Shogun

Året er 1600 og i flere tiår har portugisiske katolikker tjent fett på handel med Japan, mens de har holdt sjøveien dit hemmelig fra deres svorne fiender – de europeiske protestantene. En morgen seiler et medtatt britisk skip ut av tåken ved en liten japansk fiskelandsby. Britene tas raskt til fange av samurai-soldater og lederen deres, navigatøren John Blackthorne, føres til Osaka for avhør. Der må han holde hodet kaldt for å holde seg i live, og finner seg plutselig fanget i et komplekst maktspill mellom fem japanske krigsherrer ute etter å karre til seg makten.

I Osaka døde Taikōen, den midlertidige regenten, for et år siden og etterlot seg en arving for ung til å regjere. For å unngå borgerkrig opprettet han på sitt dødsleie et regent-råd bestående av de sine fem mektigste krigsherrer, satt til å dele på makten til arvingen fyller 16 år. Alle krigsherrene styrer sine egne len og har sine egne arméer, samt ambisjoner om en større bit av kaken. To av dem har til og med konvertert til den katolske kristendommen Portugiserne brakte med seg. Da britene dukker opp er de fire andre krigsherrene i rådet allerede i ferd med å forsøke å kvitte seg med utenriksministeren Toranaga (spilt av Hiroyuki Sanada), som må bruke all sin list for å overleve.

Arrogant og sta stritter britenes leder John Blackthorne (spilt av Cosmo Jarvis) imot ethvert forsøk på å få ham til å underkaste seg, enda han blir separert fra mennene sine. Kulturkrasjet er totalt, og begge sider anser hverandre som ubehøvlede barbarer. Britenes inntog i Japan utgjør en trussel for portugisernes handelsmonopol, samtidig som kanonene og skytevåpenet de brakte med seg utgjør en strategisk fordel for enhver krigsherre som besitter dem. Omgitt av trusler på alle kanter ser Toranaga seg nødt til å utnytte seg av den nyankomne «barbaren» Blackthorne og våpnene fra skipet hans.

Shōgun er en historisk dramaserie skapt av Rachel Kondo og Justin Marks, basert boka med samme navn utgitt av James Clavell i 1975. Både serien og boka presenterer en fiksjonalisert versjon av en viktig periode i Japans kulturhistorie, og er basert på virkelige historiske hendelser og personer. Boka har interessant nok tidligere blitt adaptert og utgitt som miniserie i 1980. 

Gjennom Blackthornes øyne opplever vi en verden full av intriger og maktkamp. Omgitt av en kultur og et språk han ikke forstår får han tildelt den grasiøse Lady Mariko (spilt av Anna Sawai) som tolk av Lord Toranaga. Relasjonen hun utvikler med Blackthorne er komplisert og problematisk, særlig for hennes ektemann som er samurai. Med henne ved sin side går Blackthorne fra å sees som en verdiløs vestlig barbar til å bli en strategisk viktig mann i Toranagas fremtidsplaner.

Regent-rådet virker bestemte i sin avgjørelse om å kvitte seg med Toranaga, og åpen krig virker uunngåelig. At Toranaga kommer fra Minowara-slekten, som fra gammelt av har hatt rett på Shōgun-tittelen hjelper ikke på. Kan han han klare å å utmanøvrere de fire andre krigsherrene med kun sin egen lille armé, noen få kanoner og en egenrådig europeer? Hvem vil sitte igjen som på toppen når ilden og asken har lagt seg, og hvem vil ende opp som Shōgun?

Jeg synes i stor grad alt i denne serien er top notch, også skuespillet. Særlig tre av skuespillerene utmerker seg spesielt og bærer serien på sine skuldre:

Hiroyuki Sanada er perfekt for rollen som den ærverdige og særdeles listige krigsherren Toranaga, en uforutsigbar strateg som må forsøke å manøvrere seg gjennom en rekke dødelige situasjoner i regent-rådets politiske renkespill.

Ved første øyekast kan Cosmo Jarvis fremstå som en First Price-versjon av Tom Hardy, men denne skuespilleren klarer fint å stå på egne ben og tolker John Blackthorne på en utmerket måte. Hans portrettering av europeisk arroganse, ekstrem overlevelsesvilje og tilpasningsdyktighet er overbevisende og en sterk kontrast til det respektfulle japanske fasadespillet som omgir ham.

I rollen som Lady Mariko klarer Anna Sawai å formidle nyanser av sorg, hat og kjærlighet enda hun er nødt til å opprettholde en en verdig og respektfull maske overfor en verden hvor man ikke skal vise sine indre følelser og kvinner har mindre makt enn menn. Hennes mørke fortid, kristne tro og vanskelig forhold til sin ektemann gjør henne til en kompleks og fascinerende karakter.

En av seriens mange styrker ligger i rikdommen av komplekse karakter vi får møte, som representerer et bredt spekter av menneskelige erfaringer og følelser, som for eksempel Toranagas opportunistiske vasall Yabushige (spilt av Tadanobu Asano) som er opphengt i døden som konsept eller de fire makthungrige krigsherrene som er ute etter Toranaga. Noen vil kanskje synes det er vanskelig å holde oversikten over de forskjellige karakterene, da det er mange navn og ansikter, men man kommer inn i det etter å ha sett et par episoder.

Shōgun byr på et fascinerende dykk ned i Japans historie og viser hvordan et komplekst samfunn og komplisert politisk klima formet møtet mellom østen og vesten i det 17. århundret. Serien skildrer på en levende måte kulturelle konflikter og allianser, og gir innsikt i samuraienes rigide æreskodeks, bushido. Det er lagt ned møysommelig arbeid i detaljene her, fra arkitekturen til våpnene og de tradisjonelle draktene, noe som bidrar til å skape en overbevisende og autentisk atmosfære serien igjennom. Her snakker vi solide saker!

Serien skiller seg ut også ut med sin høye produksjonsverdi: enhver scene er nøye utformet for å reflektere tidsperiodens karakteristiske estetikk og atmosfære. Kameraarbeidet er spot on, og veksler fra vakre panoramautsikter av naturlandskap og bybilder fra Osaka til detaljerte nærbilder som fremhever teksturen i det japanske hverdagslivet. I tillegg er musikken velkomponert og forsterker den emosjonelle effekten av seriens mange intense scener.

Tematisk sett tar Shōgun for seg tidløse konsepter som ære, lojalitet, kulturell imperialisme og ikke minst kulturkollisjon. Vi blir konfrontert med sterke kontraster i Blackthornes møte med den japanske kulturen, hvor æresbegrepet og de strenge sosiale reglene byr stadig på problemer for ham, og døden er den eneste straffen. For ham fremstår for eksempel seppuku (rituelt selvmord) som en helt meningsløs straff for noe så banalt som å fornærme en maktperson.

Det er ingen mangel på død og ekstremt brutale scener i denne serien, noe som kanskje gjør den uegnet for de sarteste av sjeler, enda det ikke nødvendigvis er kamp som driver narrativet. Man må tåle å se blod, sverdkamp, rituelle selvmord og avkappede hoder for å kunne nyte denne serien til det fulle.

Shōgun er i mine øyne akkurat slik et ordentlig velgjort historisk drama burde være: Visuelt hardtslående og tankevekkende, samtidig som den klarer å balansere historisk nøyaktighet med svært god historiefortelling og et engasjerende drama som gjør den til en «must-see». Det kunne kanskje friste å tenke på den som Game of Thrones i Japan, men denne serien er fri for fantasy og byr på helt andre filmatiske opplevelser.

Shōgun er solid fra ende til annen, og jeg vil helst ha tilgang på neste sesong NÅ!