Se for deg dette: Du og familien din har leid en hytte dypt inne i skogen. Stedet er idyllisk. Det er til og med et lite vann like ved siden av med en brygge man kan bade fra. Solen skinner, fuglene kvitrer og for de yngste er det mye å oppdage. Ingen av verdens mange bekymringer har fulgt dere ut hit.
Men så kommer de. Det er først én. Han forsøker å bli venn med den yngste av dere. Han virker anspent og nervøs, som om han ikke vil gjøre dette. Så er det tre til. De har med seg hjemmelagde slagvåpen og går mot hytta bestemt i troen om hva de må gjøre.
Knock at the Cabin er M. Night Shyamalans nyeste thriller. Vi møter den lille familien på tre: Eric (spilt av Jonathan Groff), Andrew (spilt av Ben Aldridge) og deres unge adoptivdatter Wen (spilt av Kristen Cui). Og for de som følger ekstra nøye med i det jeg skriver, så ja, dette er en familie der lille Wen sier «pappa Eric» og «pappa Andrew». De har leid en hytte i skogen. Idyllen er komplett.
Først kommer Leonard (spilt av Dave Bautista). Han virker snill og omtenksom, men nervøs. Hans massive skuldre og tatoveringer stemmer ikke helt med hans myke oppførsel i det han forsøker å bli venn med lille Wen. Kort tid etterpå kommer de tre andre, og med en blanding av mord og pinsel i blikket tar seg frem til den lille hytta i skogen og ber pent om å få komme inn. Det står på liv og død, forteller Leonard. Når de allikevel ikke slipper inn, bryter de ned dører og vinduer og tar raskt den lille familien til fange.
De fire virker både skremt og fanatiske i det de må gjøre. Den lille familien må velge én av dem som de andre to skal drepe. Hvis ikke vil verden gå under. Og for hver gang de nekter å velge, vil et stort antall mennesker ble dømt og utslettet.
Det er ikke vanskelig å argumentere for at M. Night Shyamalans filmer befinner seg i en kategori for seg selv. Eller er det kanskje slik at han låner, stjeler, lar seg inspirere eller rett og slett kopierer fra andre sjangere for å lage noe som er helt hans eget. Meningene om resultatet er godt eller mislykket er alltid delte. Avhengig av hvem du spør er M. Night Shyamalan enten et filmgeni eller voldsomt pretensiøs. Kanskje han er begge deler?
Knock at the Cabin er en av M. Night Shyamalans beste filmer siden tidlig 2000-tallet. Filmen er fremdeles veldig «Shyamalansk» med lange tagninger, uvanlige kameravinkler og hendelser og handling som skjer utenfor kamera. Med alle M. Night Shyamalans er det ofte som om regissøren roper til oss i publikum «Se på min regi! Se på den! Er den ikke flott??» Subtilt blir det sjeldent.
Det som virkelig hever Knock at the Cabin er filmens fantastiske skuespillere. Dave Bautista briljerer i rollen som Leonard og viser atter en gang at den gamle muskelbunt-stereotypen er død. Jonathan Groff, Ben Aldridge og Rupert Grint (ja, han fra Harry Potter!) gjorde veldig gode roller, og det samme kan sies om unge Kristen Cui i rollen som Wen. Sammen klarer de å gjøre det vi ser på skjermen skumlere enn det meste annet uten å ty til blød, gørr og «jump scares.» Det som gjør dette så effektivt er kombinasjonen av iskald besluttsomhet, ekte medfølelse og bunnløs frykt hos de fire antagonistene. De er redde. De sier de ikke har noe valg, og det er skremmende lett å tro på dem.
Knock at the Cabin handler om tro på det utrolige, og om hvordan vi oppfatter katastofter og elendighet som skjer i verden rundt oss – gjerne ofte med et skuldertrekk så lenge det er noe vi ser på tv. Det ville jo ikke skjedd her, ikke sant? Men hva ville du gjort om du kunne forhindret det?
Filmen er basert på Paul Tremblay’s roman The Cabin at the End of the World fra 2018. Om du har lest romanen vil du merke noen relativt store forandringer i filmatiseringen. Slikt skjer, og burde skje i en hver filmatisering, og heldigvis går ikke dette utover filmens kvalitet i noen stor grad.
Det er ofte vanskelig å skrive om M. Night Shyamalans filmer uten å gå inn i spoiler-område. De som kjenner til filmene hans vet hva de kan forvente seg her. «The Shyamalan Twist» har blitt et eget begrep og kilde til hauger av «memes»: når det blir så vanlig å ha en twist i handlingen at den virkelige twisten er når den ikke er der. Kanskje det var slik før, men i disse dager bruker man sjeldent begrepet i en positiv omtale om en film.
Nå skal ikke jeg si om det er en twist i Knock at the Cabin eller ikke. Det må du nesten finne ut selv.
