Elli Müller Osborne er en stigende stjerne på den norske skuespillerhimmelen. Du har kanskje sett henne i store norske filmer som Utøya 22 Juli, Håp, Psychobitch eller Royalteen: Arvingen, men nå er hun aktuell med hovedrollen i Norges første varulvfilm, Vikingulven. Filmmagasinet intervjuet henne og varulvekspert Jan Ingar Thon i forbindelse med filmen.
Elli Müller Osborne ble født inn i en familie hvor begge foreldre jobber innen film, så det er ingen stor overraskelse at det dyktige, unge skuespillertalentet også fant veien til bransjen. Etter å ha spilt mest i drama-og-romansefilmer gjør hun nå sitt inntog i skrekksjangeren i rollen som Thale Berg i Vikingulven.
–Prosessen med denne filmen har vært veldig gøy, det har vært interessant å gå inn i rollen som Thale og å se hvordan resultatene av hvordan sminken og transformasjonen ble til slutt. Det har vært moro å få gjøre en ordentlig sjangerfilm av denne typen for første gang, forteller Elli.
-Det var fint å få jobbe med to kompiser, Kasper Antonsen og Sjur Vatne Brean (som spiller Vidar og Jonas i filmen). De er fine fyrer og gode kolleger. Vi så på manuset sammen og jeg brukte mye tid på å studere storyboardene (den tegnede, visuelle planleggingen av filmen). Siden da har jeg på en måte sett for meg filmen som en tegneserie oppi hodet mitt. Jeg elsker å tegne og lage grafisk kollasjkunst selv, som sikkert kommer fra da jeg leste mye Batman da jeg var liten.
Elli er en skuespiller som liker å utfordre seg selv og det å prøve ut nye sjangere. Hun takket raskt ja til rollen i Vikingulven da muligheten bød seg kort tid etter hun var ferdig med videregående. Hun avslørte at hun nylig har vært med i en ny humorserie, men kunne ikke avsløre tittelen eller si noe særlig mer, annet enn at det er noe hun gladelig gjøre mer av framover.
–Jeg var nettopp på en filmfestival hvor vi fikk sett mye filmer fra Europa. Der så jeg en veldig fin og viktig og vond dansk-iransk film som heter Holy Spider. Den er basert på en sann historie om en seriemorder, om hvordan samfunnet rundt ham formet ham og kvinnesynet hans. Det var et veldig viktig tema. Jeg føler at jeg har lyst til å gå mer inn i filmer med litt dype temaer. Det er fint å jobbe med et tema man brenner for, men det er også veldig gøy å gjøre noe som er i fantasiverdenen. Man kan jo gjøre begge deler. Man lever jo flere liv som skuespiller.
Ofte kan skuespiller trekke inn og benytte seg av egne personlige følelser og erfaringer i rollene sine, men på Filmmagasinets spørsmål om nettopp dette svarte Elli:
–Vet du hva? Jeg tror faktisk jeg gikk ganske vekk ifra mitt eget liv. Jeg prøvde å finne noe det er mulig å relatere seg til for alle tenåringer, uvitenheten og usikkerheten som mange føler på. Man kan jo tolke litt inn i varulvtransformasjonen og dette med forandringene man går gjennom som tenåring. Om ikke en pubertal forandring, så i hvert fall en slags utvikling man går igjennom, selv om dette rent konkret er en spennende skrekkfilm om en varulv.
Elli hadde ikke så mye forhold til varulver og varulvfilmer før denne rollen, men i ungdomstiden hennes var Twilight-sagaen veldig populær. Hun så filmene sammen med venninner og synes de var romantiske og vakre. Varulvene i disse filmene glorifiseres til en viss grad, men allerede før dette hadde hun et visst drag mot skumle skapninger og mørke skoger.
–Jeg husker veldig godt at da jeg var veldig liten elsket jeg å skrive små historier. Jeg lekte med tanken på å lage min egen film da jeg var rundt ti år. Jeg skrev en kjempelang fantasihistorie om en jente som bor ute i skogen. Jeg husker ikke alle detaljene, men det var en av de første ideene mine knyttet til film på måte. Det var en slags vampyr-og-varulvskrekkfilm i ensom, dyster norsk skog. Det er nesten så jeg føler jeg «manifesterte» rollen i Vikingulven…hehe.
