Den fransk-malisiske regissøren Ladj Ly bygger videre på suksessen fra sin kritikerroste, Oscar-nominerte film Les Misérables fra 2019 med sitt nyeste verk, Les Indésirables – på norsk De uønskede. I dette dramaet tar han oss med til Batiment 5, et forfallent offentlig boligprosjekt, hvor han prøver å male et kraftfullt bilde av sosial urettferdighet, politisk manipulasjon og kampen for medborgerskap.
I De uønskedes midtpunkt møter vi den nyutnevnte borgermesteren og barnelegen Pierre (Alexis Manenti), som forsøker å finne balansen mellom sine profesjonelle forpliktelser, utfordringene i lokalsamfunnet og sine egne personlige ambisjoner. Hans kamp for å bevare sin politiske posisjon mens han navigerer mellom komplekse sosiale problemer og sitt eget ego, danner kjernen i filmens konflikt.
Pierre står overfor en konstant utfordring i å håndtere de presserende behovene til innbyggerne i Batiment 5, samtidig som han prøver å fremme sin egen karriere og politiske agenda, og samtidig ivareta partiets ønsker. Partiet forsøker å unngå en korrupsjonsskandale som henger over varaordføreren Roger Roche (Steve Tientcheu). Roger er en av de mest interessante rollefigurene i filmen, fordi han innerst inne forstår kampen til innbyggerne, men likevel ender opp som en slags «servicebikkje» for de som har makten. Det ville vært verdifullt om Ladj Ly hadde utdypet utviklingen av Rogers tragiske yrkesidentitet, noe som kunne gitt et enda dypere innblikk i hans komplekse situasjon.
På den andre siden av denne konflikten står Haby (Anta Diaw), en lokal aktivist og president for boligforeningens beboerforening. Hun jobber utrettelig for å forbedre levekårene for sine naboer, og hennes besluttsomhet og medmenneskelighet gjør henne til Pierres motpol og til lokalmiljøets helt. Deres skjebner veves sammen når Haby utfordrer Pierre på hans politiske beslutninger, spesielt de som påvirker de mest sårbare i samfunnet.
Gjennom skarpe og engasjerende scener utforsker Ladj Ly disse to rollefigurene som symboler på de større politiske kreftene som definerer samfunnets nåtid. Pierre og Habys konflikt er fylt med spenning og viser tydelig de grunnleggende uoverensstemmelsene mellom politisk makt og samfunnsansvar. Ly skildrer hvordan Pierre, med sin privilegerte bakgrunn og politiske ambisjoner, ofte er ute av stand til å forstå og håndtere de reelle behovene og utfordringene til innbyggerne i Batiment 5.
Batiment 5 er et forfallent offentlig boligprosjekt som er preget av forsømmelse og politisk apati. Bygningen er i en så dårlig forfatning at selv grunnleggende fasiliteter, som heisen, ikke fungerer. Dette tvinger beboerne til å bære kister ned trapper under begravelser, noe som setter tonen for filmens skildring av hverdagslivets utfordringer. Bygningen fungerer som et mikro-kosmos for de sosiale og politiske problemene som karakteriserer marginaliserte samfunn. Den er et tydelig symbol på statlig svikt og politisk forsømmelse, og representerer de kollektive kampene til samfunnets mest sårbare.
På den ene siden fører mangel på samfunnsansvar og medmenneskelighet fra myndighetenes side til håpløshet og desperasjon. På den andre siden bidrar manglende samfunnskunnskap blant de mest sårbare til at de ofte ender opp i en blindgate. Selv om Haby gjør sitt beste for å hjelpe innbyggerne, ser vi stadig eksempler på manglende samfunnskunnskap og desperate valg. Blant annet driver noen innbyggere med restaurant- og cateringvirksomhet fra hjemmet, noe som fører til uegnete boforhold og til slutt en omfattende brann på grunn av ulovlig kjøkkenarbeid. Dette eksempelet illustrerer de alvorlige konsekvensene av kombinasjonen av myndighetenes svikt og innbyggernes manglende kunnskap om samfunnets regler og sikkerhetskrav, men filmen er bygget slik at det er uklart om Ladj Ly selv er bevisst på sammenhengen.
De uønskede viser hvordan den uheldige kombinasjonen av statlig svikt, politisk manipulasjon og mangel på ekte engasjement for innbyggernes velferd kan føre til voldelige sammenstøt. Å oppnå reell forandring blir tvilsomt, om det i det hele tatt er mulig, innenfor de eksisterende politiske strukturene. Ladj Ly bruker Pierre og Haby som representanter for de forskjellige sidene av denne konflikten. Gjennom deres interaksjoner og de utfordringene de står overfor, blir seerne tvunget til å konfrontere de vanskelige spørsmålene om rettferdighet, makt og ansvar i samfunnet. Filmen oppmuntrer til en dypere forståelse av de strukturelle undertrykkelsene som bidrar til sosial urettferdighet, og den utfordrer publikum til å tenke kritisk over hvordan vi som samfunn kan arbeide mot en mer rettferdig og medmenneskelig fremtid.
I denne filmen studerer Ladj Ly strukturell vold og dens ringvirkninger, der Pierres politiske ambisjoner kolliderer med Habys moralske forpliktelse. Men for et klarere bilde, må vi snakke om to like viktige figurer, Nathalie Forgess (Aurelia Petit), kona til Pierre, og Blaz (Aristote Luyindula), vennen til Haby. Nathalie og Blaz tilhører ulike samfunnsklasser, men deres frustrasjon får likevel lik utvei. Nathalie, som er imot mannens politiske ambisjoner, begynner etter hvert å kreve at han skal holde politiske dilemmaer utenfor hjemmet, slik at familien ikke lenger blir et sted for å ventilere. Blaz, som har mistet håpet, forstår heller ikke betydningen av medborgerlige tiltak, og det eneste språket han føler seg hjemme i, er å tenne plakater og gå til åpen konfrontasjon.
Denne dynamikken mellom rollefigurene illustrerer hvordan ulike sosiale og økonomiske bakgrunner kan føre til lignende følelser av frustrasjon og fortvilelse, men med forskjellige uttrykk og konsekvenser. Gjennom disse karakterene viser Ly hvordan samfunnets mangler påvirker individer på tvers av klasseskillene, og hvordan deres reaksjoner på disse utfordringene kan bidra til generell sosial uro.
Selv om filmen har skarpe sosiale kommentarer, svimlende kameraarbeid og flere lag med politiske aspekter, kan man likevel savne dybden i utforskningen av temaene, noe som kan gi en følelse av ufullstendighet. Filmens historiske kommentarer om integrering er til tider overfladiske og ensidige. Spesielt problematisk er framstillingen av muslimer som absolutte ofre, mens maktinnehavere beskyldes for forskjellsbehandling av kristne flyktninger. Dette kan virke som et umodent trekk av regissøren, som faktisk delvis kan vekke assosiasjoner til konservativ propaganda mot Vesten. Inkludering og integrasjon er langt mer komplekse temaer enn det Ladj Ly presenterer, og filmen kunne tjent på en mer nyansert tilnærming til disse problemstillingene. Som filmen er nå, kan den virke delvis mot sin hensikt, særlig for dem som ikke er kjent med feltet.
Samlet sett er De uønskede likevel en kraftfull film som belyser viktige sosiale og politiske problemstillinger gjennom en gripende og visuelt imponerende fortelling. Den fungerer som en sterk påminnelse om utfordringene som møter marginaliserte samfunn, og deres utrettelige kamp for rettferdighet og verdighet.
