Oppfølgeren til det umåtelig populære, prisvinnende og vellykkede actionspetakkelet Mad Max: Fury Road er mye av det samme som sist. I det som er forhistorien til rollefiguren Furiosa, har regissør George Miller pøst på med enda mer godbiter og sekvenser.
Tilbake i 2015 ga Miller verden en så heftig actionfilm at mange satt igjen med hakeslepp. Hans bruk av ekte locations, kjøretøy, stunts og actionscener, ga Fury Road den røffe og imponerende visuelle stilen og bød dermed på suggerende film som få andre gjør. Når han nå forteller forhistorien til Furiosa, forrige gang spilt av Charlize Theron, har han satt Anya Taylor-Joy i rollen som den litt yngre Furiosa.
I den første del av filmen følger vi imidlertid den kommende heltinnen som barn og ungdom, her spilt av Alyla Browne. Hvorvidt valget av den ellers så dyktige Taylor-Joy som voksen-Furiosa var det riktige, skal ikke undertegnede si så mye om, men Joy og Theron er liksom hakket for ulike til at det funker helt optimalt. Gradvise overganger med digital sminke (og stemmeblanding?) hjelper liksom ikke voldsomt på det faktum at disse to er helt forskjellige både i høyde, kroppsfasong og ikke minst ansiktstrekk.
Men likevel… Historien denne gang er igjen i all hovedsak den om kampene om ressursene. I en postapokalyptisk ørkenverden, er særlig små og eksklusive grønne oaser, vann, olje og gass, samt ikke minst fødedyktige kvinner, elementer som det krangles og kjempes noe voldsomt om. Flere fraksjoner og leire kjemper mot hverandre, og når den unge Furiosa en dag plutselig blir tatt til fange av Dr. Dementus, lederen for et av disse samfunnene, starter en helt ny vei og verden i livet hennes.
Dementus spilles forøvrig av Chris Hemsworth som gjør et forsøk på en litt småkomisk stormannsgal fyr, hvis utseende etter hvert begynner å likne på hans Marvel-karakter Thor, med rød “kappe”, sleik og tilhørende fremtoning, noe som selvsagt er bevisst gjort, dog av merkelige og uante årsaker. Det føles egentlig mest litt teit, som en slags halvveis feilslått fanservice, for øvrig malplassert i dette universet.
Da er det bedre med det visuelle, lyden, musikken, de heidundrende velkomponerte og storslagne actionsekvensene som denne gang både føles flere, og enda mer oppfinnsomme. Og dette bringer oss over på en annen litt smått “negativ” side ved filmen, nemlig at det denne gang tydelig er brukt langt mer CGI, grønnskjerm og effekter enn forrige gang. Resultatet blir eksempelvis i starten halvdårlige tablåer og baktepper som åpenlyst er gjort i et studio, og videre utover i filmen actionsekvenser som tråkker over realismegrensene så det holder, slik at man i hvert fall ser og skjønner at disse er gjort digitalt.
Litt slik som Fast & Furious-franchisen også har gått mer og mer over i det totalt overdrevne og digitale, i en filmserie som startet så knallbra med nærmest ren, pur, god gammeldags ekte action og stunts, ja slik preges også Furiosa… dessverre litt for mye av falskhet som gjorde seg bedre med sitt fravær i forrige film. Det er selvsagt en blanding i begge filmene, men i denne runden blir det altså langt mer tydelig at Miller har falt mer for CGI-fristelsene. Historien og narrativet er dessuten langt mer oppstykket denne gang, og den suggerende kraften i de lange, monumentale scenene fra Fury Road kuttes dermed ned til mange flere fraksjonsscener. Effekten er både tidvis slitsom for hjerne, ører og øyne, samt tar bort noe av nerven her og der.
Men altså… dette er fremdeles one hell of a ride, hvor man skal passe seg for å bli for blasert og ikke bli imponert lenger heller, for dette er virkelig en oppvisning i hva filmmediet er i stand til! George Miller kan i stor grad slik sies å ha gjort det igjen, men hvor noe av den ekstasefrembringende effekten forrige film frembrakte, i hvert fall for undertegnede, ikke var like sterkt til stede denne gang. Kanskje er dette et vanlig fenomen, det å skulle forsøke å hoppe etter sin egen forrige supersuksess. Det kan jo ikke være enkelt. Men rett skal altså være rett – Furiosa – A Mad Max Saga er stort sett like fullt heidundrende actionunderholdning av aller, aller beste sort.
