En genremiks av det sjeldne slaget møter oss i dette som er en interessant og sterk beretning om håndtering av både udøde, sorg og følelser.
I 2004 kom den hyllede debutromanen Låt den rätta komme inn av forfatter John Ajvide Lindqvist, fire år senere også filmatisert av Tomas Alfredson til like stor jubel og kritikker. Lindqvist sin andre bok, Håndtering av udøde, er nå filmatisert av norske Thea Hvistendahl som har skrevet manus sammen med Lindqvist selv og med dette debuterer som langfilmregissør.
«Dæng! Anna kom på at hun hadde glemt å skru av lyset, igjen! » (Foto/Copyright: Einar Film/Nordisk Film Distribusjon)
Det er store navn i hovedrollene her. Bjørn Sundqvist, Bente Børsum, Anders Danielsen Lie og vår nye stjerne Renate Reinsve står i sentrum for diverse sorgreaksjoner når pårørende til nylig avdøde mennesker plutselig finner ut at de avdøde ikke var helt døde likevel.
Filmen bygger seg sakte opp og går narrativt rolig og behagelig fremover, lenge uten å si oss så mye hva den egentlig skal handle om. Litt etter litt begynner det imidlertid å skje små, gjerne urovekkende hint til at noe ikke helt stemmer og er som det skal. Så kommer det et stort strømbrudd i Oslo, og flere avdøde mennesker våkner sakte til live igjen.
Det er med andre ord subtile fortellergrep regissør Hvistendahl tar i bruk, enten det er snakk om en plutselig hodepine som setter inn i karakterene, at noe faller ned fra taket, eller at strømmen går. Samtidig blir hintene om en nært forestående zombie-modus og tilstand også tidvis påfallende (over)tydelige her og der, som i når en av de pårørende sitter og spiller zombie-spill på tv.
«David pleide alltid å late som han likte vitsene til kona…» (Foto/Copyright: Einar Film/Nordisk Film Distribusjon)
Nøyaktig hvorfor det skjer små merkelige ting i forkant, sier historien dog ingenting om, og forblir et lite mysterium. Dette er videre noe som fort kan irritere litt, vel så mye som å underbygge det som skjer videre. Noe annet som er interessant, og noe av det som blir aldri så lite småprovoserende, er videre hvordan flere av karakterene underreagerer på det som skjer. Selv om oppvåkningen av de døde i seg selv selvsagt er surrealistisk, taler filmen ellers med et veldig realistisk og nedpå filmspråk som ikke helt harmonerer med det faktum at flere altså ikke reagerer særlig sjokkert på det som skjer.
Er dette meningen? Er det et bevisst dramaturgisk grep? Vanskelig å si, gitt. Effekten blir uansett noe diffus og merkelig, all den tid man skulle trodd at oss menneskers reaksjoner ville blitt litt mer overrasket enn hva enkelte blir her. Moren til en avdød gutt, spilt av Reinsve, er den som føles nærmest en realistisk reaksjon. Reinsve spiller da også veldig nedpå og knakende godt, mens Sundqvist også som alltid er solid. Alle reagerer de veldig ulikt, noe som vel tross alt er noe av poenget her – vi verken kan eller vil kunne vite hvordan man hadde reagert i slike tilfeller. Noen får sjokk. Andre blir helt tafatte og mistroiske. Andre igjen blir kanskje helt hysteriske eller fornekter alt, og prøver å “spole” ting tilbake til slik det var før.
«Tora begynte å bli temmelig lei av det dårlige sommerværet…» (Foto/Copyright: Einar Film/Nordisk Film Distribusjon)
Håndtering av udøde er et sjeldent og snodig tilfelle av noe så spesielt som et nedpå og intellektuelt zombiedrama. Den er en genreblanding som vil overraske de fleste, samtidig som den også vekker nye og spennende tanker i oss underveis. Hvordan hadde man selv reagert, og hva tanker gjør man seg om livet etter en slik historie? Den kan minne en del om Eskil Vogts De Uskyldige (2021) i stil, form og tilnærming til det overnaturlige, bare hakket mer nedpå i dramastil. Selv om dette ikke er noe ren skrekkfilm, har filmen i hvert fall én ting til felles med litt mer kjente zombie-filmer og grep, nemlig i at de halvdøde uansett er som døde – de er strippet for det som gjør oss til levende og vitale skapninger. Her påviser filmen det unike med oss mennesker, at vi drives av følelser, og slik sett ikke kan fungere særlig kun i kraft av å bare være fysisk i “live”.
Enkelte scener er veldig sterke og emosjonelle, og det er veldig bra skuespill her. Samtidig føles filmen som helhet ikke helt å treffe så hardt som den forsøker, mye grunnet de nevnte enkeltkarakterenes troverdighet og dvaske reaksjoner, men også fordi filmen bærer preg av at litt mye stil og form er prioritert foran handling og narrativ. Zombie-temaet er rett og slett for underfortalt og lite brukt til at man nesten forstår poenget, samt at det føles påfallende at man liksom for alt i verden ikke skal tråkke denne genren for mye heller. Igjen spør man seg også derfor om ikke håndtering av sorg, kunne funket like godt, isolert sett. Filmen griper med andre ord ikke like sterkt som den burde, noe som er litt synd, for i likhet med nevnte De Uskyldige, skiller dette seg absolutt ut innen den norske filmfloraen.
