Ikke engang en overflod av mutantkattunger kan redde den korteste Marvel-superheltfilmen til dags dato fra å synke.
Så er vi igang igjen (for 33. gang!) i det såkalte Marvel Cinematic Universe. Det betyr at det er en forventning om at de tidligere filmene er sett, i hvert fall Captain Marvel fra 2019. For å få med seg alle lagene, må man også dykke ned i et knippe av serier som WandaVision og Ms. Marvel, som har blitt sendt på strømmetjenesten Disney+ i et uoverskuelig virvar av universer, metavers og handlingslinjer som krysser hverandre. Men selv om man ikke gidder å kaste seg ut i akkurat det, føles det som om man har sett The Marvels før. Malen er også den samme som alltid. Denne gangen er det imidlertid tenåringsjenter og et ikke-vestlig publikum som er målgruppen.
Når forsker-superhelten Monica Rambeau (Teyonah Parris) undersøker et mystisk ormehull, utvikler hun flere superkrefter. Men det byr på problemer når hun plutselig og på en uforståelig, intergalaktisk, metaverslogikk vis blir koblet med tenåringen Kamala «Ms. Marvel» Khan (Iman Vellani), samt selveste Captain Marvel (Brie Larson). Og hver gang de bruker sine superkrefter, bytter de plass på tvers av lystår og dimensjoner, som om det var en kosmisk versjon av stolleken.
Den ufrivillige trioen må derfor finne ut hvorfor. Mellom de tre kvinnene er det en spesiell dynamikk og drama, ettersom Khan er en glødende Captain Marvel-fantast, mens Rambeaus mor var venn med Captain Marvel – før sistnevnte tydeligvis forsvant og førstnevnte (som nå er en voksen kvinne) har følt seg forlatt.
Det positive med The Marvels er at den, med sin spilletid på 105 minutter, er den korteste MCU-filmen så langt. Kanskje fordi den er så slurvete fortalt, karakterene så direkte uinspirerende, og ambisjonen bak filmen så åpenbart manglende; i desperasjon for å melke enda et segment i demografipaletten, føles filmen en halv time for lang.
Det er lett å oppleve det meta-ironisk at så å si enhver MCU-film på en eller annen måte handler om parasittiske superhelter som tapper livskraften fra velfungerende planeter, dimensjoner eller universer. For det er akkurat det Marvel fortsetter å gjøre. Mastodonten har seiret seg ihjel. Det er mildt sagt vanvittig at man fortsatt klamrer seg til de samme gamle stråene og serverer gammel vin på nye flasker, i stedet for å utforske nye kreative områder. Denne setter et høyt nivå på mangfold og kvinner i hovedrollene på scenen – som alle oppfører seg som pyntesyke, tverre tweens med hormonene på utsiden i SFO’ens puterom. Det er ikke bare kjedelig. Det er øredøvende flaut.
Man kan også få mistanken om at Disney er godt klar over at The Marvels ikke akkurat er blant de beste eller potensielt mest inntektsgivende MCU-produksjonene i rekken. I alle fall er det slående at filmen ble sendt ut under under den nylig avsluttede skuespillerstreiken i Hollywood, mens andre amerikanske storfilmer er utsatt til våren.
Kanskje tror de at den pinlige Bollywood-lignende dansesekvensen og overfloden av katter er nok til å redde filmen. Videoer med kjæledyr på sosiale medier er det enkleste trikset for å flytte fokus. Så hvorfor skulle det ikke fungere med en film som åpenbart ikke hadde mulighet for et godt manus? Gang på gang brytes den indre logikken. Visse lovmessigheter overforklares, mens andre overses lett blant mengden av plotthull. Et stramt budsjett på 275 millioner dollar setter jo sine begrensninger. Men Hollywood har ChatGPT, og produksjonsmølla må gå!
Hadde actionsekvensene, skurkene og designet ikke vært så generiske, kunne kanskje The Marvels blitt reddet av Iman Vellanis klossete og forfriskende Spider-Man-lignende klønethet. Men når man er i lag med en så kjedelig karakter som Brie Larsons fullstendig uinteressante Captain Marvel og den enda mer uvesentlige Monica Rambeau, forsvinner sjarmen i sluket. Tvilsomme «white savior»-temaer er mer regelen enn unntaket i Marvel-filmer, men denne gangen føles de ufrivillig komiske, med tanke på filmens feministiske og inkluderende undertoner. Verre er det nesten at man gjør et stort nummer ut av at kulene støpes til nye forgreninger i MCU’s neste faser.
Livstrettheten melder seg virkelig i de beryktede post-credit-scenene, når en lenge ventet bro til et annet Marvel-univers endelig bygges. Og det vasker ut håpet om at den mer dystre delen av den franchisen vil se dagens lys i den nære fremtid. Jeg kan ikke se hvorfor man skulle bruke tid og penger på å se The Marvels. Men kanskje er det viktig for kronologiens skyld, til tross for at man aldri blir hengende etter. I denne konteksten er det ikke ment som noe positivt.
Nicki Jensen
moovy.dk
