I en av de første scenene i Leave the World Behind, den nye psykologiske thrilleren basert på Rumaan Alams roman med samme navn, ser vi to av hovedpersonene spille et slag Jenga. Du vet, Jenga? Det spillet der to eller flere spillere konkurrerer om å bygge et tårn av treklosser så høyt som mulig, ved å ta vekk treklosser fra lengre nede i tårnet. Den spilleren som får tårnet til å kollapse, er taperen. Jenga er en passende, men noe usubtil metafor for filmens tema.
I filmen møter vi Sandford-familien: Den slitne markedsføreren Amanda (spilt av Julia Roberts), universitetslæreren Clay (spilt av Ethan Hawke), og deres to barn; den hormonelle tenåringen Archie (spilt av Charlie Evans) og hans Friends-besatte lillesøster Rose (spilt av Farrah MacKenzie). De bor i travle New York, men denne helgen har de tatt det som skulle være en rolig og avslappende helg i et leid sommerhus på Long Island, fordi, og her siterer jeg Amanda: «Because I fucking hate people.»
Det er bare synd for denne familien at det var nettopp denne helgen samfunnet skulle begynne å kollapse rundt dem.
Det begynner med små, men irriterende hendelser. Mobildekningen forsvinner. Så ryker internett. Vel, ikke noe problem, barna kunne ha godt av mindre skjermtid. Men så, til Amandas skrekk og gru, kommer det et pent kledt par på døren (nei, de er ikke Jehovas vitner). De er G.H. Scott (spilt av Mahershala Ali) og hans datter Ruth (spilt av Myha’la Herrold), og de forteller at de egentlig eier huset, som ble leid ut for helgen gjennom et byrå. Hvorfor er de her? De var i byen for en teaterforestilling, og det hadde visst oppstått en slags krise. De kom seg ikke hjem. Historien deres henger ikke helt på greip.
Leave the World Behind er en saktegående, men intens og rollepreget film som i stor grad fungerer på grunn av et fantastisk knippe skuespillere. Julia Roberts er spesielt god som den slitne og dritt lei markedsføreren Amanda. Hun er streng, kynisk og mistroisk til alt og alle, ikke minst til sin egen mann Clay, som hun ofte, og kanskje ubevisst, forsøker å umyndiggjøre. På sin side er Ethan Hawke, som vanlig, fantastisk i rollen som den åpne og positive universitetslæreren. Det er tegn på at ekteskapet deres er i ferd med å gå ut på dato, og sprekkene, samt den sure lukten, merkes.
Regissør Sam Esmail, kjent fra serier som Mr. Robot og Homecoming, gir oss en noe langdryg men også intens thriller. Dette er en film som i all hovedsak står og faller på skuespillernes innsats, og det er her vi ser filmens store styrke. Med navn som Julia Roberts, Ethan Hawke og Mahershala Ali (som mellom seg har vunnet tre Oscar og blitt nominert åtte ganger) kan vi være sikre på at vi er på stødig grunn. Esmail bruker også noen oppfinnsomme kameraføringer gjennom filmen. Disse er imponerende nok i seg selv, man kan rett som det er bli litt for usubtile og forstyrrende.
Leave the World Behind er også en film som tar seg god tid til å fortelle historien. Som nevnt er den til tider langdryg, men paradoksalt nok skulle jeg ønske at vi fikk vite mer om rollene, handlingen og mysteriet rundt katastrofen som utspiller seg i verdenen rundt dem. Med sine to timer og tjue minutter føles filmen litt for lang, men samtidig tenkte jeg ofte på hvordan dette kunne blitt enda bedre om handlingen hadde blitt fortalt via en miniserie, istedenfor en tydelig oppstykket spillefilm.
Da jeg så filmen ble jeg ofte minnet om to av M. Night Shyamalans bedre filmer: Signs og kanskje spesielt Knock at the Cabin, som kom tidligere i 2023. Selv om disse filmene hadde en mer overnaturlig tilnærming, har de en del likheter: en gruppe mennesker isolert i et hus mens ukjente farer kommer nærmere og nærmere utenfra. Jeg ble også ofte minnet på en serie fra tidlig 2000-tallet som kanskje ikke så mange fikk med seg: Jericho, som tar for seg handlingen i en liten amerikansk by etter at samfunnet går i oppløsning når en atomkrig utsletter mye av samfunnet i USA.
Men Leave the World Behind er en god nok film, noe som kommer av de fantastiske skuespillerne Netflix har klart å samle for anledningen. Romanen den er basert på tar opp temaer som rasisme, klasseforskjell og fordommer med en massiv katastrofe som bakteppe. Den viser den kollektive fornektelsen og angsten vi som et samfunn når vi mister de godene vi tar for gitt og blir presset langt ut av vår komfortsone; frykten terrorisme, naturkatastrofer, klimaforandringer, pandemi, mangel på privatliv eller (grøss og gru!) mangel på mobildekning!
