Søskenparet Hedvig (Mille Sophie Rist Dalhaug) og Henrik (Sverre Thornam) sitt idylliske liv blir snudd på hodet etter pappa Nikolai (Morten Svartveit) gifter seg med Victoria, som “bare kommer inn og tar over, og bestemmer ALT.” Når begrenset skjermtid, påtvungen sokke-bruk, og forbud på boller FØR lunsj blir for mye for dem, har de ingen annen utvei: Victoria må dø, og de vet akkurat hvilken hitman som passer til jobben.
Det er noe ganske punk over to små-sosiopatiske barn fra overklassen som ikke oppfører seg. Kids i knestrømper og med Blair Waldorf-hodebånd som sier “fuck” og hopper demonstrativt i sofaen. En Sølvgutt og en liten cheerleader som går slow-motion gjennom en solfylt Bergen på jakt etter potensielle leiemordere som de kan betale for å knærte “bonus-mammaen” deres etter korøving. Hedvig og Henrik er iskalde, helt nådesløse privilegerte, og mener ting som at det kan være bra å mangle begge beina om man bor på gaten, for da er det “færre kroppsdeler som trenger varme og næring.”
…fair enough. Men det viser seg å være færre kriminelle i downtown Bergen enn først antatt, og det er ikke før de kommer til Bjørgvins Styrkeløft Klubb at de finner noen som passer til kriteriene: en som er i god fysisk form, emosjonelt utilgjengelig, også viser det seg å være litt rimeligere om vedkommende også kommer fra Balkan.
Hils på Carl (spilt av NMG-legenden Leo Ajkic), en familiefar og flyktning fra Bosnia som sliter med å forsørge den lille familien sin for tiden. Carl er både stor og ganske utilgjengelig de første gangene han blir oppsøkt av de morderiske barna, men han er på ingen måte en kaldblodig morder. Datteren hans spiller Tchaikovsky på blokkfløyte, liksom.
Men når blokkfløyta knekker, og bostøtten forsvinner i all den røde tapen blir det for vanskelig for Carl å takke nei til de 10 millionene barna kan tilby nå som de har fått farmor (Agnete Haaland) med på planen. “For en koselig familie” indeed! 3 sosiopater i pastelfargede cardigan som spiser Napoleonskake mens de venter på leiemorderen de har bestilt.
Likevel er det vanskelig å la være å heie på de, for selv om de er onde, så er de unge søsknene også svært sympatiske i kampen om å vinne tilbake oppmerksomheten til faren sin, og bevare noe av hverdagen de hadde med moren som har gått bort. Dessuten er Victoria (spilt av Ine Marie Wilmann) faktisk ganske jævlig, og jeg hadde blitt sur sjæl om jeg også måtte spise knekkebrød til middag.
Victoria må dø er en kullsvart komedie pakket inn i sommer, pastellfarger, og bergensdialekt, som byr på mye latter og en overraskende sjokkerende slutt. Filmen ligger et sted mellom Wes Anderson og John Waters’ litt senere i karrieren, kanskje med en liten dose Emerald Fennell og Edgar Wright også, med godt timet og knusktørr humor. Den er liten en latterliggjøring av norske klasseforskjeller, men klarer å kommentere og fremheve kontrastene uten at det blir for preachy eller overdrevent politisk.
I tillegg til nydelig scenografi, og flott skrevet manus så er filmen i stor grad en suksess på grunn av skuespillerprestasjonene. På skjermen er Rist Dalhaug er en ung isdronning med stor star power, og det var umulig å la være å le hver gang Thornam dukket opp i bakgrunnen (“Boller!) De har fått en verdig motstander i Wilmann som leverer en skikkelig love-to-hate karakter i sin tolkning av Viktoria, og for en glede at Anette Hoff plutselig dukket opp som Wenche, moren til Victoria med Vazelina-dialekt! (Ps. Ine Marie Wilmann spiller Juni Anker Hansen i prequelen til Hotel Caesar. Ferdig.)
