Det er et både nydelig, smått provoserende og ettertenksomt portrett av en alternativ oppvekst som preger denne norske dokumentaren, og hvor genrens kraft suger oss inn i en familie hvis tanker, drømmer og visjoner ikke ble helt som tiltenkt.
I regi av Silje Evensmo Jacobsen, starter denne dokumentaren først som privatopptak av Maria Vatne, om hennes familie med mann og fire barn, og hvordan de lever på et avsondret gårdsbruk utenfor Kongsberg. Livet på landet er hennes drøm som har gått i oppfyllelse. Hun fant seg aldri til rette i byen, noe heller ikke mannen Nik Payne gjorde, og sammen tilber de naturen, godene, mulighetene og den enorme friheten, borte fra de firkantede og mer styrende institusjonene som skole, byliv og tettbebyggelse handler om.
Men så blir Maria syk av kreft, og dør. Tilbake står Nik og de fire barna, noe som byr på helt nye utfordringer og tanker om livet og fremtiden. Skal han fortsette å gi barna hjemmeskole, holde dem borte fra samfunnet for øvrig, og vil han klare det økonomisk?
Denne Sundance-vinnende dokumentaren får raskt en umiddelbar drivkraft og engasjerende energi over seg. Både først grunnet Marias egen stemme som kommenterer familieopptakene og byr på hennes tanker og visjoner for sin alternative familiebedrift, og så videre Niks kamp for å balansere økonomi, barnas fremtid, sin egen sorg, og tanker om fremtiden.
Det er store kontraster som hele tiden preger historien og som gir oss engasjement. Det er eksempelvis delvis provoserende å se, og høre, hvordan det som tross alt kan sees på som ren egoisme, holder barna borte fra allmenn skolegang og sosiale kontakter, eller hvordan Maria og Nik planter dårlige holdninger i hodet på barna i hva baksidene ved “bylivet” er. I denne familien kaller man eksempelvis statlig skolegang for “fengsel”. Men, hvorfor er det eksempelvis bedre å leve for seg selv, drive utdanning av sine egne barn, mot å heller bo i en by, hvor man kan hjelpe andre, være sosial og få mye mer ut av livet?
I en en liten bisetning nevner da også heldigvis Nik dette, at han har hatt mange tanker rundt hvorvidt han gjør det rette for barna sine. Videre får historien om familien en fin utvikling, hvor skillet mellom bygd og “by” viskes litt og litt mer ut. Spesielt rørende og sterkt er det å se Niks kvaler mot forandring, men hvor det likevel føles som om han sakte innser at ting ikke nødvendigvis er så fælt som han først trodde.
Man har slik noe å lære av dette portrettet, begge veier, for det er utvilsomt mye vettugt og viktig som kommer ut av denne historien. Som seer gjør man seg mang en tanke underveis, enten det handler om å avsky nettbrett og tv, verdiene med å utnytte naturen maksimalt, retten til å leve et fritt liv, eller det å omfavne godene og styrkene i fellesskapet.
