Norge 2023
Manus og regi: Mona Johanne Hoel
Skuespillere: Guri Glans, Marie Louise Tank, Henrik Rafaelsen, Jørgen Langhelle og Andreas Galtung
Sjanger: Drama
Kinopremiere: 13. januar 2023
I Mona Hoel sin nye film Natt møter vi Emma (spilt av Guri Glans), som har levd med partnervold i mange år. Natt kunne vært en action thriller, for det er en historie om vold. Men det er ikke sånn Hoel forteller historien. Fokuset er ikke på vold som sådan, men på hvorfor vi tåler den så mye bedre enn vi burde. Hva skal til for at vi gjør noe, at vi tar et oppgjør med vold i nære relasjoner og ikke bare biter tenna sammen og feier det under teppet, slik Emma i mange år har gjort?
Natt starter med en kreftdiagnose som er kommet for sent. Emma får vite at hun bare har noen måneder igjen å leve. Men det er ingen kamp mot kreft i denne filmen. Det handler kun om at barna må beskyttes fra deres voldelige far når hun dør. Fra sykehuset, det siviliserte og teknisk avanserte omsorgshjertet i byen, hvor Emma arbeider, drar hun så langt nord i landet det går an å komme. Det er så øde der at GPS-en ikke virker. Det er her den voldelige eks-en hennes Falk (Jørgen Langhelle) bor. Hun drar dit for å få ham til å underskrive på skilsmissepapirene, men det går ikke etter planen. Hun ender isteden med å få enda en grunn til å ta grep.
Filmen inngår i det Hoel kaller dekalogen, en serie på 10 filmer som tar for seg arketyper fra Salto, salmiakk og kaffe (2004) og gir dem et av de 10 bud negert. Budet som løftes frem i Natt er «du skal skille deg». Mona Hoel er kjent for å ha lagd den første og eneste sertifiserte norske dogmefilmen, Når nettene blir lange (2000). De påfølgende spillefilmene Salto, salmiakk og kaffe (2004) og Skal dere gå allerede (2020), har også mange dogme-elementer. De er filmet med håndholdt kamera, on location, uten pålagt filmmusikk, uten sminke.
Natt skiller seg fra disse filmene ved at det er mindre persongalleri, færre replikker og mindre kjas og fjas. Det er ikke noe komedie her. Resultatet er noe som oppleves som usminket, stille, ærlig, og på en måte veldig gjenkjennelig norskt. Vi puster Emma bokstavelig talt i nakken, kameraføringen er så nær. Vi er med opp i senga når hun leser for barna, i båten når de drar på badetur. Det dempede, sterke skuespillet til Guri Glans drar oss inn. Det er så sart og nært, vi kan ikke annet enn å ta historien hennes innover oss.
Teknisk sett bærer Natt noe mindre preg av å være dogmefilm, som for eksempel i de estetiske naturscenene og den utrolig stemningsskapende musikken av Nils Petter Molvær som er lagt på og gjør den dystre spenningen til å ta på. Men samtidig er den også en intim og nær samtidsfilm og i den forstand i tråd med dogmefilmenes mål. Å ikke filme vold er også i tråd med dogme-reglene.
Istedenfor at vi får se volden, får vi for det meste vite hva som har skjedd i ettertid. Dette skjer blant annet når Emma i retten. Her blir hun konfrontert med hvorfor hun ikke gjorde noe, hvorfor hun ikke beskyttet barna. Dette grepet fungerer godt, for denne anklagende stemmen fra forsvarsadvokaten er noe kvinner som er utsatt for vold blir møtt med i mange sammenhenger, stemmen som sier «Hvorfor gikk hun ikke bare?»
Emma sier at hun skjønner det er vanskelig å forstå hvordan en ressurssterk kvinne kunne la volden foregå over lang tid uten å gjøre noe. At hovedpersonen i denne filmen er ressurssterk, og at forsvarsadvokaten inntar den stigmatiserende stemmen hindrer oss i å respondere på denne måten. Vi må forholde oss til spørsmålet om hva som skal til for å få tatt et oppgjør med dette samfunnsproblemet.
Da jeg så Natt, forventet jeg systemkritikk – kritikk av barnevernet, politiet, rettsvesenet – at kvinner og barn ikke gis god nok beskyttelse mot voldelige menn. Men Emmas møte med systemet, i form av den varme politimannen Asbjørn (spilt av Henrik Rafaelsen) er positivt. Systemkritikken retter seg heller mot rollemønstre som går i arv og gjør at vi ikke blir kvitt partnervold.
Et eksempel på en slik rolle er omsorgskvinnen som bare passer på andre, men ikke seg selv. Denne omsorgskvinnen er en gjenganger i Hoel sine filmer. Vi møter først Emma på sykehuset hvor hun omsorgsfullt er opptatt av at pasientene ikke skal lide. Det viser seg at hun ikke har vært like opptatt av sin egen lidelse. Kvinnene til Hoel jobber ofte i omsorgsyrker, de lager mat, og de ender ofte opp med menn som gjør livet surt for dem. Et eksempel er Maria fra Salto, salmiakk og kaffe (2004) som blir forlatt og økonomisk ruinert av mannen sin mens hun er gravid.
En ide slike kvinner drives av er at problemene kan gå bort bare man elsker mannen nok eller riktig. Denne ideen er ikke helt ukjent for de av oss som vokste opp med «romantiske» eventyr om monstre eller bjørner som ville bli til prinser bare heltinnen elsket dem nok, som i Skjønnheten og udyret og Kvitebjørn kong Valemon.
I Hoels filmer blir disse kvinnene drevet til å ta grep. Som Maria i Salto, salmiakk og kaffe, somtil slutt sier hun nekter å være et offer og forsøker å rane en butikk. Emma blir også presset av en desperat situasjon til å ta grep. På denne måten bryter disse kvinnene ut av en passiv omsorgsrolle og tar affære. Enn så dyster og alvorsbetont filmen er, så er den i denne forstand håpefull. Den er også håpefull i Hoels vante ånd: Alt det forferdelige som skjer kommer ikke i veien for de fine øyeblikkene – hverdagsstundene med barna og venninnen Frøydis (spilt av Marie Louise Tank), samt det nye bekjentskapet med politimannen Asbjørn. Det er ikke så mange relasjoner det er plass til i denne filmen. En av dem er destruktiv. Men de andre er usedvanlig varme og fine. Som i Hoels andre filmer, finnes det også gode, omsorgsfulle menn, som, for eksempel, er på sykehuset med kvinner når de trenger dem.
Det denne filmen leverer er en upyntet, gjenkjennelig fremstilling av et av våre største problemer: Partnervold. Temaet er kanskje ikke oppløftende, men filmen kan anbefales.