Fjorårets Gullpalme-vinner imponerer stort med sitt velskrevne, fyldige og svært så balanserte mysterium. Men mest av alt slår det oss underveis hvor stålkontroll regissør Justine Triet har på sine karakterer og måten de interakterer på. Summen blir en oppslukende opplevelse!
I sentrum for en av (fjor)årets utvilsomt best skrevne dramaer, står Sandra Hüller, kanskje mest kjent fra prisvinnende Min pappa Toni Erdmann fra 2016. Hun spiller kona til Samuel som en dag plutselig blir funnet død utenfor hjemmet deres i de franske alpene. Det er sønnen deres Daniel på 11 år som finner pappaen død. Etter å nesten ha mistet synet for en del år tilbake, forstår ikke Daniel hva som kan ha skjedd. Har faren falt ned fra balkongen like ovenfor, eller… har noen drept ham?!
Fritt Fall er ikke noe tradisjonelt mordmysterium i gaten Agatha Christie eller Knives Out-stil. Mysteriet er der riktignok, filmen igjennom, for altså – falt faren i døden, enten av en ulykke eller av egen fri vilje, eller… ble han dyttet? Samtidig er dette likevel først og fremst et gripende menneskedrama som utspiller seg foran øynene våre.
Det tar ikke lange tiden før Sandra blir mistenkt og så tiltalt. Etterforskningen avdekker flere merkelige og vanskelige sider ved saken, noe som skaper denne bitende usikkerheten, både rundt Sandra, for sønnen Daniel, samt for oss publikummere. Detaljnivået i manus, utbrettingen og utfoldingen av historien, er altså så imponerende skrevet at man underveis nesten føler at man overværer en true crime-produksjon, i hva troverdighet og jordnær realisme angår.
Og her skal aller mest skuespiller Sandra Hüller ha æren for å drive troverdigheten og historien fremover. Hun gjennomgår hele følelsesspekteret som den mistenkeliggjorte kvinnen, en dame hvis kjønnsstereotypi og posisjon i hjemmet og i forholdet til sin mann, som arbeidende og selvstendig kvinne, i stor grad står i sentrum. For hvem skal vi tro på underveis? Rettssaken avdekker stadig flere spennende sider ved saken, og ved dem, som par, og foreldre.
Filmen går fort over i en lang rettssak og skildrer det franske rettsvesenet, med tilhørende ofte tungrodd byråkrati, forsvar, aktorat og press fra alle kanter. Her imponerer igjen Fritt Fall – den viser et komplekst bilde på hvor mange kokker som er med på å lage alt sølet i en sak man til slutt nærmest ikke vet hva man skal tro på, og fra hvem sin side.
Den engelske tittelen Anatomy of a Fall er beskrivende, ikke bare for den møysommelige etterforskningen og rettsprosessen som plukker fra hverandre hele saken, ned til minste anatomiske bit og del, men også fordi tittelen blir en metafor for måten denne lille familien bryter og faller sammen som, underveis.
Prosessen blir nemlig beinhard for flere involverte, og Sandra og Daniel risikerer å ødelegge forholdet seg imellom ettersom stadig flere hemmeligheter og ukjente ting kommer frem i saken. Hele prosessen disse menneskene går igjennom, skildres så grundig og troverdig, at man forstår hvor forskjellige vi mennesker er, hvor upålitelige vi er, hvor mye vi lyver, og hvor mange hemmeligheter vi skjuler. Men… er man nødvendigvis skyldig i drap, av den grunn?
Fritt Fall er muligens ikke neglebitende spennende, à la en Hollywood-thriller. Den er heller ikke overveldende emosjonell og sterk. Men den er en opplevelse av en subtilt finskrevet historie mens den står på, samtidig som den også oppleves nydelig løst, til slutt. Triets tidvise særegne løsninger på bilder, utsnitt, stemninger og små kunstneriske regigrep, tilfører ytterligere en kvalitet som hever dette opp. Den psykologiske thrilleren er blant undertegnedes absolutte favorittformer innen filmgenre og underholdning. Hadde en film som Fritt Fall blitt kombinert med det beste av thrillerens virkelig spennende grep, kunne dette blitt en virkelig høydare. Akkurat dét er filmen uansett, også slik den er. Bare ikke forvent overflatisk spenning og typiske genregrep, for da blir man skuffet. Er man imidlertid åpen for noe litt mer særegent og voksent, vil Fritt Fall fort bli en opplevelse av det sjeldne slaget.
