Jordan Peele from Twilight Zone (Paramount+)

Jordan Peele – Skrekkens nye mester

Hvordan ta sjangeren til et nytt nivå som får oss til å tenke.

Det er ikke alle regissører forunt å brakstarte sin regikarriere slik Jordan Peele gjorde tilbake
i 2017. Han var den tidligere skuespilleren, komikeren, produsenten og skribenten som raskt
etablerte seg som en auteur og definerende filmatisk stemme, allerede fra første film av.
Hans Get Out kom som et smekk fra siden, inn mot en skrekkgenre som frem til da stort sett
dreide seg om blod og gørr, å skremme og å bli skremt, men lite mer.

Filmen vant Oscar for sitt originalmanus, noe som er helt unikt til en skrekkfilm å være. Det sier også ikke så rent lite om dens kvaliteter. Med sitt særegne filmspråk, en svært stødig regi, overraskende elementer og plot-twister, maktet Get Out å ikke bare skremme, men også stimulere oss til å tenke.

Intellektuell skrekk

Om vi googler definisjonen på hva intellektuell betyr, får vi til svar at det dreier seg om oss
menneskers evne til å tenke selvstendig, samt erkjenne og resonnere. Og det er akkurat hva
Peeles filmer i stor grad gjør – de får oss til å tenke, for så å erkjenne at påstandene i filmene
hans er relevante og gode, før vi til slutt resonnerer oss rundt det som blir skildret i filmene.
Det er med andre ord intellektuell film, satt inn i en popkulturell ramme, stil og form.

Foruten åpenbare sider som at Peele har satt fargede skuespillere i front og bruker klar
rasismekritisk tematikk, er det flust av også andre og mindre sider som kjennetegner ham
som regissør. Nå har riktignok også mange filmer før Get Out vært inne på liknende former
for “smart” spenning med flere lag, som f.eks klassikerne Ondskapens Hotell (1980) og Skrik
(1996), eller nyere titler som Hereditary (2018) og It Follows fra 2014. I sistnevnte var mye
av spenningen og skrekken knyttet til krefter og farer man ikke direkte kunne se. Igjennom
seksuell kontakt, ble man smittet og plaget av noe udefinerbart, i skarp kontrast til
eksempelvis en skummel knivmorder som jager sitt offer. I Peeles tre filmer er noe av det
samme gjennomgående – vi blir presentert for noe vi først ikke skjønner hva er, og skrekken
blir påfølgende både diffus, uventet og mindre håndterbar. Etter hvert forstår vi imidlertid
mer, samtidig som vi utfordres intellektuelt til også selv å forsøke å binde trådene sammen,
og finne meninger i de mange lagene i filmene.

Så la oss ta en nærmere kikk på Peeles tre filmer, og se litt på hva som går igjen, hva som
fenger og skremmer ved dem, samt hva de reflekterer om oss selv og tiden vi lever i.

Jordan Peele Twilight Zone (Paramount+)
Jordan Peele i nyinnspillingen av Twilight Zone.

Get Out

Den nevnte regidebuten tok verden med storm, mye grunnet sin smarthet i historie og
tematikk, satiriske lag, og den overraskende narrative utviklingen. Her stifter vi bekjentskap
med kjæresteparet Chris Washington og Rose Armitage, hvis sistnevntes familie har invitert
dem på et helgeopphold. Hennes foreldre bor på et vakkert sted, langt utenfor byens mas og kjas, og de forventer begge en hyggelig weekend med familien Armitage. Chris, som aldri
har møtt Roses foreldre, stusser først over deres noe smårare oppførsel, men avskriver det
først som en usikkerhet rundt det faktum av datteren deres kommer hjem med en mørkhudet
kjæreste. Etter hvert som tiden går, begynner Chris å stusse over flere små og større ting,
samtidig som intellekt, sjokk og vantro, og til slutt overlevelsesinstinkt blir en del av denne
skrekkelige og surrealistiske helgeopplevelsen.

Den blendahvite familien Armitage skal nemlig vise seg å ha et helt spesielt forhold til både
hudfarge, rase, historikk og i synet på egenskaper tilknyttet dette. Fetisjeringen av den
svarte kroppen går igjen i historien, og gir den et ekstra lag – de hvite folkene tilber de svarte,
i stedet for bare å hate eller avsky dem. De beundrer dem, deres egenskaper og kvaliteter,
samtidig som man nedverdiger dem parallelt. Denne påfallende rasismen får slik en
tosidighet over seg som oppleves som tankevekkende og interessant. Historien avslører så
at de hvite forsøker å koble sitt hode og intellekt, til de svartes fysikk og kropp, da
sistnevntes fysikk anses for å være overlegen den hvites kropp. Sykt som plottet skal vise
seg å være, er selve supermennesket i så måte et slags mål for disse hvite menneskene.

