Filmeventyret fortsetter på Prinsen Kinosenter i Trondheim. På dag to av Kosmorama så vår anmelder Lars Asbjørn spansk drama, svensk musikkdokumentar og britisk dukkeskrekk. Her er tre minianmeldelser.
Close Your Eyes
Victor Erice, den 83-årige spanske auteuren er tilbake med et nytt gripende drama, over 30 år siden sist.Det er flere tiår siden skuespilleren Julio Arenas (spilt av Jose Coronado) forsvant på mystisk vis midt under en filminnspilling. Regissøren av filmen, Miguel (spilt av Manolo Solo), blir invitert på et TV-program for å snakke om mysteriet, noe som vekker minner i ham og en lyst til å komme til bunns i hva som egentlig skjedde.
Men dette er ingen neglebitende krim, men heller et drama om tap og savn. Miguel går på en reise som ikke bare handler om å finne en forsvunnet venn og kollega, men også om å finne seg selv etter et langt liv preget av ulike uheldige hendelser.
Man føler definitivt lengden på filmen, den er ikke mange minuttene unna å være tre timer lang. Samtidig gjør ikke det så mye. Faktisk, så styrker det det forsiktige dramaet, hver scene lar seg marinere, og de tillater seeren å virkelig ta inn dramaet rundt det hele. Filmen er en del av programserien «mennesker imellom» på Kosmorama. «Filmer om det varme og såre, fellesskapet og ensomheten, det dysfunksjonelle og herlige i møter mellom mennesker» som de beskriver det. Det kunne ikke passet bedre til en film som Close Your Eyes .
Dette er utvilsomt den mest unike filmen jeg har sett på festivalen til nå, og skulle i grunn ha fordøyd den enda mer før jeg tok til tastaturet. Det er mye å tak i her, og jeg liker den veldig, veldig godt.
Somliga går med trasiga skor
Cornelis Vreeswijk, Sveriges store trubadur portretteres i en fin, men noe gjennomsnittlig dokumentar.
Filmen går innom hans største bragder og verste nedturer, og tar i bruk et enormt arkiv av bilder, videoer, og intervjuer, noe aldri hørt eller sett før nå. Heldigvis unngår filmen å være pur heltedyrking og tørr å gå innom de mer problematiske sidene ved Vreeswijk. Jeg kommer ikke på noe konkret som ikke funker med filmen – den sitter bare ikke så lenge i deg før den er ute av tankene igjen. Høydepunktet er naturligvis selve musikken, man blir sittende å rokke med foten og nikke i takt igjennom hele spilletiden.
Filmen finner ikke opp hjulet på ny, men det behøver den jo i og for seg ikke gjøre heller. Den har litt sånn «sett-på-søndags-formidag-med-mamma-på-Viaplay-stemning». Og det liker vi.
Somliga går med trasiga skor har ordinær kinopremiere 26.04.
Stopmotion
Creepy. Groteskt. Kreativt. Nifst. Ja takk.
Ella (spilt av Aisling Franciosi) er en ambisiøs dukkefilmskaper og datter av en anerkjent regissør (Stella Gonet). Sammen skal de lage et siste verk før moren dør. Moren blir hasteinnlagt på sykehus og Ella begynner på et eget prosjekt sammen med en skummel jenteunge med fletter (spilt av Caoilinn Springall) som bor i blokka.. eller kanskje i Ellas eget hode.
Psykologisk skrekk kan være slitsomt i lengden, men Stopmotion føler jeg traff godt. Her er det mye deilig og skrekkelig atmosfære, og ikke minst mange heftige animasjonssekvenser som det gjerne skulle vært flere av. Regissør Robert Morgan har laget en rekke animerte kortfilmer fra tidligere av, også de med like heslige dukker, og kan godt kunsten av ekkel bildebruk. Selve handlingen derimot er ikke særlig nyansert.
Som en selverklært skrekkfilm-connoisseur føltes det veldig digg å bli oppriktig skremt av noe i en film, det begynner å bli en stund siden sist. Her var det flere ganger hvor gåsehuden gikk opp etter kinnene på meg, og én scene mot slutten var faktisk så grafisk at jeg måtte vugge i kinosetet med armene i kryss en stund.
Dette er en god skrekkfilm, men kan se for meg at den ikke er for alle. Jeg liker stemningen den etablerer og de genuint skumle øyeblikkene. Fett!