True Detective er tilbake, med et bekmørkt film noir drama med horror-elementer, og den nye sesongen skuffer ikke. I hovedrollene denne gangen er den store Jodie Foster og Kali Reis, og de begeistrer denne publikummeren stort fra første til siste stund. Denne sesongen er både tematisk og bokstavelig talt mørkere enn kull, og det er få temaer som blir uutforsket.
True Detective: Night Country er en moderne film noir mysteriekrim som foregår i Ennis i Alaska, med elementer av drama og littegranne skrekk/horror. «Suthern gothic» har blitt til «northern noir» (jeg sier «northern» istedenfor «nordic», da vi er på det amerikanske kontinentet). På forskningsstasjonen Tslal Station jobber det en gruppe forskere, alle menn, som en dag forsvinner plutselig. Ikke mange dagene etterpå blir de funnet igjen. Uten klær, samlet i en klump og frosset ihjel, og med dødens skrekk malt over hele ansiktet.
I etterforskningen møter vi Liz Danvers (Jodie Foster), en hardbarket politietterforsker med personlighet like kjølig som klimaet hun jobber i. Vi møter også Evangeline Navarro (Kali Reis), en høy, mørk kvinne med dype øyne og enda dypere indre sinne. Og det blir fort forstått at disse to ikke liker hverandre, av grunner vi ennå ikke vet. Vi følger våre to hovedkarakterer gjennom serien både profesjonelt og privat, og dramatikken og utviklingen som bretter seg ut er mesterfullt fortalt gjennom regissør og manusforfatter Issa Lopez. Og selvsagt, det er ikke slik at denne plutselige, morbide hendelsen er fullstendig isolert og tilfeldig. Det er mye som ulmer i Ennis, Alaska.
Det første jeg vil nevne er atmosfæren til Night Country. Cinematografien understreker hvor isolert og hjelpeløse vi føler oss. Himmelen er svart som oljesøl, og alt utenfor lysets rekkevidde er mørkt og aner fare. Selv snøen er bare skygger. Serien er også nydelig filmet med uendelige varianter av blåskjær, og vakkert lyssatt. Serien har noe jeg vil kalle en mørk feminin atmosfære over seg. Det er en nærhet og en trang til rettferdighet ikke bare hos karakterene, men i selve byen og miljøet. Serien gir noen assosiasjoner til blant annet Twin Peaks (sesong 1) og litt The Thing, og de som har spilt PC-spillet Firewatch og de som har lest om den sagnomsuste (virkelige) Dyatlov Pass-hendelsen kan muligens se noe av disse elementene i serien. Og selv om serien ikke kan sammenliknes, så et det par bittesmå vink til dere som kjenner Silence of the lambs (som Jodie Foster hadde hovedrolle i).
Anmelderen skal innrømme at jeg er litt “biased”, da Jodie Foster er en av yndlingsskuespillerne mine, men skuespillerprestasjonene hennes er formidable i denne serien. Foster kan spille både kald og varm om hverandre, omsorgsfull og distansert. Og det er alltid veldig forfriskende å se en karakter klare å overbevise meg om at hun har sterke fordommer. Mørke og jævelskap ligger i hverdagen hennes, og hun er så vandt til det at det er blitt rutine. Skuespiller Jodie Foster har uttrykt nysgjerrighet over overgangen fra film til streaming og TV-serier. «Det er en helt ny verden nå. En verden som gir rom for dypere karakterstudier og komplekse, lagdelte fortellinger.», forteller Foster. Hennes rolle som Liz Danvers og som utøvende produsent gir henne en unik mulighet til å utforske karakterens psykologi og dynamikk.
Hennes medspiller Evangeline Navarro er punka, sint og med en vilje av stål. Jeg må kraftig rose hvordan denne tilsynelatende lite erfarne skuespilleren (hun er opprinnelig bokser) klarer å vise en så nyansert karakter, med sinne som både er aggressivt og passivt, og nærhet som uttrykkes fysisk mot noen, emosjonelt mot andre. Og hun har et blikk som understreker så til de grader alvoret i situasjonen, hun vet hvordan å bli hørt. Vi som publikumere aner noe fortapt i Navarro, men ser et mot få kan bære.
