Fallout

Apokalypsen kom og atombombene regnet ned over menneskeheten! BIG BOOM! Et fåtall «heldige» utvalgte overlevde verdens ende i store hvelv under bakken. Disse utopiske samfunnene ble skapt slik at menneskeheten en dag skal kunne komme tilbake og starte verden på nytt. På overflaten er verden slettes ikke så utslettet som man kanskje skulle tro, men om du skulle forlate hvelvet er sjansene  gode for at du blir lemlestet, spist, skutt i fjeset eller det som verre er… Velkommen til en ny verden, en verre verden!

Alt er fryd og gammen i Hvelv 33: Alle er kledd i uniforme blå drakter, alle smiler og er høflige mot hverandre og alle deler den kollektive drømmen om en dag å gjenoppbygge verden over dem. Midt i dette samfunnet av samhørighet og felles mål, står Lucy MacLean (spilt av Ella Purnell), utpekt til å inngå ekteskap med en beboer fra et nabohvelv. Dette er en begivenhet hun ser fram til med stor entusiasme, vel vitende om viktigheten av å krysse genetiske broer mellom hvelvene for å sikre bredere genetisk variasjon og unngå «for snever avl».

Lykken er imidlertid kortfattet i det det viser seg at bryllupsfølget fra Hvelv 32 er en skruppelløs bande morderiske røvere fra overflaten, forkledd for å bedra. De dreper for fote og skader enda flere. Lederen deres, en mystisk kvinne kalt Moldaver (spilt av Sarita Choudhury), kidnapper til og Lucys far Hank (spilt av Kyle MacLachlan), lederen for Hvelv 33. Dette kaster samfunnet der nede i en avgrunn av fortvilelse og usikkerhet. Hvordan skal dette gå? Hvordan kom bandittene seg inn i Hvelv 32?

På tross av strenge forbud, bestemmer Lucy seg for å forlate hvelvet og begi seg ut i verdenen utenfor for å redde sin far. Med litt hjelp fra broren Norm (spilt av Moisés Arias) klarer hun nettopp det. Utenfor hvelvets beskyttende murer møter Lucy en nådeløs fremmed verden hvor nesten alle er ute etter hverandre: En post-apokalyptisk ødemark hvor lovløshet råder, og de gjenværende fragmentene av det som en gang var sivilisasjon, henger i en skjør balanse, ødelagt av konflikt og desperasjon. Lucy lærer fort at hun hun må legge av seg den naive idealismen hun har med seg fra
hvelvet, hvis hun skal ha noe håp om å overleve på overflaten.Fallout er en amerikansk post-apokalyptisk dramaserie skapt av Lisa Joy og Jonathan Nolan, som er kjent for å tidligere ha skapt den banebrytende sci-fi-serien Westworld (2016-2022) sammen. Denne post-apokalyptiske dramaserien trekker sin inspirasjon fra den bredt anerkjente spillfranchisen «Fallout», en samling av science fiction-rollespill utviklet av Interplay Entertainment og nå under vingene til Bethesda Softworks.

I den nådeløse ødemarker er det den sterkestes rett som råder, og på toppen troner «Stålets Brorskap», en militærorganisasjon som benytter mekaniserte panser-rustninger og tunge skyts for å «beskytte» befolkningen, selv om deres metoder ofte balanserer på grensen mellom vern og undertrykkelse. Hovedoppdraget deres er å spore opp og sikre all før-apokalyptisk teknologi
På bunnen av brorskapets hierarki finner vi Maximus (spilt av Aaron Moten), som er tjeneren til en av de pansrede stålridderne. Da de sendes ut på oppdrag som går til helvete før det i det hele tatt har begynt, øyner Maximus muligheten til å ta plassen, og ikke minst rustningen, til sin herre, selv om han vet han vil henrettes hvis det oppdages.

Atombombene etterlot jorden som en skygge av sitt tidligere jeg, en ødemark der strålingen har vrengt naturens orden og forvandlet enkelte overlevende til mutanter. Blant disse skapningene er «The Ghoul», eller «Dauingen» (hvis du vil ha en middelmådig norsk oversettelse), en av de mest formidable, et vesen som har vært i live siden før bombene falt. En gang var han en viktig mann i showbiz, men i dagens ødelagte verden har han imidlertid gjenoppstått som en beryktet dusørjeger og en ensom mutant-cowboy. Hans forhold til menneskeheten er preget av en dyp likegyldighet.

