Året er 1755. En fattig krigsveteran – en kaptein fra de tyske krigene – ankommer det danske kongens hoff for å søke hans gunst. Hans eneste mål nå når kampene i Europa er over, er å temme og kolonisere den ville Jyllandsheden i kongens navn. Området er beryktet for to ting: mangel på dyrkbar mark og en overflod av morderiske og desperate lovløse. Men han er fast bestemt. Han vil kalle sin gård for «Kongens Hus.
«Ingenting gror på heden,» sier de. Men kapteinen, Ludvig Kahlen, har et hemmelig våpen i denne kampen: poteter fra Tyskland, en rotgrønnsak som trives selv i de mest ugjestmilde omgivelser. Så kongens menn sender ham ut på heden, forventende at han vil, som så mange før ham, møte et grusomt endelikt av nød, sult eller på knivene til de desperate og brutale lovløse.
«Nei, ingenting gror på heden,» sier de. Med mindre man tar med de stadig større haugene av lik fra desperate, æresøkende menn som Kahlen. Med tillatelse fra kongens menn til å kolonisere Jyllandsheden, rir kapteinen ut. Bak ham fniser fete og overpyntede adelsmenn. Men Kahlen er både stolt og sta – en kombinasjon som har ført mange menn som ham til deres undergang.
Slik begynner den danske historiske dramafilmen Bastarden. I registolen sitter Nikolaj Arcel, og i rollen som Ludvig Kahlen ser vi den svært allsidige danske skuespilleren Mads Mikkelsen. De to har tidligere jobbet sammen på det kritikerroste historiedramaet En kongelig affære, som ble nominert til en Oscar for beste internasjonale film. Selv om Bastarden bringer sammen et sterkt knippe av dyktige skuespillere og fremragende skuespillerprestasjoner, er det tydelig at filmens tunge vekt ligger trygt på Mikkelsens skuldre.
La oss si det som det er: Mikkelsen er sannsynligvis Danmarks mest kjente eksportvare ved siden av LEGO. Han har medvirket i et bredt spekter av filmer og franchiser, fra Star Wars, Marvel, James Bond og Harry Potter til Indiana Jones, ofte i roller som skurk, til hovedroller i mindre, mer intime nordiske dramaer som de fantastiske Et glass til og Adams Epler.
I Bastarden må Kahlen stå opp mot den gruesomme adelsmannen Frederick de Shinkel (spilt av Simon Benneberg). Selv om konflikten mellom de to mennene ofte er interessante og komplisert – et tilfelle av stolthet mot stanhaftighet – står ofte Bennebergs fremførsel av rollen i fare for å gli over mot klisjen om den bartesnurrende skurken fra, la oss bare si mindre imponerende filmer.
Men hovedkonflikten i Bastarden er Kahlens kamp mot elementene, det landet han har blitt tildelt, og seg selv – mer spesifikt, hans egen stolthet. Når faren for å sulte skifter fra et «om» til et «når», blir Kahlen nødt til å sette stoltheten til side og la andre mennesker – noen han kanskje tidligere ville betraktet som mindreverdige – inn i livet sitt. Slik begynner hans nye familie å ta form i dette ugjestmilde landskapet.
Her møter vi blant annet den lille taterjenta Anmai Mus, portrettert av den sjarmerende Melina Hagberg. Hun er en outsider på mange måter: mørkhudet, svensktalende, og med et vokabular som kunne fått selv en sjømann til å skamme seg. Anmai Mus vekker også frykt og overtro blant de spredte bosetterne i området, i en tid da mørkhudede barn lett ble assosiert med det onde. Sammen med en av de Shinkels tidligere slaver, Ann Barbara, spilt av Amanda Collin, danner de en liten og uortodoks familieenhet på Kongens Hus.
Men ingenting gror på heden, bortsett fra død, elendighet og poteter. Kahlen og hans nye familie må tilpasse seg så godt de kan til dette livet. I en annen type film, ville det ikke vært noen tvil om at hovedpersonen ville seire i denne kampen mellom menneske og natur. Men i Bastarden er det alltid tvil og spenning, noe som gjør historien om denne lille familien så mye mer overbevisende. Ikke så overraskende, egentlig, siden historien om Ludvig Kahlen er basert på en virkelig dansk fortelling.
Bastarden er nok et bevis på at dansk filmindustri besitter det som kreves for å skape kino i verdensklasse til å måle seg med de beste. Filmen oser av en stille desperasjon og følger en rytme av overlevelse og kamp som fanger oss og setter oss på pinepenken. Bastarden skyr heller ikke brutaliteten; her er det rikelig med vold, blod og hjertesorg til å fylle hele filmens spilletid på to timer og syv minutter.
Bastarden markerer nok et høydepunkt i Mads Mikkelsens karriere og fortjener all den anerkjennelsen og alle de priser den måtte motta. Filmen vant blant annet nylig både kritikerprisen og publikumsprisen i Gøteborg Film Festival.