Daniel Kaluuya og Allison Williams i Get Out.

Selv om handlingen dras rimelig langt og overdrevet ut, har den en stor fot og rot i både
virkelig historikk og kultur, selv i våre dager. Det polariserte USA er fremdeles på et sted
hvor rasetematikk både engasjerer og skaper store konflikter, og Get Out skaper slik kraftig
resonans selv i våre dager. Se bare på raseopptøyene i statene de siste årene, med
haugevis av politidrap og liknende. Peeles film bruker kanskje slavehistorikk og eldre
holdninger for alt det er verdt, men han blander også inn beslektede sider som dessverre er
like aktuelle i dag, som før. Og ikke minst er opplevelsen av rasisme noe som skildres veldig
smart og godt igjennom Chris sine stygge opplevelser her.

Etter hvert som det viser seg at familien Armitage bedriver noen skikkelig råtne bedrifter i
kjelleren sin, eskalerer også omfanget i historien, hvor syk tilbedelse, grotesk bodyhorror, og
supersær kulttematikk, kommer inn i bildet. Skremmende sekt- og kultskildringer er heller
ikke noe nytt innen skrekkgenren. Roman Polanskis klassiker Rosemary’s Baby (1968) og Ti
Wests stilfulle men også creepy 80-tallsportrett The House of the Devil (2009), har djevelske
tilsnitt som skaper uhygge så det holder. I Get Out bringes noe av det samme inn, men satt
til nåtid, i en moderne og lett relaterbar ramme, hvor “sjokket” som kommer mye består av
erkjennelsen av at disse “vanlige” menneskene faktisk bedriver dette syke greiene her, i vår
tid.

Get Out (Universal Pictures)
Daniel Kaluuya og Jordan Peele på innspilling av Get Out.

Og når Get Out skal oppsummeres som spenningsfilm, er det ikke som skrekk i tradisjonell
forstand at filmen og historien skremmer mest. Det er i dens skildring av hverdagsrasisme,
hvor vi opplever skrekken igjennom Chris, idet hans frykt eskalerer steg for steg igjennom
historien. Lik tematikk ser vi forsåvidt også i en film som Antebellum fra 2020, kanskje ikke
en fullt så velregissert og mangefasettert film, men hvor rase- og slavehistorikk skildres enda
mer tydelig, og med en skikkelig plot-twist i slutten.

Get Out oppleves ubehagelig allerede fra start av, som når Chris må vise sertifikatet til en
politimann, selv om det ikke er han som kjører. Videre også igjennom den sosiale
ubehageligheten som oppstår når Chris møter den hvite Armitage-familien, som attpåtil kun
har mørkhudet tjenerskap i huset. Det klassiske møtet med ens nye svigerfamilie, som jo i
seg selv ofte er ubehagelig for de fleste, blir ekstra kleint i denne settingen og filmen. Så skjer det altså ytterligere ting som forsterker ubehaget, etterfulgt av direkte sjokkerende og
vantro hendelser, hvor skrekken i historien tilføres enda flere lag og nyanser.

Filmen er med andre ord kanskje mer ubehagelig og moral-etisk ekkel og provoserende, enn
direkte skummel. Som sosial og satirisk kommentar, er Peeles måte å vekke spenning og
ubehag på her eminent sydd sammen og imponerende innholdsrik på en måte som gjør at
filmen kan sees om og om igjen, og fremdeles gi oss nye oppdagelser, erkjennelser og aha-
øyeblikk. Den er kanskje ikke like enkel å resonnere seg rundt for oss nordmenn, mye takket
være at rasisme ikke er like overveldende som del av det norske samfunn, men likevel – Get
Out
er et stikkende og solid filmatisk verk det blir umulig ikke å anerkjenne som en solid film
på så veldig mange måter.

Du kan se Get Out på disse strømmetjenestene:

Us

Den vanskelige andrefilmen ble kanskje ikke en like stor snakkis og en film som fikk like mye
dekning som Get Out, men Us (2019), som skulle forsøke å “hoppe etter Wirkola”, fikk
faktisk undertegnede til å bli mer engasjert og fenget, enn av Get Out. Dette var muligens
grunnet flere årsaker. For det første opplevdes Us hakket mer som en skrekkfilm, både i hva
jump-scares og direkte skrekkelige enkeltscener innebar. Handlingen strekker seg også over
flere steder, i tid og rom, og det er flere karakterer involvert, noe som gjør at filmen muligens
føltes rikere og mer flersidig.

