Det er nesten umulig å snakke om The Flash uten å sammenligne den med Spider-Man: Across the Spider-Verse – to store og underholdende superheltfilmer som konkurrerer om publikums gunst. Begge filmene handler om unge menn i fargerike trikoter som reiser mellom parallelle universer for å redde dagen. Og begge filmene er like ivrige etter å servere innovativ action som de er etter å treffe oss rett i hjertet med historier som spiller på store følelser.
Men dessverre har ikke The Flash den samme sterke synergien mellom det estetiske og det følelsesmessige – sentimentaliteten er rett og slett for påtvunget og påtrengende. Vi skal virkelig røres over hvor mye The Flash (med sitt borgerlige navn Barry Allen og spilt av Ezra Miller) savner moren sin og lengter etter å reise tilbake i tid for å forhindre hennes død. Men i stedet for å gi oss tid og rom til å knytte bånd til karakterene, satser filmskaperne på at det er nok med en rekke nærbilder av skjelvende lepper og våte øyne på mennesker vi knapt nok lærer å kjenne.
Det er så mange handlingslinjer som skal bindes sammen, figurer som skal introduseres, og tempoendringer som skal avvikles, at The Flash ikke klarer å krysse kakofonien og treffe følelsesapparatet vårt. Det er imidlertid prisverdig at filmen faktisk prøver å si noe meningsfullt om å gi slipp på fortiden og se fremover. Og takket være sine velopplagte skuespillere klarer The Flash faktisk å levere et par effektive, følelsesladde øyeblikk – som når Allen strekker ut hånden til sitt alternative fortidsjeg og til en annen ensom enstøing i form av en torturert Supergirl (spilt av Sasha Calle).
Allen møter de to etter at han bruker superkreftene sine til å reise tilbake til fortiden, der han ved et uhell bryter gjennom barrieren mellom parallelle tidslinjer og havner i en annen dimensjon – en dimensjon der moren hans aldri ble drept. Her slår Allen seg sammen med versjonen av seg selv fra det universet, som er yngre og mindre avbalansert, samt nevnte Supergirl og også Batman. Og denne Batman er tilfeldigvis ham vi møtte i Tim Burtons over 30 år gamle Batman-film, spilt nok en gang av Michael Keaton. Kan de sammen beseire den onde General Zod (igjen spilt av Michael Shannon) fra Krypton, som plutselig dukker opp for å ødelegge den gode stemningen?
Forvirret? Helt forståelig. Men heldigvis blir The Flash aldri så ugjennomtrengelig at man blir frustrert, og den bruker ikke verdifull spilletid på å utbrodere sin gale superheltelogikk. Den fokuserer i stedet på å levere effektiv eskapisme, og den har faktisk noen av de mest kreative og visuelt overdådige actionsekvensene som sjangeren har servert på lenge – inkludert begynnelsen der The Flash prøver å redde en håndfull babyer på et sammenrast sykehus. Fallende mikrobølgeovner, valper og snackbarer inngår i en slowmotion-sekvens som er så visuelt oppfinnsom og overraskende at man ikke kan unngå å bryte ut i latter samtidig som pulsen banker.
Og det er en glede å tilbringe tid med filmens rollebesetning. I hovedrollen er Ezra Miller mindre skjør og mer treffsikker enn i sine tidligere DC-filmer, mens den relativt ukjente Sasha Calle er en mindre åpenbaring som Supergirl. Og Keaton befester sin status som filmhistoriens beste Batman med en fantastisk prestasjon som balanserer på en nydelig måte mellom grettenhet à la The Dude og superinspirerende superhelt. Og The Flash har flere gledelige (og innimellom geniale) gjensyn i ermet, som selvfølgelig ikke skal avsløres her, men kort sagt: The Flash er rett og slett et mekka for superheltfans.
PS. Hvis du blunker på feil tidspunkt, går du glipp av en av Danmarks største superstjerner!
Johan Albrechtsen
moovy.dk