Da en vitenskapsmann rømmer fra «styresmaktene» med stjålen førkrigsteknologi, blir det utlovet en dusør gjennom alle tilgjengelige kommunikasjonskanaler. Det ryktes at de som finner ham vil ha nøkkelen til å bli allmektige i ødemarken. Dette setter i gang en frenetisk jakt blant ødemarkens farligste aktører, og forskeren selv forsøker å komme seg til Moldaver, som orkestrerte bortføringen av Lucys far. I denne kaotiske virvelen av begivenheter, veves skjebnene til Lucy og vitenskapsmannen uunngåelig sammen. Lucy ser i ham en vei til å nå Moldaver for å redde sin far, samtidig som Stålets Brorskap og mutatncowboyen er ute etter førtidsteknologien forskeren besitter.

Ella Purnell, kjent fra blant annet Yellowjackets (2021-) og Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children (2016), gjør en god jobb med å portrettere Lucys naive idealisme som hvelvbeboer, og hennes sjokkerende møte med en brutal og nådeløs verden hun ikke kjenner fra før. Lucy tilpasser seg gradvis verdenen på overflaten, men Purnell klarer hele tiden å holde på hennes underliggende uskyld underveis. Aaron Moten fungerer utmerket som den opportunistiske Maximus, en mann som ønsker å gjøre godt, selv om han ikke alltid får det til. Walton Goggins, en skuespiller som pleier å levere varene, gjør også en finfin rolle som «The Ghoul», både i den postapokalyptiske «nåtiden» og i scenene fra fortiden som gir den tidligere dommedagen mer dybde og bakgrunn for den ødelagte verdenen de endte opp med. Sånn ellers er serien full av festlige, fargerike og skrullete karakterer.

Visuelt sett ser Fallout mye bedre ut enn jeg hadde fryktet på forhånd. Ettersom jeg har et godt forhold til spill-franchisen fra før hadde denne serien store sko å fylle i mitt sinn, noe jeg synes den får til i stor grad! Den holder på både den postapokalyptiske- og den retrofuturistiske estetikken og atmosfæren fra spillene, og har den samme miksen av satire og humor blandet med det hypervoldelige og mørke. Jeg tror ikke kjennskap til spillserien er nødvendig for å se den serien, men jeg er relativt overbevist om at de hjelper. Det er ingenting som første gangen noen trekker frem en PIP-boy for eksempel…

Det er nødvendigvis mye CGI å finne i denne serien, da vi heldigvis (i skrivende stund) ikke lever i en postapokalyptisk verden full av mutanter, monstere og kannibaler. For det aller meste fungerer spesialeffektene i serien godt, selv om det finnes eksempler som stikker seg ut som merkbart dårligere (som feks. øyet til en enøyet mann de møter underveis). Denslags bryter litt med illusjonen, men trekker i liten grad ned helhetsinntrykket. Kostymene og designet er generelt sett on-point, men når det kommer til pacing går det litt trutt i noen av episodene i midten, og tempoet kan virke noe ujevnt. Deler av plottet kan defintivt virke som om det er basert spill-logikk, men dette er noe jeg finner sjamerende, da dette i stor grad bare understreker at serien er basert på spillene. Det er nesten som om man spiller et nytt Fallout-spill når man ser den.

I likhet med spillene den er basert på, byr Fallout på en herlig blanding av post-apokalyptisk drama, plenty av action og (tidvis ganske så ekstrem vold), samtidig som vi får masse humor, samfunnskritikk og satire med på kjøpet. Jammen mikser den inn en hel del dystopisk science fiction og crazy western også. Dette er defintivt en serie for folk som har spilt Fallout-spillene, men jeg tror den vil falle i smak hos de fleste som liker action, vold og dystopi uansett. Den er i hvertfall ikke for de som ikke tåler å se vold, her er det nok av eksposive skuddsår, sprengte hoder og brutalitet. Eller for å si det på en annen måte: Jeg ser fram til neste sesong!

Fallout

4