De to norske søstrene Kari og May opplever en snodig hendelse som gjør at de kjøper en leilighet i den lille byen Gullspång i Sverige. På meglerkontoret får de seg plutselig et sjokk som skal forandre både livet deres, og det de begge trodde om sin fortid.
Denne hendelsen, som først startet som en skikkelig overraskende gladsak, utvikler seg etter hvert til å bli et sammensurium av mystiske hendelser, tro, overtro, og uenigheter. Dokumentaren laget av svenske Maria Fredriksson er både en vanvittig underholdende film, svært godt regissert, men også et ypperlig studium av oss mennesker.
Etter det som kan virke som rene tilfeldigheter, møter Kari og May på Olaug, en kvinne som til forveksling ser helt lik ut som deres for lengst avdøde storesøster. Ikke nok med dét, hun er også født på samme dag! Det som følger er en familiegjenforening av det sjeldne slaget, etterfulgt av plutselige twister og turner som bare virkeligheten av og til kan by på.
For, det er ikke uten grunn at paradokset og ordlyden “virkeligheten overgår alltid fiksjonen” stadig vekk gjør seg gjeldende, både på film, som i virkeligheten. En historie som dette hadde nemlig aldri blitt godtatt som et troverdig fiksjonsmanus, det hadde rett og slett blitt for dumt. Historien om denne familien tar flere brå vendinger og hvor arv, oppvekst, miljø og kultur etter hvert blander seg kraftig inn i det som opprinnelig altså var ment som en “uskyldig” og hjertelig hendelse.
Filmen griper om oss umiddelbart. Karakterene og regigrepene oppleves fengende og engasjerende, og det tar ikke lange tiden før man virkelig er i regissør Fredrikssons grep. Det ekstra gledelige er at til tross for hvor mye utrolig som skjer underveis, føles ikke regi og produksjonen å utnytte det spekulativt eller overdrevet. Mirakelet i Gullspång forholder seg nemlig profesjonelt og stødig til det som helt uventet skjer, og man lar det i stor grad være opp til personene foran kamera selv å stå for mye av melodramaet, og ikke nødvendigvis regien.
Utviklingen av historien og reisen til denne familien blir også for oss publikummere en reise, inn i tro, overtro, eventuelle løgner, samt vår merksnodige evne til å lese ting inn i situasjoner, mennesker, enkelthendelser, og meningen med livet. Filmen er som et psykologisk studie av mange slike faktorer, og hvor man lager problemer for seg selv i kraft av overfortolkninger og blind tro, hvor ønsket om at det gode skal være løsningen, fremfor det vonde, fort kan bli skjebnesvangert.
Vår hjernes måter å forsøke å forstå livets mange mysterier på, gir seg utslag på vanvittig mange forskjellige måter, noe Mirakelet i Gullspång blir et knakende godt bilde på. Noen av oss ønsker å la ting ligge, tviholde på det gode, for å få fred og ro. Andre igjen engasjeres bare ytterligere og får nettopp ikke ro i sjelen, om de ikke går videre med saken.
Det er vanskelig å oppdrive en mer fengende true crime-aktig dokumentar, spesielt lagt til Norge. Likevel byr den også på noe av det mer typiske og frustrerende ved slike virkelighetsmysterier, uten at det skal røpes hva dette er, her. Dramaturgisk må det ha vært en utfordring å klippe og forme denne filmen, men samtidig også helt klart et drømmeprosjekt for en dokumentarfilmskaper. På veien er den dyktig klippet og smart bygd opp, uten å miste troverdigheten eller ektheten de aller beste dokumentarene har å by på. Parallelt har den så mange drømmescenarioer av twister og “tullete” karakterer, at sluttresultatet tidvis også blir hysterisk morsomt.
Mirakelet i Gullspång kan på en helt merkelig måte sammenliknes med både fiksjonsserier som Fargo og Twin Peaks, men også utallige true crime-mysterier, og likevel sitte igjen med noe helt utrolig og eget. Samtidig, langt baki der, under utrolige “mirakler”, eventuelle løgner og vendinger, skimter man et omriss av noe som tross alt er langt mer jordnært og forståelig, nemlig hvor utrolig rare vi mennesker kan være.