Handlingen spinner her rundt familien Wilson i mor, far og to barn, som er på sommerferie i
Santa Cruz, California, hvor de også skal dele ferien med noen venner. En kveld bryter en
truende familie seg inn i feriehuset deres, bare for å åpenbare seg som eksakte kopier av
dem selv! For oss seere blir Inntrengningen hos familien Wilson fort veldig ubehagelig, og
illustrerer noe som er blant vår aller største frykt – at det private og personlige, inkludert våre
barn, blir angrepet av noe skremmende utenifra. At inntrengerne attpåtil er som familiens
dobbeltgjengere, tilfører historien en surrealistisk twist som gjør at man virkelig får noe å
tygge på!

Us (Universal Pictures)
Lupita Nyuong’o i Us.

Peele trekker i historien store og mindre linjer mellom arketypiske amerikanske markører og
fenomener, som fattigdom, hjemløshet, musikk og kultur, kjente feriesteder og settinger, og
popkulturelle fenomener. Som “Hands across America” – en innsamlingsaksjon som i 1986
samlet inn penger for bekjempelse av hungersnød og fattigdom i Afrika og hos hjemløse i
USA. Denne aksjonen går igjen i historien, og får også avslutte filmen, skjønt da med en
liten ny twist.

Dobbeltgjengerfamilien hevder at de er bundet til Wilson-familien igjennom å ha samme sjel,
og vil derfor forsøke å løsrive seg fra dem, noe som fører til en blodig konfrontasjon.
Familien Wilson oppdager så at dobbeltgjengere dreper sine tilsvarende familier over hele
byen, og at de så forsøker å danne en kjede av hender, så ingen kan klare å forlate eller
komme inn i byen. Plottet går så over i enda flere lag, hvor vi blant annet lærer at klonene i
dobbeltgjengerne opprinnelig var konstruert av den amerikanske stat for å kontrollere
originalene. Men når dette gikk galt, ble klonene forvist til en verden under bakken, i blant
kilometervis av undergrunnskanaler, rom, ganger og veier. Et ytterligere plotelement
avsløres når vi skjønner at den ene hovedkarakteren (spilt av Lupita Nyong’o) egentlig ble kidnappet og byttet om med en klone tilbake i sin barndom. Som hevn, og sinne, har hun
brukt årevis under bakken på å organisere dette angrepet på overflaten.

Us (Universal Pictures)
Lupita Nyong’o og Lupita Nyong’o i Us.

Peele snakker ofte med metaforer og allegorier i filmene sine. I denne filmen er det “Us
against Them”, for å si det slik, og på flere måter. Sci-fi-klassikeren Them! fra 1954 handler
nettopp om gigantiske maur som angriper fra tunneler under bakken, noe Peele selvsagt vet
veldig godt og har brukt bevisst. Vi har også videre de to familiene som blir satt opp imot
hverandre. Det er de rike vs. de fattige, hvite vs. svarte, o.l. Og man kan også gjerne lese
tittelen ‘Us’ som US (United States), og vipps, så får tittelen enda en dimensjon over seg –
det blir litt som enkeltmennesket mot staten, David mot Goliat.

Tittlen kan også si oss direkte at vi som seere bør se oss selv i speilet. For handlingen i Us
har av mange blitt påstått å være et selvportrett av USA og amerikanere, hvordan de
ødelegger seg selv, gjerne innenfra, både bokstavelig, igjennom klonene under bakken, og
mer metaforisk, igjennom rasisme og konflikter mellom mennesker. Og akkurat som den
stadig tilbakevendende og tilstedeværende rasismen i USA, lærer man aldri av historikk, av
gjentatte tragedier, hendelser og menneskelig oppførsel, noe Us i god grad skildrer på flere
måter.

I Us opptrer for øvrig flust av typiske amerikanske popkulturelle referanser og hint, som til
konspirasjon rettet mot staten, musikk, kjendiser, tv-program, filmer, m.m., og hvor ingenting
selvsagt er tilfeldig. Disse skaper i stor grad “amerikanskheten”, og nagler historien til et
spesifikt sted, tid og setting, noe som gjør Us til en så tematisk og referanserik film på så
mange måter. Til slutt blir man sittende med vanvittig mange tanker i hodet, samtidig som
man skjønner at man nettopp har sett nok en både krevende, innholdsrik og
beundringsverdig Peele-film. Dette er egentlig en film som er så spekket, at man kan studere
den i timesvis, og stadig oppdage nye ting!

Du kan se Us på disse strømmetjenestene:

Nope

Tredjefilmen til Peele gikk tilbake og fokuserte enda mer på det direkte mystiske og
overnaturlige. I Nope (2022) er det også igjen i stor grad det amerikanske som er i fokus,
som i hest- og ranchvirksomhet, hip dialog mellom sentrale karakterer, konspirasjonsteorier,
overtro- og UFO-tematikk. Lagene, detaljene og tolkningsmulighetene er også igjen mange,
men Nope er også en særdeles vakker film, med utbredt bruk av store, voldsomme og
smellvakre bilder fra den enorme dalen hvor denne ranchen ligger. Med den anerkjente
fotografen Hoyte van Hoytema bak kamera, tilføres filmen ekstra kvaliteter med tagninger
som passer det særdeles grandiose, digre og styggvakre “monsteret” i historien perfekt.

