To rader med rekkehus vender mot hverandre og skaper et nabolag. Der bor en gammel gretten mann alene. Hver morgen står han opp kl. 05:30 for å gå runden sin i området. Han sjekker at plast, glass, metall og papir er sortert riktig. Han sjekker om naboens hund har tisset på plenen hans. Og han gir tilsnakk hvor nødvendig. En dag flytter en latinamerikansk kvinne inn i nabohuset med sin ektemann og to små jenter. Hun er på sosial kollisjonskurs med den gretne mannen som sakte begynner å gi etter.
Otto sin kone gikk bort for et halv år siden etter å ha fått kreft. Etter det har han sunket ned i rollen som nabolagets gretne overkikador. Han mener vel, men har mistet den menneskelige forbindelsen med andre og fremstår som evig sur og belærende.
Filmen viser tidlig Ottos siste dag på jobben. Han er ingeniør i en industribedrift og har alt mistet både arbeidsoppgaver og myndighet til yngre ansatte. Nå mister han også jobben i kraft av å ha kommet i pensjonsalder. Etter å ha blitt overrasket med en avskjedsfest i et rom med godt humør, gir han fra seg en tirade og forlater arbeidsplassen for godt og med enda mer tid til å styre og stelle.
Men styr og stell var ikke planen etter slutten på arbeidslivet. Otto skal ende sin tilværelse nå som han har mistet livets siste meningsgiver. Selvmordplanen blir dog avbrutt av Marisol og ektemannen Tommy som holder på å flytte inn over gaten. Gjennom persiennene ser han Tommy sine mislykkede forsøk på å rygge med tilhenger, og klarer ikke å dy seg for å gå ut og irettesette ham.
Høygravide Marisol, Tommy og deres to små jenter er selve symbolet på en hyggelig og lykkelig småbarnsfamilie. Marisol med sin latinamerikanske fremtoning nekter å godta Otto sin grettenhet som ekte og utfordrer ham med sin pågående hyggelighet. Fra da av tærer hun sakte men sikkert på de sosiale veggene Otto har bygget opp rundt seg.
Tom Hanks bærer rollen som Otto godt. Vi får et tydelig inntrykk av den gretne og årvåkne regelrytteren som ser seg selv til for å få verden på stell. Sin lokale verden altså. Dessverre har Hanks ingen av sitt kaliber å spille mot. Han blir stående med filmens historiefortelling nesten alene, noe som muligens også er poenget fra regissørens side; for Otto er en ensom mann. Marisol, spilt av Mariana Treviño, er på sin side ikke ensom. Treviño klarer å inkarnere den blide og energiske latinamerikansk mor. Rollen spilles med en selvsikkerhet som skinner igjennom.
A Man Called Otto er en filmatisering av den svenske boken En mann som heter Ove (2012) av Fredrik Backman. Gjennom filmen blir vi også vist Otto sin forhistorie. Vi får se hvordan han møter sin kone, hvordan han ender opp som ingeniør og hvordan livets retning begynte å dreie bort fra lykke.
Når Hollywood ikke produserer Oscar-kandidater stopper ikke arbeidet opp. Noe må være i produksjon til enhver tid. A Man Called Otto faller tydelig inn i sistnevnte kategori. Det er ikke at den er dårlig, eller at Tom Hanks er dårlig i den, men den når rett og slett ikke opp. Filmen er litt morsom her og der, og den samler det stereotypiske rundt ideen om den gretne gamle mannen i nabolaget som føler at alt der raker ham. Historien er jo også en fin historie. Fin som positiv, men den tar ingen krumspring. Dette er filmen hvor folk med lett hjerte sier «Bare la den gå» når de må forlate rommet litt mens den vises i stuen.
Jon Christian Brekke