Skrytet fortsetter for samtlige bikarakterer, for her får så å si alle mennesker med diverse forhold til våre to hovedkarakterer skinne litt på hver sin måte, og alle har kompleksiteter ved seg som klarer å komme frem i løpet av sesongen. Det er alltid en fryd å se at alle skal få utøvet noen ordentlige skuespillerprestasjoner, selv om de har mindre TV-tid.
Frasen “sterke kvinnelige figurer” dukker opp i hodet mitt, og jeg vet umiddelbart at dette er en overbrukt term, og lett å avvise. Jeg vil her påpeke at sterke (kvinnelige og mannlige) figurer er ikke alltid de karakterene du ser opp til, men karakterer du både blir interesserte i og frykter litt. Det er alltid tilfredsstillende å se en karakter utvikle seg, og det gjør de fleste karakterer i serier. Men det virkelig interessante kommer når karakteren i utgangspunktet har noen grove feil, personlighetstrekk som er lette å mislike, eller personlige demoner de må ta tak i. Og dette klarer Night Country knakende bra, for samtlige karakterer.
Serien tar tydelig tak i temaer rundt det inuittiske folket som bor i Alaska, i dette tilfellet Inupiatene. Det gjenspeiles i rollelista, temaene, litt språklig snadder og ikke minst gjennom musikken (de som har hørt Björks album Medúlla vil kjenne igjen den innuittiske kattajjaq-sangstilen hun brukte i samtlige spor). Serien tør ta tak i den mikroaggressive rasismen som foregår lokalt, uten å gjøre det for moralistisk (tenk Crash, 2004 “rasisme er dumt”-plot). Det er temaer og følelser kanskje de fleste av oss kan kjenne igjen blant urfolks opplevelser og politikk, og serien tar tak i det både på personlig plan og på en utenforståendes avstand. Serien har enorm respekt for Inupiak-folket, og for meg som en uviten men nysgjerrig seer. Skuespiller Reis er selv delvis av urfolksætt og har uttalt at hun ser på Navarro som en representasjon for mange (men naturligvis ikke alle) urfolkskvinner, og at hennes rolle føltes sterk og viktig for henne personlig, og sier: «Det er essensielt å gi en stemme til de som sjelden blir hørt i mainstream medier.»
Serien har en grasiøs måte å både ta opp spirituelle temaer og mental helse på samme tid. Hvordan det gjøres og hvordan du kan tolke det som publikummer får du oppleve selv, men jeg kan si at det spirituelle og mental helse er like bra portrettert, og at ingenting blir besvart med fasit eller moral. Det spirituelle er ofte en personlig sak, og derfor er det alltid interessant å se hvordan det kan bli portrettert i en serie eller film, spesielt noe så faktatungt som en krimserie. Jeg setter også pris på at serien viser vanskelighetene ikke bare ved det å ha alvorlige lidelser, men hvordan det er å være pårørende.
Det må nevnes at jeg får en sterk følelse av noe H.P. Lovecraft-aktig, et lite hint av “kosmisk skrekk” (eng. cosmic horror). Jeg kan ikke avsløre nøyaktig hva det er som frembringer denne “auraen”, men regissør Issa Lopez kunne selv bekrefte at jo, det er små hint og referanser til mytologier fra klassisk gothic og skrekkliteratur i filmskapingen hennes til Night Country. Lopez forklarer at “Jeg ville bringe tilbake horrorelementet, så det er noe av det i [sesongen]. Det er elementer av ting som er eldre enn stjernene og isen, og som gjemmer seg og venter i mørket”. Lopez forklarer at hun bevisst ville bringe tilbake noe av det mytologiske hun selv opplevde fra første sesong av True Detective, som sikkert vil fryde en del publikummere. Det fryder i alle fall denne anmelderen.
True Detective: Night Country briljerer simpelthen, og gir oss en nærmest perfekt balanse mellom det skrekkelige, det mystiske, det dystre og det håpefulle. Musikken til Vince Pope, samt gjesteartister som Agnes Obel, er nydelig hjemsøkende og stemningsforsterkende, og det er noen virkelig hjertebankende (eller som man ville sagt på engelsk: «chilling») øyeblikker jeg ikke kan si noe om, men skaperne har virkelig skjønt hva tempo og «paceing» er. Hvilke svar som kommer på spørsmålene er det bare å finne ut selv.
