The Curse utforsker en unik dynamikk gjennom hovedkarakterene, ekteparet Whitney (spilt av Emma Stone) og Asher Siegel (spilt av Nathan Fielder), som drømmer om å bygge økovennlige hus i nabolaget Español i New Mexico. Den tilsynelatende enkle ambisjonen om å skape bærekraftige boliger tar imidlertid en uventet vending når paret forsøker å øke tomteprisene i nabolaget.
Her kommer «the savior complex» inn i bildet, da Whitney og Asher ikke bare ønsker å realisere sine egne drømmer, men også å fremstå som samfunnets store frelsere. «The savior complex» refererer til tendensen noen mennesker har til å føle seg kallet til å redde andre, ofte på en overinvolverende eller kontrollerende måte, med en oppfatning av at de er redningsmenn eller redningskvinner.
Emma Stone gir liv til karakteren Whitney med sitt særegne skuespill, og Nathan Fielder bringer en komisk touch til Asher, som sammen danner et fengslende og meget vellykket partnerskap på skjermen. Gjennom seriens utforskning av dette ambisiøse prosjektet av økovennlige hus, vikles publikum inn i en intrikat web av mørk komedie og satirisk kommentar. Skapt av Nathan Fielder og Benny Safdie, viser denne serien en overraskende imponerende originalitet, og den tør å grave dypt inn i utfordrende temaer knyttet til menneskelig adferd. Med en unik kombinasjon av humor og satire demonstrerer serien at den går ut over konvensjonene og leverer noe forfriskende nytt til TV-skjermen. Det setter jeg alltid pris på.
Handlingen, som tilsynelatende starter som en enkel historie om bærekraftig bygging, utvikler seg til en subtil kritikk av samfunnets trang til å fremstå som redningsmenn og redningskvinner. Serien dykker inn i psykologien bak «the savior complex» og stiller spørsmål ved motivasjonene bak tilsynelatende velmenende handlinger. Og det er så innmari pinlig å se på. Av alt jeg har sett av reality og dramaserier, så er The Curse definitivt noe av det pinligste.
The Curse er også en visuell fest. Det er mange gode scener, og jeg likte spesielt godt hvordan noen av dem føles ut som om vi er vitne til noe privat ved at de er filmet gjennom et vindu eller lignende. En følelse av å være vitne til noe man ikke skal se. Dette underbygger seriens tematikk på en perfekt måte, da det ikke er utenkelig at denne typen scener faktisk utspiller seg i virkeligheten. Lydsporet er også en av de tingene som kjennetegner denne serien. Det er malplassert og perfekt plassert på samme tid og noen ganger føles lydsporet veldig feil, og hællemåne som jeg elsker sånne kreative grep.
Jeg har ikke sett noe som er så grusomt pinlig og godt laget på lenge. The Curse er virkelig noe av det beste jeg har sett av samfunnssatire de siste årene. Serien får deg ikke bare til å le flere ganger, men den tvinger deg også til å reflektere over de komplekse dynamikkene rundt individets trang til å redde andre. Og hvorfor er det alltid hvite rike mennesker som føler at de må gjøre dette? Nathan Fielder og Benny Safdie beveger seg lekent gjennom hver episode, og deres unike humoristiske signatur er vevd gjennom hele serien som en finurlig, men noe absurd rød tråd.
Emma Stone spiller en av hovedrollene på en måte jeg sjelden har sett maken til. Hun balanserer perfekt mellom det absurde og det dypt meningsfulle. Mens serien fører oss gjennom et intrikat veving av plottvister og uforutsigbare vendinger, er det den mørke humoren som virkelig stjeler showet. For de av oss som setter pris på det uventede og elsker å bli utfordret av tørrvittige øyeblikk, er The Curse en eksplosjon av genialitet og et friskt pust i TV-landskapet.
The Curse er mer enn bare underholdning; det er en intellektuell reise inn i det absurde, og den fengslende humoren blir bare bedre og kleinere for hver episode man har sett. For de som elsker å bli utfordret, og som setter pris på en serie som tør å gå til de mørkeste hjørnene av komedie, er The Curse en serie du bare må se. Sånn er det bare. Det er en fest for sansene, en triumf for komisk timing, og uten tvil en av de mest minneverdige seriene jeg har sett på lenge. Det er gøy og det er pinlig.
Husk pute!
Anmeldelsen er basert på de første fire episodene.
Madelen Krogh
