veldig spennende. Du ser ingen stjerner, hvis ikke mørkt det er. Altså hvis ikke det får lov å være mørkt, så skinner ikke stjernene. Så jeg tenker at vi trenger det mørket, det alvoret. I det mørket så skinner stjernene. Da kommer de frem, da må de lyse, for i det hele tatt å overleve. «Vær ikke redd for mørket», det er et veldig vakkert dikt. 

Mona siterer begynnelsen av Erik Blomberg sitt dikt: «Vær ikke redd for mørket, for lyset hviler der. Vi ser jo ingen stjerner, der ikke mørket er.»

-Det inspirerer meg veldig, sier hun.

«Vær ikke redd for mørket, for lyset hviler der. Vi ser jo ingen stjerner, der ikke mørket er.»

Påbudsdekalogen

Mona arbeider ut ifra en ide om å lage en serie på 10 filmer med utgangspunkt i hver av karakterene i Salto, Salmiakk og Kaffe.

-Påbudsdekalogen, som jeg kaller det – som ikke er publikums hodebry, men mitt hodebry– det at jeg tenker at disse karakterene fra Salto skal utfordres på nytt med et påbud, det vil si, ett av de Lutherske budene snudd på hodet.

Natt, som Mona har fortalt, tar utgangspunkt i karakteren Iris. Jeg spørs Mona om hun fortsatt holder på med påbudsdekalogen. Mona nevner to filmer. En som er hemmelig, og «en som har født en tittel: Nødkollektivet».

-Det er en herlig gjeng med kvinner på 62 pluss. De har barnebarn og har hatt lange gode yrkesliv, og de syns det er helt jævlig at verden går til helvete. Det hører de hele tiden i tabloid presse, og de er bare så møkk lei, så de tenker de må gjøre noe. Så derfor lager de Nødkollektivet. Det er et ganske ruklete småbruk. Det er ikke så lett for de har ikke så peil, så det blir mye kaos. De finner ut at de må ha en daglig leder for de krangler hele tiden. Da vil de selvfølgelig ha en kvinne, men så er det en søker som heter Jesus og det syns de er kjempe spennende. Og det er Fares Fares fra Salto. Det blir han som kommer og skal få orden på damene. Påbudet er «du skal ha andre guder enn meg.»

Jeg gleder meg allerede.

Les vår anmeldelse av Natt her.

Foto: Bildene av Mona Johanne Hoel og Guri Glans i denne saken er tatt av Kai Simon Fredriksen (Instagram). Bildene fra filmen Natt er levert av Norsk Filmdistribusjon.