Varulven i Vikingulven ser veldig bra ut og er laget med god CGI, men slettes ikke alle effektene i filmen er CGI. Jim Udenberg fra Imaginarium FX, som er spesialist i praktisk sminke, ble hyret inn for å jobbe med transformasjonen fra menneske til ulv og stadiene imellom.
–Jeg klarer liksom ikke helt å si hvor lang tid det tok med sminken. Jeg sonet ut veldig mye av tiden og mediterte litt. Det var veldig gøy å se hele utviklingen, fra vanlig hud til ekstra lag med syntetisk hud utenpå. De påfører dem med en liten kost og flikker alkoholmaling på den falske huden for å lage teksturer. Det var masse små detaljer jeg syns var interessante å observere. Transformasjonen kommer jo innenfra og ut, så man må forestille seg hvordan det kan se ut.
I filmen gjennomgår hovedkarakteren Thale en gradvis transformasjon fra menneske til ulv etter hun blir blitt av en annen varulv og blir smittet. Til slutt kommer den store, endelige transformasjonen hvor Thale antar fullstendig ulveform. Transformasjonscenene er ofte et punkt hvor mange varulvfilmer klarer å tråkke i baret, men Vikingulven gjennomførte sine scener med stil.
-Det var viktig at nesen min ikke skulle bli for rosa, da ville jeg jo sett ut som en teddybjørn. Det var skikkelig gøy. Jeg husker jeg så litt ut som en valp i begynnelsen, eller litt som Simba fra Løvenes Konge flirer Elli.
I forbindelse med filmen lærte Elli seg en del tegnspråk, ettersom Thales søster Jenny (spilt av Mia Fosshaug Laubacher) er døv. De mest gripende scenene i filmen utspiller seg mellom Thale og lillesøsteren, som har et helt spesielt forhold til hverandre. Elli skryter voldsomt av medskuespilleren:
–Mia er jo helt fantastisk, hun er et naturtalent og jeg gleder meg til å se hennes videreutvikling i filmbransjen. Hun var hjelpen min på sett, særlig hvis jeg hadde spørsmål om tegn.
Fremover kan vi se Elli på Netflix i Royalteen: Prinsesse Margrethe, hvor de går mer i dybden i Prinsesse Margrethes liv og man får vite mer om hva som skjer bak lukkede gardiner. Hun skal også snart spille i et teaterstykke på Brageteateret.
–Det er alltid litt nervepirrende når nye ting skal komme ut, men jeg er veldig stolt og jeg håper at folk løper på kino og ser Vikingulven nå!
VARULVMYTEN
Alle har hørt om varulver og har kanskje sett en varulvfilm, men de fleste har nok lite kjennskap til opprinnelsen til disse hårete, mytiske hybridskapningene. For å finne ut mer om dette kontaktet Filmmagasinet varulvekspert Jan Ingar Thon. Han er journalist, forfatter og foredragsholder, med bakgrunn innen arkeologi og religionshistorie. På Filmmagasinets spørsmål om hvordan man blir en varulvekspert svarte Jan Ingar:
-For å være helt ærlig er ikke konkurransen så veldig hard i Norge, det er ikke så mange om beinet. Betegnelsen kommer av at jeg i 2006 skrev en fagbok, en populærhistorisk og populærvitenskapelig bok som heter «Varulver, blodtørstige menneskedyr og hårete filmhelter». Den gjorde det ganske bra for en såpass sær bok, og jeg ble intervjuet masse på TV, radio og i aviser i ettertid. Jeg har også skrevet en del artikler og holdt masse foredrag om varulver. Derfor kalles jeg ofte varulvekspert.
-Interessen for varulver begynte da jeg var veldig liten. Jeg så en del varulvfilmer som gutt. Jeg husker at The Wolf Man gikk på TV da den kom og den gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg vokste opp i midt i skauen i Askim, Indre Østfold. Det er kanskje derfor jeg syns at varulven var en mer troverdig skrekkskikkelse enn f.eks. vampyrer og zombier, jeg kunne forestille meg at det finnes mye rart ut i skauen enn det vi vet om.
