Barbie, spilt av Margot Robbie, opplever en dyp eksistensiell krise som får henne til å stille spørsmål ved sin egen eksistens og sin egen verden. Hva skjer når føttene hennes blir flate og hun får sin første cellulitt? Og hva er egentlig greia med Ken? Hvem er han egentlig? Det er duket for eksistensielle kriser, ekstreme mengder rosa, utallige versjoner av Barbie, møter med virkeligheten og ikke minst, et humoristisk og kritisk blikk på virkeligheten anno 2023.
Denne filmen har jeg gledet meg til lenge, så forventningene mine var høye. Ble de innfridd? Absolutt. Skuespillerprestasjonene i filmen er bemerkelsesverdige, og de formidler med overbevisning de komplekse følelsene som karakterene opplever. Ikke minst ble jeg overrasket over hvor godt Ryan Gosling gjør seg som Ken. Han har perfekt mengde Kenergy og jeg var litt usikker på om han kom til å bli litt flat, men etter å ha sett filmen er jeg overbevist om at han virkelig er den perfekte Ken.
Ryan Gosling har også gått full on method-acting og har i samtlige intervjuer jeg har sett i forbindelse med filmen, har han omfavnet sin Kenergy uten at det blir fjollete eller falskt. Gosling gjør det Jeremy Strong fra Succession ikke klarer. Det er godt å se noen omfavne alle sidene ved seg selv (både de feminine og de maskuline sidene) og fremstå som det motsatte av Andrew Tate og gjengen hans. Vi trenger definitivt mer av dette. Ken er følsom, litt dum, ganske smart, kjekk, sårbar og han er Kenough. Ken kan bli noe annet enn kun Barbie og Ken. Ken kan bli Barbie, og Ken.
Visuelt sett er filmen en fryd, med fantastisk scenografi og imponerende spesialeffekter som forsterker opplevelsen av Barbie og Kens eventyr. Det er rosa i alle nyanser og jeg ble overrasket over hvor lite glorete det ser ut, fordi jeg hadde forventet at det skulle se veldig glorete og stygt ut. Men her er det folk som åpenbart vet hva de gjør og de gjør det riktig. Jeg hører også rykter om at det ble brukt så mye rosa maling at det førte til en verdensomspennende mangel på rosa maling. Det er ikke overraskende i det hele tatt. Det er også godt å se velregisserte dansenumre med fengende musikk og fine kostymer.
Barbie har aldersgrense 6 år, men jeg vil påstå at dette ikke er en barnefilm, men en film for et litt eldre publikum. Filmen har en tydelig satirisk undertone og et kritisk blikk på de tydelige patriarkalske samfunnsstrukturene kvinner beveger seg gjennom hele livet. Jeg tror ikke en seksåring forstår hva dette egentlig innebærer, men jeg tror likevel at seksåringen vil sette pris på alt det rosa og musikken i filmen. Det er også mye humor i filmen som jeg tenker egentlig er ment på et eldre publikum, men samtidig så er det en av tingene som gjør at det er gøy å se filmer ment for barn som voksen.
Jeg tror også at det ikke er så dumt at barn, spesielt unge jenter, får budskapet som denne filmen prøver å få frem så tidlig som mulig. Du er nok, du er bra som du er, du trenger ikke å være perfekt, du er god nok. Spesielt i dagens samfunn hvor det er et umenneskelig press på å være perfekt. Samtidig så er jeg dypt kritisk til hvordan Barbiedukken har presset et usunt skjønnhetsideal på unge jenter gjennom tidene. Det er ikke uten grunn at Press – Redd Barna Ungdom hvert år gir bort en «Gullbarbie» til organisasjoner eller mennesker de mener bidrar til at unge får et dårligere selvbilde. Jeg håper likevel at filmen om Barbie kan potensielt bidra til at noe går i riktig retning.
Barbie er skrevet av Greta Gerwig, sammen med hennes partner Noah Baumbach. En duo som tidligere også har skrevet flere filmer sammen. Det er også Gerwig som har regissert Barbie, og derfor var forventningene mine veldig høye. Gerwig er en regissør jeg har stor respekt for, spesielt etter å ha sett Lady Bird og Little Woman. Begge filmene ble nominerte til Oscar og det er virkelig ikke uten grunn. Gerwig har også skrevet en av mine absolutte favorittfilmer, Frances Ha. En undervurdert perle. Noe av det jeg liker aller best ved henne som regissør er hvordan hun klarer å fange hvordan vi alle er levende vesener med tanker, følelser og meninger. Det gjør Gerwig i Barbie også. Og da ikke kun gjennom tittelrollen og Margot Robbie selv, men også gjennom rollen Gloria, spilt av America Ferrera (en skikkelig god prestasjon) og ikke minst gjennom Rare-Barbie, spilt av Kate McKinnon (også en skikkelig god prestasjon).
Barbie viste seg å være en mye dypere og varmere film enn hva jeg så for meg. Den handler ikke kun om selve dukken, selv om den også åpenbart er i fokus, den handler om hva det vil si å være menneske. Hva det vil si å være kvinne. Hva det vil si å være en kvinne i et samfunn laget av og for menn. Sånn sett tenker jeg at Barbie ikke nødvendigvis kun er en feministisk film, som mange andre har kalt den, den er i stor grad humanistisk og eksistensiell. Den har et meta-blikk på Barbiedukken selv, og det vises både gjennom det faktum at man hører fortellerstemmen til Helen Mirren gjennom hele filmen og fokuset på selvrefleksivitet. Hvorfor er vi som vi er? Hvem er jeg? Og hvem er egentlig Ken?
Barbie er en godt laget film, men den er også så mye mer enn det. Jeg gikk ut av kinosalen med en dyp eksistensiell krise, som gikk over etter at jeg satt meg på trikken hjem og tenkte over hvordan vi alle bare er mennesker og hvordan vi alle prøver så godt vi kan.
Madelen Krogh
