Damsel er en ny film produsert av Netflix, med Millie Bobbie Brown som vår “jomfru i nød”, adelsjenta Elodie. Hun er giftet bort til en staselig prins i et enda mer staselig kongerike, og bryllupet kan ikke skje fort nok. Men seremonien viser seg å være en del av et skremmende rituale, og hvem andre enn vår heltinne er det som er offeret selv? Hun kastes inn i et farlig mørke, hvor noe stort, mørkt og farlig venter på å jafse henne i seg.
Elodie bor med sin far Lord Bayford (Ray Winstone), stemor Lady Bayford (Angela Bassett) og lillesøster (Brooke Carter) i et lutfattig kongerike. Folket sulter, og jentene må til og med selv bidra til folkets overlevelse, og er ikke stort rikere enn den gjengse bonden. Men det kommer en redning! Fra et annet kongerike langt unna er det en annen kongefamilie som vil knyte bånd. De har en gifteklar sønn, Prins Henry (Nick Robinson), og de vil nettopp ha Elodie som hans utvalgte. Elodie er ikke veldig gira på å gifte seg, men hun er også villig til å “ofre” seg for folkets beste, for dette giftemålet kommer naturlig nok til å bringe hennes familie en svimlende sum med penger. Men Elodie vet ikke ennå ikke hvor stort hennes offer faktisk kommer til å bli.
RegissørJuan Carlos Fresnadillo har en relativt kort CV (til Hollywood å være), men har den kjente 28 weeks later (2007, oppfølgeren til 28 days later, fra 2002) under regissør- og screenplaybeltet. Manusforfattervalget er noe mer interessant. Gitt at denne filmen kommer ut 8. mars, med en åpenbart lett feministisk tvist på gamle eventyr hvor kvinnekarakterene som regel er objektlignende roller som bare skal reddes eller vinnes, har Netflix valgt Dan Mazeau, hvis tidligere kreditteringer kun inneholder de übermacho filmene Wrath of the Titans (2012) og Fast X (2023). Dette i seg selv er selvsagt ikke noe problem. Ingen filmer skal reserveres til bestemte typer regissører. Men jeg må få påstå, det synes at det er en fyr som kun har jobbet med noe enkle “dick flicks” (motsatsen til “chick flicks”) prøver seg på lett feministisk action-fantasy.
Damsel er nok mest laget for unge fantasy-fans, spesielt med tanke på den nevnte tvisten filmen gjør på den eldgamle formelen på en “damsel in distress”, eller “jomfru i nød”, men tar det i en ny retning. Det skal filmen ha, selv om jeg har sett en god dose med “ujomfruete jomfruer” på film, så har jeg personlig aldri sett dette plotet før. Jeg heier alltid på nye historier som kommer ut fra Hollywood, fremfor å bare fokusere på remakes og reboots og hva annet de kan putte “re-” på. Starten på filmen er voldsomt klisjéfylt, og det er nok med vilje. Men jeg merker fort at jeg ikke helt enser hvor grensen går mellom referanse, tvist på klisjéer og seriøs tone.
Vårt første møte med Elodie er når hun står ute i slitne arbeidsklær og, med et demonstrativt stønn, hogger ved, som En Av Folket. Jeg klarer ikke la være å flire når hun i en scene kort tid etterpå snur seg mot Angela Bassett med en bekymret mine og, i fullt alvor, uttaler spørrende “Stepmother?”. Kanskje jeg ikke kjenner godt nok til middelaldersk etikette blant Lorder og Ladyer, og jeg ser at forsøket er å demonstrere en viss avstand mellom Elodie og hennes stemor, men det fremstår som litt komisk.
Scenografien er fin, den viser en ekstrem kontrast mellom de to rikene, med grått og trist versus grønt, fordig og gullbelagt. Vi ser også videre en del flotte kostymer, delvis fantasy, delvis historiske. Giftemålet skjer dagen etter ankomst, og Elodie blir deretter tatt med til et fjell hvor Del 2 av giftemålet skal foregå. Det er herfra Millie Bobbie Brown skal skinne (eller kanskje rettere sagt, få gjennomgå) og bære mesteparten av filmen på sine skuldre. Del 2 av giftemålet innebærer nemlig at Elodie selv er en ofring, til en mørk og farlig trussel som hviler dypt inne i fjellet. Og ja, det er klart det er en diger, farlig ildsprutende drage!
Skuespillerprestasjonene er muligens ikke Oscar-verdige, men de fungerer fint. Jeg liker godt Robin Wrights stramme og nedlatende personlighet som dronningen, og med en kongelig kjølighet og et stivt smil. Det er nærmest hun alene som driver plotet fremover i starten, da alt geleides og ledes av henne. Angela Bassett har ikke mye tid på skjermen, men jeg må gi henne ros for hennes tolkning av rollen. Hun vet godt hva slags film hun er i. Hun er er en varm og god stemor, og litt innpåsliten. Hun sukker litt ekstra høyt hver gang noe skjer som hun ikke liker (barn, nå MÅ, dere oppføre dere og gi et godt inntrykk!) har en nesten litt teatralsk måte å prate på, og smiler nervøst hver gang hun vil gi et godt inntrykk. Hun spiller rollen godt som ydmyk “inntrenger”, altså en som ble født blant folket, men giftet seg inn i høystatus.