VIKINGULVEN
-Hvis jeg selv skulle laget en varulvfilm ville jeg nok brukt mange av de samme elementene de brukte i Vikingulven, det var derfor jeg likte den så godt. Blant annet spiller de ganske sterkt på det emosjonelle, følelsesmessig og det litt tragiske elementet ved personen. Forholdet mellom de to søstrene syns var innmari fint skildra.
-Filmen er ikke bare en norsk, blass kopi av en utenlandsk film, men viser et typisk og troverdig norsk bygdemiljø, uten å latterliggjøre det. Jeg kommer fra Askim og må si at jeg kjente meg veldig igjen i den ungdomskulturen som skildres. Jeg liker at de trekker inn litt av rovdyrdebatten og ulver også. Vikingulven har klart å gjøre noe som få norske regissører eller filmskapere klarer, nemlig å lage en film som er skikkelig norsk.
VARULVMYTEN I VIRKELIGHETEN OG PÅ FILM
-I boka mi prøvde jeg å komme meg helt tilbake til starten, for å finne ut hvor troen på varulver kommer fra. Jeg tok med alt om populærkultur, tv-serier og varulvfilmer, samt mer seriøs forskning. Det virker som om troen på varulver er knyttet til om forholdet mellom mennesker og dyr, og grenseoverskridelser mellom disse. Dette er noe som har vært veldig tabubelagt, men som kan være noe av grunnen til at varulven kanskje har vært den fremste skrekkskikkelsen i flere titusener av år.
-De eldste varulvavbildningene er ca. 30 000 år gamle, fra steinalderen. Da ble forvandlingen fra menneske til dyr ikke nødvendigvis sett som noe negativ eller uhyggelig, da man trodde at dette var noe sjamanene gjorde. I norrøn tro var Odin sjamanguden, han forandret form for å hjelpe folket sitt. F.eks gjennom å ta fugleform for fly rundt i verden for å samle kunnskap. Grensene mellom dyr og mennesker var uklare. Jeg tror ikke frykten for rovdyr var like sterk i tidlige jeger-og sankerkulturer.
-Et enormt paradigmeskifte kom for 4000-6000 år siden, da mennesket gikk over til jordbruk. Da byttet man ut et fritt, men risikabelt liv som jeger og samler, med et mer bundet liv organisert rundt klokka og årstidene. Man måtte opp og melke kuer, ut å høste inn avlinger. Rovdyrene man hadde sett på med skrekkblandet respekt og beundring ble plutselig sett på som en fiende, som var ute etter husdyrene dine. Man finner også dette nedfelt i bibelske tekster hvor rovdyr som ulv og bjørn brukes som symboler på samfunnstrusler og livet i byer. Rovdyrene var altså ikke bare skremmende og farlig, men også demoniske og djevelske, da blir selvfølgelig mennesker som forvandler seg til dyr oppfattet på samme måte.
–I norrøne tider trodde krigere som kledde seg i bjørneskinn (berserkere) og i ulveskinn (ulfhednar) at de på den måten kunne ta del i kreftene til store, sterke rovdyr. Vikingssamfunnet var et jordbrukssamfunn, men også et samfunn med stor beundring for det krigerske. Disse krigerne kledd i dyreskinn var elitesoldater, ville og livsfarlig menn det var godt å ha på sin side et slag.
-I Europa rundt 1400 til 1600-tallet, trodde man ikke alltid at varulven forandret skikkelse og ble til ulv, men at mennesket gjennomgikk en delvis forvandling og fikk en mer dyrisk natur. Folk man mistenkte for å være varulver ble stilt for retten, dømt og ofte brent. Man så ikke varulven som et ulykkelig offer eller som syk, men som onde personer som hadde inngått en pakt med djevelen for å få evnen til å forvandle seg fra mennesker til dyr, ofte ved hjelp av en eller annen form for magisk salve, olje eller belte.
