Kuren for zombieapokalypsen er funnet og zombiene skal integreres tilbake til det hverdagslige samfunnet gjennom et statlig styrt program.
I De Gjenvendte følger vi et kollektiv på fire, alle med vidt forskjellige personligheter og med ulik grad zombifisering. I tillegg til å være en gørrete zombiekomedie kommer det klart frem at dette også er en film om aksept og å bli godtatt som den man er.
Emma (spilt av Sonje Brøndmo) er i mindre grad zombifisert og lengter tilbake til tiden før apokalypsen. Hun er stormforelsket i barristaen Thea (spilt av Vilde Stokke), og har en sterk tro på at de tidligere menneskekjøtteterne kan leve i fredfull harmoni med vanlige folk.
Influenceren Alex (spilt av Mathias Tørdal Bleymann) på den andre siden er mer radikal av seg og fordømmer menneskene for sitt dehumaniserende syn på zombiene.
Arrg (spilt av Hugo Mikael Skaar) er den mest rammede av zombifiseringen i gjengen, og har mistet menneskelig taleevne (attpåtil lemmene sine også). Likevel gjør han seg forstått av kollektivet, som en hårløs og stusselig Chewbacca.
Sistemann i kollektivet, Stian (spilt av Endre Haukland), er riktignok ikke en zombie, men ble feilaktig registrert som det og prøver å overtale byråkratiet om at han er en frisk mann.
Filmen bytter fra å hoppe veldig fra det ene til det andre til å bli veldig langstrakt. Flyten og strukturen er ikke like finkjemmet som den skulle vært, og av og til forstod jeg ikke helt hvor filmen ville hen. Det er enkeltscener som varer og varer og andre som man ikke rekker å ta helt inn før de er ferdig. Men bevares, det er mange scener hvor filmen er veldig underholdende og viser glimt av briljans, men de skulle gjerne opprettholdt den samme punchen konsekvent og ikke bare tidvis. Det er imidlertid også en del scener hvor det rett og slett blir for teit og flatt utført.
Man skjønner fort at Edgar Wrights filmer (spesielt Shaun of the Dead og Scott Pilgrim vs the World) har vært en inspirasjonskilde, men i De Gjenvendte står ikke like mye på spill i tredjeakt. Jeg savner et saftig klimaks! Og når filmen slutter (no spoilers) blir man møtt med en rulletekst helt uten musikk. Hvorfor det? Her skulle man gått ut med et energifult pang!
Haukland sin tolkning som Stian er imidlertid høydepunktet som en fortvilt stakkarslig kar som bare vil leve som normalt, men som aldri blir trodd på av byråkratiet. Det er så og si ingenting som går hans vei og det er veldig gøy å se på samtidig som man får lyst å gi han en klapp på skuldrene. Karakteren Arrg er også veldig fornøyelig, og han klarer å formidle mye med bare gurgling og ulyder. Filmen blir også overasskende rørende på enkelte steder — romansen mellom mennesket Thea og zombien Emma er egentlig noe hele filmen kunne handlet om. Men så blir det plutselig bare teit igjen hvor det er spesielt karakteren Alex som blir tidvis slitsom. Jeg må understreke at alle gjør en god jobb likevel.
Tross sitt mindre budsjett er det mange kjente fjes å se – deriblant Øyvunn Krogh, Linnea Løtvedt, Adam Schjølberg, og Stig Henrik Hoff. Hoff spiller her Benjamin O, Zachariasen, en slags brautete nordnorsk Alex Jones som leverer mye eksposisjon gjennom kanalen sin. Det hadde gjort seg om Zachariasen ga et bredere bilde, en større forståelse av hvordan hele verden har håndtert apokalypsen og ikke bare østlandet hvor filmens handling er satt.
Når man lager zombiefilm er det en selvfølge med heslige og gørrete sminker og spesialeffekter. De Gjenvendte leverer sterkt på den fronten; det er til tider en skrekkblandet fryd å se på.
Ifølge filmens produksjonsselskap Finnmark Productions er dette en film laget helt selvstendig. Som følger byr filmen på en smittende DIY filmskaperglede og viser at man ikke nødvendigvis trenger statlig støtte for å produsere en helaftens spillefilm. Det er et unneverdig ambisjonsnivå ved denne produksjonen, at de våger å lage noe så sprøtt og originalt med så begrensede midler.
Selv om ikke alt klaffer narrativt og noen av vitsene ikke lander er dette en modig produksjon med mye sjarm. Noe som er spesielt artig er at dette er en av to norske zombiefilmer denne våren. Uten å ha sett Håndtering av Udøde enda kan jeg nok likevel konstatere at De Gjenvendte er det mer tøysete alternativet. På godt og vondt.