Keke Palmer i Nope.

Nope er en historie om Otis Jr. og søsteren Emerald som blir alene om å drive den digre
Haywood Ranch etter at faren deres dør i en bisarr ulykke. En dag regner det metalldeler fra
himmelen, og han omkommer av skadene fra en mynt som går inn i hodet hans. Tilbake står
Otis og Emerald som forsøker å opprettholde familiebedriften som består av utlåning av
hester til Hollywoods filmindustri. Plutselig oppdager de en dag merkelige hendelser på
himmelen over ranchen, og setter opp kameraovervåking på eiendommen. Etter hvert skal
det vise seg at en enorm UFO-liknende skapning bor bak en sky i nærheten, og som
kommer frem i tide og utide for å spise mennesker, hester og andre levende skapninger.

Metall og skrot liker den derimot ikke, så dette spys ut igjen, og derav dødsfallet til faren
deres i starten av historien.

Denne surrealistiske og sci-fi aktige historien til tross – Nope er også et menneskelig drama,
og igjen står familiekonstellasjonen sentralt. Her handler det om overlevelse, om jobb og
arbeid, og det å livnære seg av naturen. Men er man grisk, glupsk og kødder med naturen,
biter den og slår tilbake, ja den spiser deg kanskje til og med opp, bokstavelig talt!

En av de mange storslåtte scenene i Nope.

Dette med å utnytte naturen går igjen på flere måter. Filmen starter med at en sjimpanse
skamslår skuespillere til døde i et tv-studio. En overlevende fra det samme tv-showet
forsøker senere i livet å melke penger ut av folk med et museum om showet. Han starter
også opp et utendørsshow for å “trylle” frem den store “UFOen” på himmelen. Og også Otis
og Emerald livnærer seg selv av hester, samtidig som de øyner muligheten til å tjene penger
på det “umulige fotoet” – et bilde av denne UFOen. For da kan folk endelig tro på dem, og de
kan bli rike. Dermed hyrer de inn en dyktig dokumentarfilmskaper – alt for å få tatt dette
blinkskuddet, og kanskje er de da så heldige at de kommer med på The Oprah-show?!

Peeles hyllest til eldre monster- og sci fi filmer er også påfallende, men samtidig også
moderne gjort. Det er en historie om jaget etter berømmelse, det å bli sett og beundret, om
griskhet og utnyttelse. Mye av dette speiles i at Otis og Emerald etter hvert skjønner at om
man nettopp ikke ser direkte på UFOen/monsteret, ja så blir de heller ikke spist. Lar man
være å glo, bokstavelig talt, ja så slipper man altså unna.

Du kan se Nope på disse strømmetjenestene:

Den moderne skrekkens mester

Fra 70/80-tallets slashergørr, 90-tallets parodier og humor, via 2000-tallets torturporno, til
dagens intellektuell skrekk. Jordan Peele plasserer seg inn i skrekkhistorien ved å i stor grad
tilføre utallige lag av satire, samtidskritikk, rase- og kulturtematikk, samt bake inn en form for
filmatisk spenning som ofte er knyttet opp mot det familiære og nære, hvor det trygge blir
revet bort under føttene våre, og surrealistiske elementer tilføres historiene.

Og bare for å ha sagt det klinkende klart – man er verken dum eller nødvendigvis helt fjern
om man ikke klarer å få grep om Peeles filmer sånn underveis, eller umiddelbart etter å ha
sett dem. Undertegnede hadde haugevis av spørsmål svirrende rundt i hodet etter å ha sett
samtlige filmer. Men som jo ofte er med nettopp slike gode, mangefasetterte flerlagsfilmer,
innbyr de altså til intellektuell stimulans både under og etter filmvisningen. Dette gjør at
filmene får en utvidet opplevelse og effekt – man tar dem med ut av kinosalen eller sofaen,
og funderer på ting lenge etter. Og dette er da også noe av meningen, får man tro, at Peele
ønsker å provosere og skremme, for slik å engasjere og skape debatt, eksempelvis om
hverdagsrasisme, holdning og kultur, i blant oss.

Jordan Peele er en mester i å håndtere mange lag, dimensjoner og metaforer, gjort såpass
detaljert, underfundig og imponerende skrevet og komponert, at filmene hans blir som kaker
med utallige lag. Opplevelsen for oss seere blir også derfor tilsvarende en opplevelse som
vedvarer, og ikke bare ebber ut når rulleteksten starter. Mon tro hva vår tids intellektuelle
skrekkmester har opp i ermet fremover?!