LYKANTROPI
-Varulver omtales ofte som lykantroper (fra greske «lukos» som betyr ulv og «anthropos» som betyr menneske) Ordet betyr ulve-menneske, men ordet lykantrop brukes ofte også om andre typer vardyr. Det finnes myter om hamskiftere og vardyr i veldig mange kulturer. I antikkens Hellas finner vi til og med referanser til boviantroper, altså varkuer. Troen på varulver var mest utbredt på det europeiske kontinentet. I Skandinavia var bjørnen det store farlige rovdyret, derfor finnes en del forestillinger om varbjørner i Nord-Europa og i Russland og Baltikum. I Polynesia har man forestillinger om menneskehaier, i Sentral-Afrika Leopardmenn og Nord-Amerikanske indianere har myter om såkalte «skinwalkers». Både gresk og norrøn mytologi er full av hamskiftere av alle slag.
-I filmer blir ofte blir lykantropi fremstilt som en slags smittsom sykdom. Blir du bitt av en varulv, så vil du bli en varulv selv, noen ganger kan man bli varulv gjennom en forbannelse. Denne forestillingen om lykantropi som smittsomt eller resultat av en forbannelse er, ikke utelukkende, men hovedsakelig en filmtrope. Dette med sykdom, fullmåne og sølvkuler er relativt nye ideer innen varulvtradisjonen. Det finnes noen eldre kilder som nevner noen av disse tingene, men de har ikke vært veldig fremtredende opp gjennom historien. Sannsynligvis har mange av de varulvtropene vi kjenner den dag i dag sitt utspring i Hollywood på 1920-tallet, men varulvmyten er en levende tradisjon som fortsatt er under utvikling nå.
FILMANBEFALINGER
Filmmagasinet ba Jan Ingar komme med anbefalinger av noen gode varulvfilmer:
Company of Wolves (1984) -En av mine favorittfilmer, en innmari kul film som spiller mye på mytene og legendene rundt varulvene. Den er full av stemning og eventyratmosfære, litt Hans og Grete møter Brødrene Grimm, men samtidig ganske freudiansk, med mye undertrykt seksualitet. Spesialeffektene, som var et trekkplaster for denne filmen, var veldig bra for tiden i 1985, men kan se litt dårlige ut i dag.
An American Werewolf in London (1981) -Dette er en film man ikke kan komme utenom når man snakker om varulvfilmer. Dette var den store trendsetteren, som satte standarden for nesten alle varulvfilmer siden. Man ser ekkoet av den i veldig mange nyere filmer i sjangeren. Den klarer å kombinere det humoristiske med det tragiske og skumle og litt sexy. Den har alle elementene en varulvfilm bør ha. Den er knallbra!
Cat People (1942) -Også en av mine store favoritter. Det finnes nyinnspillinger av denne filmen, men originalen er definitivt best. Dette er ikke egentlig en varulvfilm, men heller en lykantropfilm, hvor mennesker forvandles til store kattedyr i stedet for ulv. Filmen handler om en ung, meget vakker kvinne fra Serbia, fra en landsby som det hviler en grusom forbannelse over. Den er også litt ambivalent, er det egentlig snakk om lykantropi, eller innbilning, fantasi og sinnssykdom? Menneskeliv går utvilsomt tapt, men er det fordi hovedpersonen forvandler seg til et kattedyr, eller fordi hun klikker og dreper folk?
Romasanta (2004) -En spansk varulvfilm ikke så mange har hørt om. Den bygger på en virkelig historie om Romasanta, en spansk seriemorder som levde på midten av 1800-tallet. Han påsto at han var en ulv og ble undersøkt av datidas psykologer og frenologer, som intervjuet ham og målte hodet hans for å finne ut om han hadde trekk som kunne avsløre ham som lykantrop.
Wer (2013) -En amerikansk-fransk samproduksjon, en lavbudsjettfilm hvor de har vært veldig kreative i stedet for å fleske på med spesialeffekter og stjerneskuespillere. Filmen har en del «found footage» og kombinerer mockumentary med vanlig drama. Den er filmet med håndholdt kamera som gir den et autentisk, rått og røft preg.