Så kommer vi til den gøyale delen, hvor Elodie må kjempe for sitt liv mot vår antagonist. Millie Bobbie Brown skinner best i de mest intense scenene i filmen. Jeg tror virkelig på at hun sliter, at hun kjenner smerte og redselen hennes for de intense situasjonene hun havner i. Og det er ikke lite å komme seg vekk fra en diger ildsprutende drage. Og forøvrig, dragen kan snakke, og stemmeskuespilleren er ingen ringere enn kvinnen med en av tidenes mest fantastiske sigarettstemmer, Shohreh Aghdashloo (kjent fra bl.a. Arcane og Renfield). Det gir et vink til den hyllede rollen Benedict Cumberbatch gjorde som Smaug i Hobbiten. Stemmevalget er ypperlig og jeg fryder meg hver gang hun snakker. Tilbake til Brown, så ser jeg for meg at hennes fremtidige spesialitet kan ligge som actionheltinne, og som et badass forbilde for unge jenter. Hun er litt uslepen og litt overspillende i mer nedpå scener, jeg ser en skuespiller, ikke en karakter. Brown er generelt forfulgt av litt ensformige Girl Boss-roller, men dette kan lett utvikle seg. Kanskje ser vi henne som en fremtidig Lara Croft?
Det må nesten nevnes; navn er forøvrig visst ikke så viktige i denne filmen (er ikke fantasyfortellinger vanligvis fryktelig glad i mange og fancy navn? Bare se på Wheel of Time-bøkene), bortsett fra Elodie, Floria, og forsåvidt Prince Henry. Jeg innså etter at jeg så filmen at jeg ikke kunne navnet på noen av de andre karakterene i filmen. Hennes far omtales bare som “father” (naturlig nok), og stemoren som “Stepmother”, som nevnt. Kongen og dronningen heter Queen Isabelle og King Roderick, men de blir knapt nevnt ved navn. Du ser så vidt navnet til Queen Isabelle i fin underskrift i brevet Lord og Lady Bayford får i starten, og det er det. Kong Roderick har forøvrig ikke en eneste replikk i filmen! En liten detalj jeg synes er litt morsom, i nok en tvist på en typisk patriarkdrevet eventyrsjanger.
Filmen treffer en del gode punkter i sin sjanger, men den lider av at den rusher, og den har en del små plothull jeg ikke kan nevne her. Moren til Elodie og Floria blir referert til flere ganger av jentene som et savn og en viktig kvinne i deres liv, og til tider hvisker Elodie til hennes minne for indre styrke, men vi ser henne aldri, ikke gjennom et lite emosjonelt flashback en gang. Hun legges opp til å være viktig, men er det ikke. Det er et annet viktig hendelsesforløp som vises på et tidspunkt, og det skal egentlig være en emosjonell hendelse, men det føler jeg ikke filmen tar seg tid til å utforske.
Det er generelt en del smuler av “tell don’t show” spredt overalt i filmen, hvor det er steder vi kunne lett bli vist hva som skjer, eller noen kunne bare holdt tilbake en replikk eller to, for vi ser hva som skjer (Eks. Elodie leser høyt ting vi også kan lese, det som kunne forblitt hintet til blir uttalt osv.). Det tar også fryktelig kort tid før ting blir introdusert og vi ser resultater (i ett tilfelle sjekket jeg: det tok to minutter og tjue sekunder fra Elodie oppdager et nytt mål til hun når målet, og så videre 3 minutter derfra til hun har overvunnet målets utfordring, for å holde det litt vagt). Det er også en sånn type film med overfladisk mangfold som blir brukt mer som kosmetikk enn noe annet. Dette er hverken bra eller dårlig, europeiske eventyr er sjeldent veldig multietniske, men det føles verdt å påpeke når filmen tydelig vil fylle noen kvoter.
Men jeg må gi ros for dragen igjen. Jeg skal ikke beskrive den for mye, annet enn at designet på henne er stilig, ganske kreativt og nytt. Hun er ikke nødvendigvis en typisk europeisk drage, og det setter jeg pris på. Et par feminismepoeng for at hun er en damedrage og, kan vi vel si.
Damsel er en tydelig action-fantasyfilm, og den er absolutt actionfylt, har ganske god dramaturgi, og balanserer pausene og det intense godt. Jeg tror denne egner seg best for litt eldre barn og de i midten av tenårene. Den er fylt av klisjéer, tross sin lille tvist på sjangeren, men klisjéene funker fint, som regel i hvert fall. Hvor mye Girl Power filmen har er litt vanskelig å si. Den er i aller høyeste grad kvinnedrevet, og jeg vil si nesten alle kvinnerollene er gode, og spilt godt, og Millie Bobbie Brown er en god heltinne som vil vise alt hun har av blod, svette og tårer. Det er riktignok en replikk i den siste delen av filmen som ser ut til å gjøre et halvhjertet forsøk på en «female empowerment»-replikk som fikk meg til å sukke litt tungt ut av nesen og himle litt med øynene.
Dette er Netflix-feminisme. For å utdype, så har Netflix en video, ute på Snapchat og Youtube, som en del av promoteringen for denne filmen, med Millie Bobbie Brown, hvor hun snakker om en «sudden death tournament» mellom hårsveisene hun har hatt i filmene og seriene hun har vært med i. Jeg tror ikke Dan Mazeau, eller Netflix-folka, har lest sin Simone De Beauvoir.
