Kosmorama
Mats Steen døde av den sjeldne muskelsykdommen Duchennes når han bare var 25 år gammel. Han var en ivrig gamer og brukte store deler av sitt liv i Azeroth, den fiksjonelle verdenen i World of Warcraft. Først etter hans bortgang forstod foreldrene hvor viktig denne verdenen hadde vært, og hvor stort nettverk han egentlig hadde .
For i Azeroth gikk Mats under et annet navn, Ibelin Redmoore, og der kunne han leve uten å forholde seg til rullestolen han satt i gjennom store deler av livet. Regissør Benjamin Ree har laget en gripende dokumentar som skapte rungende snufsing i kinosalen.
Filmen er todelt. I den første delen legges det vekt på familiefotografier og videoer. Vi blir fortalt om oppveksten og den vanskelige tiden å passe inn sammen med sine jevnaldrede. For Mats hadde visst ikke så mange venner, og var stort sett hjemme når det ikke var skole. Så snart han var ferdig med skolegangen flyttet han inn i kjellerleiligheten i familiehuset, og isolerte seg tilsynelatende enda mer. Det er her filmen går fra å være en nokså tradisjonell dokumentar til å bli noe ganske unikt. Regissør Ree og teamet hans har nemlig benyttet seg av spillets modeller og mekanikker, og animert mange av de viktige interaksjonene han hadde i spillet. I denne fiktive verdenen opplevde han mye han ellers ikke hadde kunnet. Det er veldig effektivt med å ha med den animerte verdenen, og tror ikke filmen hadde fungert like bra uten den.
Filmen er på sitt beste når vi hører Mats i sine egne ord, gjennom utdrag fra bloggen han skrev mot slutten av sitt liv, Musings of Life. Det er via denne bloggen vi blir ordentlig kjent med han som individ med både kloke, såre og tidvise morsomme utsagn om livet sitt og om det er meningsfult eller ei.
Ibelin viser styrken som ligger i et online spillsamfunn, og jeg vil tro den kan være en øyeåpner for eldre som kanskje ikke er så kjent med denne typen sosialisering. Vi får blant annet vite hvordan Ibelin via spillet hjalp en mor forstå og skape sterkere bånd med sønnen sin, og hvordan han hjalp en venninne med å komme ut av en depresjon og komme i god dialog med foreldrene sine. Vi får også innblikk i kjærlighetslivet til Ibelin, for dette var også noe Mats fikk kjenne på uten at foreldren var klar over det. Filmen kunne gjerne hatt med enda flere av nettvennene hans, men det er virkelig rørende å se disse erindringene om han.
Ibelin er en meget fin og sår skildring av et liv som endte for kort. Dette var den tredje utsolgte visningen av Ibelin på Kosmorama filmfestival. Jeg har ingen tvil om at den vil fortsette å trekke til seg store mengder folk når den nå blir premiereklar rundt om i landet. Det fortjener den.
