Et særdeles blodig og voldelig historisk slag er rammene rundt denne historien, tilbake til året 1520. Den maktkåte danske kong Christian II skyr ingen midler for å rane tilbake den svenske kronene fra Sten Sture. Parallelt er de to søstrene Freja og Anne på hevntokt overfor mennene som brutalt slaktet ned familiene deres. Crescendoet står til slutt i den svenske hovedstaden, hvor slaget skal kulminere i den kjente Stockholmsmassakren.
Hensiktene og viljen til å lage noe stort og heftig har nok vært til stede for mange under denne produksjonen. Resultatet vitner dog litt for godt om at for mange kokker har vært involvert og villet for mye, i denne filmatiseringen av dette blodige slaget.
Regissør for den viltre historien er svenske Mikael Håfstöm. Han står bak flere halvgode produksjoner som The Rite (2011), 1408 (2007) og gjennombruddet Ondskapen fra 2003. Med Stockholm Bloodbath er det tydelig at han har villet lage en heidundrende heftig actionfest, mikset med historisk sus, og en god dose mørk humor.
En følelse av Game of Thrones møter Monty Python kommer nemlig ganske så fort seilende til oss underveis, og tidvis glimter filmen absolutt til, med ikke minst veldig gode actionscener og visuelt flotte og store tablåer. Det visuelle er vel faktisk filmens absolutt beste side, samtidig som det også er morsomt å se skandinaviske skuespillere, blandet med utenlandske.
Her spiller norske Jakob Oftebro den onde presten Gustave Trolle, svenske Alba August er den hevnlystne og stumme Freja, mens danske Claes Bang er selve Kong Christian, bare for å nevne noen. Men, karakterene deres er litt for klisjéleverte til å imponere, samtidig som det hoppes merkelig rotete mellom disse, og andre sentrale skikkelser. Vi får med andre ord ikke noe klar følelse av hvem som er hovedpersonen(e) her, og det gjør oss forvirret underveis.
Manusforfatterne på filmen er to nordmenn, nemlig Erlend Loe og Nora Landsrød, et par som i fjor også skrev manuset til herlige og mer vellykkede Hør Her’a. Hva som skjedde med og under arbeidet med Stockholm Bloodbath, er imidlertid vanskelig å si. Manuset her føles nemlig langt mindre treffsikkert og varierende. Eventuelt ble det også litt lost in translation, siden det er skrevet på engelsk, og ikke skandinavisk. Ikke vet jeg, men manuset oppleves rotete, tidvis forvirrende, hoppende og oppstykket på en måte man sjelden ser i såpass store filmproduksjoner.
For ikke minst – hvorfor i huleste har man gått for engelsk?! Det virker både rart, feigt og uforståelig, all den tid Stockholm Bloodbath tross alt handler om geografiske og historisk svært kjente og voldsomme virkelige hendelser, altså lagt til Danmark og Sverige. Sjarmen med det skandinaviske blir borte i engelsken, og man lurer altså veldig på hvorfor det ble slik. Humoren er dessuten enten ukonsekvent, utydelig eller overtydelig, hvor man nesten ikke vet om man skal le underveis, eller ikke. Man blir forvirret av opplysninger, faktarelaterte replikker og hvorvidt disse er reelle, eller ment som en spøk eller overdrivelse. Det funker med andre ord bare ikke.
Plutselig dukker det også opp moderne ord som fuck, fuckings, son of a bitch, helt sikkert morsomt ment, men det forekommer så sjeldent, at det mer virker som lite gjennomtenkt og direkte dårlig skrivearbeid, mer enn som effektiv humor.
Det er friske historiske timer vi blir servert her, og både tanken og konseptet virker knallkult, i det minste på papiret. Utførelsen er dog altså varierende og vaklende, og ikke minst forsterker filmens altfor lange spilletid på 150 minutter opplevelsen av en for ukritisk omgang med skrivepennen, klippesaksen og regien. Stockholm Bloodbath kan minne mye om nyere titler som The Northman (2022) og The Green Knight (2021), hvor disses lekenhet med reell historikk, fantasy- og eventyrpreg, åpenbart er mye av forbildet til også regissør Håfström og hans film. Her har man forsøkt å leke skandinavisk Game of Thrones, men bare tidvis og delvis fått det til. Legger man dog godviljen til, blir det ikke så verst, med en type film som tross alt blir alt for sjeldent laget, i våre nordiske trakter.
