Agentgrepene og spionmarkørene får kjørt seg godt når regissøren bak de liknende Kingsman-filmene får boltre seg med store kjente navn i drøye to timer.
Regissør Matthew Vaughn har nemlig laget flere slike James Bond-ishe tullefilmer, hvor Mission:Impossible-serien også åpenbart er store inspirasjoner. Denne gang har han med seg navn som Henry Cavill, Bryce Dalles Howard, Sam Rockwell, Bryan Cranston, Samuel L.Jackson og Catherine O’Hara i hovedrollene. I tillegg har man vist å utnytte ytterligere kjente navn, som Dua Lipa, John Cena og Ariana DeBose i biroller.
Elly Conway er en suksessfull forfatter av bøkene om spionagenten Argylle. Hun lever et tilbaketrukket og beskjedent liv, men oppdager plutselig at handlingen i bøkene hennes til forveksling begynner å likne mer og mer på en virkelig spionorganisasjon. Livet til Elly blir fra nå av ikke helt det samme, for en skjult fortid kommer nemlig mer og mer til syne…
Argylle er en film det er lett å bli tiltrukket av, både grunnet stjernenavnene, regissøren og innpakningen. Den tråkker i forholdsvis kjente spor, og blir en type opplevelse som føles nokså trygg å satse på, både for de involverte, som oss publikummere.
Det er dog noe plastisk, enkelt og småkjipt over denne produksjonen som blir ekstra påfallende grunnet den lange spilletiden. Her dras ting ut i lange, halvkjedelige scener, og hvor det lenge går mellom de to kjeklende i paret Elley og Aiden (Sam Rockwell) i sentrum. Men det føles litt oppbrukt, sett-det-bedre-før, og blir egentlig mest slitsomt å overvære disse tos navigering mellom twister og tørner som sjeldent akkurat gir oss hakeslipp.
Argylle glimter riktig nok tidvis til med direkte fengende overraskelser og enkeltscener, men den lener seg hovedsakelig på velkjente spion- og agentfilmklisjéer og gjenbruk av disse. Den er også i altfor stor grad dynket i småkjip CGI, noe man forsåvidt kan forstå at man har utnyttet, men da er det dumt at manus ikke er morsommere og mer catchy enn det tross alt er underveis. Den lener seg på en type humor som er overtydelig og “nå skal dere le, ass!”, noe erfarne øyne lett avkler dessverre.
Argylle blir derfor en litt sånn meeeh-opplevelse som nok vil glede yngre og uerfarne seere mest. Vi andre sitter vekselvis og irriterer oss over streitheten til hele produksjonen, hvor mer særhet, quirky personlighet, mer tilspisset og stikkende genre- og selvironi, kunne ha løftet dette høyt opp. I stedet får vi en haug med slåssescener, men ikke en dråpe blod, mye bruk av CGI og grønnskjerm, dvask humor og slitsomt utdragende enkeltscener. Men… noen liker sikkert det óg, si.
